EN GAVE FRA FORTIDEN.

Endelig fant jeg nøkkelen som passet til skrinet. Det hadde stått der i uminnelige tider. Det ble sagt at det var der Bestefar gjemte alle papirene.
Skuffelsen var stor da det ble åpnet. Det eneste som lå oppi der var papirer fra hussalg og jord. Jeg bladde tålmodig gjennom hele bunken. Intet testamente og skjult formue dukket opp. Det er bare papirer. Skjøte på eiendommen, kvitteringer på viktige regninger, skattesedler, attester og lønnsslipper. Var dette så hemmelig? Litt skuffet måtte jeg innse at grunnen til at Farfar holdt kisten låst nok ikke var fordi det var noe hemmelig oppi det, men fordi han ikke ville at barn og barnebarn skulle rote det til for ham. Jeg skulle akkurat til å lukke det igjen da et merkelig grønt kort lyste mot meg.

Jeg tok det opp. Det var bilde av en ung versjon av Farfar og navnet hans. Øverst stod det:

Grenzzonen – Bescheinigung
Grenseboerbevis.
”Innehaveren av dette bevis skal alltid bære det på seg og på oppfordring forevise det for alle norske og tyske kontrollorganer.”
Inni kortet er det bilde av farfar. Han står foran frukthagen i dress og slips og er rank og glattbarbert.
Yrke: Arbeider.
Beviset gir ham rett til å ferdes i Sogn, Fjordane, Hordaland, Bergen og Rogaland. Det er stemplet 10. oktober 1940.

En lite minne fra okkupasjonsmakten kontrollbehov som strakte seg langt inn i fjordarmene. Han hadde papir på at han kunne ferdes i disse distriktene, og vise papiret ved hver grense. Mange ville ha kastet og brent et sånt dokument etter at krigen var over. Men min farfar har altså gjemt det i skrinet sammen med viktige dokumenter.

Grenseboerbevis er en type statlig legitