Archives for the month of: desember, 2012

Vi er i de tider da “solen snur”. Vi bruker fremdeles slike begreper som “solen snur”. Ikke fordi vi ikke vet bedre, men fordi deler av språket vårt heller uttrykker opplevelser enn fysiske og vitenskapelige kjensgjerninger. Opplevelsen av å gå inn i mørket og miste solen av syne er stor for mange mennesker på denne tiden av året. En gang i tiden var man redd for at solen ikke skulle komme tilbake igjen. Det var ingen selvfølge at “solen snudde”. Kanskje den var slukt? Kanskje dette var begynnelsen på et evig mørke? Og kanskje utførte man ritualer som skulle hjelpe solen i sin snuoperasjon. Men så oppdaget man vel etter hvert at solen snur, gang på gang, uansett hva vi gjør og helt uten vår hjelp.

Lyset kommer tilbake gang på gang uten at vi egentlig har noe med det å gjøre. Uten at vi fortjener det. Uten at vi påvirker det. Lyset kommer alltid tilbake.

Siden sommeren har jeg holdt på med å skrive betraktninger rundt hver rune i vikingenes futhark. Jeg sitter i dag med runen “sol”. Den uttales “s”. Bilde
Med seier rir jeg ut i slaget. Med seier kommer jeg tilbake igjen. 
Lyder et runevers.

Det er slik vi gjerne vil ha det – ikke sant? Alltid like optimistisk, sikker på at ting skal gå bra, og så går det bra. Jeg ser for meg en ridder i rustning, kanskje en fra “Ringenes herre”, ride ut for å nedkjempe den onde fyrsten i Mordor. En som kjemper fordi han (jada, jada, eller hun) vet at han (jada, jada, eller hun) er på den riktige siden og at han (gidder ikke gjenta meg selv) kjemper en meningsfull kamp og vil komme ut med ære enten han lever eller dør. Men dette er altså et eventyr. “Ringenes herre” er et eventyr. Og det er et eventyr at den som rider ut i kamp kjemper en meningsfull kamp og kommer seierrik tilbake. Skjønt eventyr kan uttrykke mye sant. Bilde

Mange av oss opplever livet som en kamp. En kamp for å overleve, skaffe nok penger. En kamp for å rekke alt som det er maktpåliggende å rekke. En kamp for å bli ferdig med alt før jul. Så kommer julen og man opplever at uansett hvor mye man har forberedt er det en del grunnleggende ting man ikke kan styre eller kontrollere. En kamp for å komme ut av ensomheten. Og så opplever man at jo mer ensom man er jo vanskeligere er det å komme ut av den. En kamp for å realisere seg selv som kunstner. Og så opplever man at mye av tiden egentlig må brukes til helt trivielle ting. En kamp for å komme gjennom hverdagene, fordi man kanskje ikke har krefter til alt det nødvendige som skal gjøres. Og alt er like viktig, like nødvendig. Og det er alltid noen som klager. En kamp mot kolleger for å få økt anseelse. En kamp for å fullføre utdannelsen. Kanskje egentlig handler det om en kamp mot seg selv. Mange av oss blir aldri gode nok for oss selv. Livet oppleves ofte som en kamp. Men det er dessverre ikke alltid en meningsfull kamp.

For hvem er fienden egentlig? Fienden er ikke “Mordors fyrste” eller “Djevelen” eller nazistene eller tyrkerne. Fienden er noe utflytende, noe vi ikke får tak på, men som vi likevel har en uklar følelse av å kjempe mot. Som “bøygen” i Peer Gynt. Den som ba ham gå utenom. Ikke gjennom. Dette klebrige, utflytende, kvalmende beistet vi ikke får helt tak på.

Mangel på tid. Mangel på penger. Mangel på mot. Mangel på tiltakslyst. Mangel på lyst i det hele tatt. Sorg. Gamle sår. Kan man egentlig kjempe mot slikt?

Jeg sitter her og kjenner på at jeg ikke lenger tror på denne “seieren” som runeverset omtaler. Seier betyr jo også at noen andre taper. Jeg vil ikke gjøre meg avhengig av en lykke som innebærer at noen andre taper.

Men det er flere runevers om “sol”. Dette er runeverset etter Bureus:

Solen bøyer sitt kne

Det er nok et huskevers for de som skal lære runer første gang, for tegnet kan se ut som noen som bøyer kne. Likevel leder det tanken mot at selv solen må gi opp en gang.

Men for oss er solen en stor kraft. En livgivende kraft. En farlig kraft. Uten solen ville vi ikke vært her. Du har sikkert hørt denne gamle fabelen om vinden og solen. Men her er den en gang til:Bilde

Vinden og solen diskuterte hvem som kunne få frakken av en mann. Han gikk vel der nede på jorden med kragen brettet opp og ryggen bøyet. Kanskje han så ned i asfalten der snøslaps klumpet seg. Kanskje han lurte på om kalosjene hans var tette nok til å holde isvannet ute. Vinden skulle prøve først. Den blåste seg voldsomt opp som bare vinder kan. Den nøyde seg ikke med en flau og sjenert bris. Den steg opp til kuling og storm. Selv orkan. Men mannen trakk bare kappen tettere til kroppen. Hodet sank lenger ned mellom kragen.

Så var det solen sin tur. Solen steg opp og skinte på mannen. Varmet ham. Snøslapset tørket opp. Mannen rettet seg opp, slo klaffene ned og så seg rundt. Og så, stille og rolig tok han frakken av seg og la den på armen.

Dette er seieren som solen gir. Solen som bøyer kne. Denne seieren vokser fram fra en naturlig prosess. Seier uten angst, temperament og nedkjempelse av fiender.

Runeverset etter Ole Worm er slik:

Solen lyser over landene. Jeg bøyer meg for dens helligdom.

Å bøye kne for solen, tro og håpe på en stigende varm og livgivende kraft er noen ganger alt man kan gjøre. Seier er ikke bare å ride ut i kamp mot en fiende. Seier kan også være å akseptere livet som det er, og å være i det som er, sånn som det er.

Dette er kanskje det vanskeligste av alt: Å aksepterer det som er, sånn som det er – også når vi ikke kan gjøre noe som helst for å endre det.

Men vi kan se mot solen og tro på dens stigende kraft. La varmen fylle sjelen allerede før den er der. La strålene skinne gjennom lemmer og ledd, hjerte og nyrer. Den kraften som stadig overvinner mørket og som kan få en frossen mann til å ta av seg kappen. Den kraften som får mennesker til å våge å ta av seg rustningene og senke forsvaret. Den kraften som gang på gang står opp og overvinner kulde og mørke. Den kraften velger jeg å tro på. Den kraften velger jeg å vente på.

Da jeg begynte å skrive var det mørkt og tåken lå over hustak og fjorden som jeg ser fra vinduet. Jeg ser ut. Solen er stått opp. Den tegner et rosa og gyllent slør over snødekkede hustak. Det er like før jeg begynner å tro på den. Bilde

Kilde: «The History Of Runic Lore» av Lars Magnar Enoksen

Håvamål.

Advertisements

“Rikdom er menneskets glede, men forårsaker stridigheter blant venner.”

Omtrent sånn kan man oversette et gammelt runevers. Visdom fra våre forfedre er verd å lytte til. Nå, i disse inkjøpstider, når kontantkortet verker og lommeboka går opp i sømmene, inviterer jeg til å fokusere på en rune fra vikingenes futhark. Den førsterunen i futharken: «Fe». Bilde

Den ser ut som halvparten av et tre. Kan du se det? Runen “fe” uttales som bokstaven F eventuelt V. Fe betyr rett og slett fe. Det var vanlig å telle sin rikdom i antall dyr. Det første tallsystemet man kjenner til at menneskene hadde, var laget for å kunne telle sauer. Nå måler vi rikdommen i tallsifrene på kontoutskriftene. Det følger trygghet med å ha et høyt siffer på utskriften. “Penger er god nervemedisin” pleide min onkel å si. Men man skal vite hva man har og kunne forvalte det. Hvis ikke kan det slå ut motsatt.

Bilde

Jeg hørte en gang en historie med mulig opprinnelse i Tsjekkia.
Den handlet om to gutter som ble foreldreløse og dermed kastet ut i verden på både godt og vondt, slik som det er i mange eventyr. Fordi de var foreldreløse og uten inntekt og formue, måtte de arbeide hos forskjellige godseiere på ulike gårder. De virket like naive som Askeladden, ja, egentlig enda verre en Askeladden. For ikke bare var de uerfarne og fattige, de greide heller ikke å håndtere de utfordringer de møtte. De møtte ingen kjerring som satt fast med nesa i stubben og ingen lur rev som viste dem veien. Alt gikk galt for dem. Uansett hvor de kom og tilbød sine tjenester, ble de utsatt for ydmykelser og misbruk. De ble herjet og herset med. De ble utnyttet, løyet for, gjort til treller. Til sist ble de rett og slett drept. Ja, så ille kan det gå i et eventyr fra Tsjekkia. Men det gikk ikke helt galt likevel. I eventyr er det jo rom for magi og døden viser seg ofte å være en forvandling, en vei til noe bedre. De to brødrene gikk gjennom en rekke magiske forvandlingsprosesser. De ble til jord, til blomster, til luft, til to hvite svaner, til to fisker og så videre og så videre. De ble ikke borte. De bare inntok nye former for til sist å komme tilbake som to sterke gutter. To gutter som visste hvem de var, hva de hadde og hvordan de skulle klare seg i verden.

Det var en grunn til at de fikk så mange problemer og at deres arbeidsgivere kranglet om dem, solgte dem til andre, stjal dem fra hverandre og kontrollerte dem med hard hånd. Det var noe disse guttene ikke visste om. Noe som angikk dem selv. Av en eller annen magisk og uforklarlig grunn forholdt det seg nemlig slik at hver morgen når disse guttene våknet, lå det tre gullpenger under hodeputen til hver av dem. Det var disse folk kranglet om. Det var dette all striden handlet om.

Det høres jo i utgangspunktet ut som en velsignelse å hver morgen våkne opp med gullpenger under puten. Problemet var bare at DE VISSTE IKKE OM DET! De visste ikke at hver morgen de våknet lå det tre gullpenger under putene deres. Derfor kunne de ikke bruke dette som en ressurs til sitt eget beste, til å skape seg et liv og bygge opp sitt eget. Men over alt hvor de kom og gikk fant ANDRE ut av dette. Andre hadde store fordeler av guttenes uvitenhet om sine egne ressurser. De tok gullpengene deres og brukte dem. Så lenge de to unge ble værende i ulykkelig uvitenhet om hvilke skatter de hadde, hadde de jo heller ingen glede av dem. Alt forandret seg da de gjennom alle forvandlingene oppdaget sine egne ressurser. Alt forandret seg da de oppdaget at hver morgen lå det tre gullpenger under hodeputene deres. Fra den dagen kunne ingen utnytte dem mer.

I denne historien måtte hovedpersonene gjennom flere magiske forvandlinger før de kom til erkjennelse og klarhet. Det kan være tungt å gå fra uskyld til modenhet. Men gjør man det ikke, blir man utnyttet, sier den tsjekkiske historien. Bilde

“Rikdom er menneskets glede, men forårsaker stridigheter blant venner.”

Runen «fe» inviterer oss til å se hva vi har og bruke det med forstand! For rikdom, det være seg materialistisk eller åndelig, blir til felles beste når det forvaltes av kloke mennesker.

Det er veldig mange og veldig sterke advarsler mot pengegriskhet i Det Nye Testamente. Litt pussig at kirkens menn i løpet av hele middelalderen ikke la merke til dette. Ivrig samlet de seg “skatter på jorden” mens de med stor iver advarte mot seksuallivets fristelser. Kristendommens opphavsperson var derimot mer opptatt av å advare mot å bli opphengt i materialisme. Jesus hadde ikke gullpenger under puten. Han hadde ikke noe å lene hodet sitt mot i det hele tatt, sies det.

“Dere skal ikke samle skatter på jorden hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være,” står det i Matteus 6. 19-21.

Det er ikke alle som forbinder noe særlig med “skatter i himmelen”. Men alle forbinder vel et eller annet med ikke-materialistiske rikdommer, altså verdier som ikke kan telles, måles eller veies?

Rikdom kan være tid.
Rikdom kan være evnen til å skape noe.
Rikdom kan være arbeidskraft.
Rikdom kan være fantasi.
Rikdom kan være kjærlighet, vennskap, fortrolighet, venner, familie, kolleger …
Rikdom kan være bjørnebærbusken utenfor vinduet, rododendronen når den blomstrer.
Rikdom kan være soloppgangen.
Rikdommen er livet.

“Der skatten din er, vil også hjertet ditt være.“

Det er ikke noe skittent, feil eller dumt med penger. Slett ikke. Med penger kan vi få til mye fint. Vi kan skape gode rammer rundt livet og bidra til å redde andres liv. Men det blir “litt feil“ å plassere hjertet sitt i tallene på kontoutskriften! For penger gjør ingenting av seg selv, noen må sette dem i omløp og bruke dem med hjertelag og fornuft for å ta vare på DEN VIRKELIGE SKATTEN!

Runeverset. advarer mot rikdommens tosidighet. Det antyder at når man eier noe, så koster det noe annet. Av og til kan det for eksempel koste et vennskap. Misunnelsen kan ta livet av relasjoner. Noen ganger skal det svært lite til for å skape misunnelse. Om det er en uventet arv, en vellykket opptreden, en ny jobb, et barn som har gode karakterer, så er det alltid noen som blir forstyrret i sitt indre fordi de ønsker at de hadde dette isteden. Nyvunnet rikdom, eller muligheten for ny rikdom, kan skape stridigheter i nær familie. Det kan man se på alle de bitre arveoppgjørene og krangler om hvem som skal arve hvor mye og hva. Søsken som aldri har vært uvenner før, kan tørne sammen og bli uvenner for resten av livet på grunn av uenigheter om hvordan en arv skal fordeles. Det er merkelig så fort negative krefter kommer i omløp når det er penger og eiendommer med i bildet. Det virker som en besettelse. Eller som en slags smittsom sykdom der den rammede endrer karaktertrekk. For rikdom kan være besettende. Å være besatt er å miste seg selv slik at noe annet eller noen andre styrer. Å bli besatt av materialisme er å glemme hvor DEN VIRKELIGE SKATTEN er og feilplassere hjertet sitt i en kontoutskrift eller en eiendom.

Det går nemlig an å feilplassere hjerte sitt. Bilde

Det er fort gjort. En eiendom, en gjenstand eller et hus kan jo romme så mye. Minner, energi, muligheter til rekreasjon, plass for utfoldelse. Hadde jeg feilplassert mitt hjerte?

Det var stille da jeg satte nøkkelen i døra. Jeg var spent på om den passet. Det var tross at fem år siden sist jeg låste opp her. Men døra åpnet seg og øynene mine gled over rommet som viste seg innenfor. Det var der alt sammen, akkurat som sist. Det var som om jeg ikke skulle ha vært borte fra det mer en noen få dager. Huset som min bestefar bygget stod der like solid. Huset der jeg selv hadde likt å feriere. Det eneste som viste at ingen hadde vært her på en stund, var krattet som vokste vilt rundt huset. Strå, blåklokker, kvann, hundekjeks, rabarbra, rester etter solbærbusker – alt i en uskjønn forvirring. Fjellene kranset inn dalen og stod der som store, trofaste besteforeldre og så ned på meg. Idet jeg gikk inn over dørterskelen og sarte minner blandet seg med gleden over å være her igjen, gikk det også opp for meg at denne gjennoppdagede skatten kanskje var på vei bort for meg. Jeg var muligens kommet for sent. Det var allerede kommet bud på huset. Skulle jeg kjempe for å beholde det? Var det verd prisen? Kan man legge hjertet sitt i et hus? Et minne? Minnene tilhører den ikke-materialistiske verden og er på den måten “himmelske”. Det er der skatten er. Det er der hjertet er. Ikke i selve huset. Det er mulig å miste et hus men beholde minnene.

Men akkurat nå er jeg her, tenkte jeg. Og jeg er jo også jordisk, tenkte jeg.  Jeg trenger jordiske ting for å lage en ramme rundt livet mitt. Noen ganger trenger jeg også en gjenstand for å bli minnet om rikdommen som ligger bak gjenstanden. Min bestefars hus er jo bare et hus. Men det er også en inngangsdør til min mine forfedres tanker, liv og gjøremål.

Pluss at jeg trengte et feriested…

Så beholdt vi huset en stund til. Det skulle få anledning til å fortelle meg alle historiene sine og gi meg hva det skal gi meg. En ramme rundt noen ferier. Trygghet. Minner. Forankring. Jeg vet at jeg en gang må gi det fra meg, og da skal jeg slippe det. Men ikke nå. Jeg vet at jeg en gang må gi alt fra meg. Alle tingene blir en eller annen gang borte her på jorden hvor møll og rust tærer.

Runen fe minner meg om å glede meg over det jeg har, og å forvalte det klokt. Runen fe minner meg også om at dette fysiske bare er rammen om den virkelige skatten.
«Der din skatt er vil ditt hjerte være,» sies det. Hvilken skatt er så viktig at det fortjener at hjertet holder til der? Ikke pengehaugen, men det den brukes til.
Ikke husveggene, men det huset rommer.

Livet.

Livet er den virkelige skatten. Noen ganger må man gjennom hundrevis av smertefulle forvandlinger for å oppdaget dette.

Livet. Denne skatten finner vi under hodeputen hver eneste morgen når vi våkner opp til en ny dag.Hjertehuset.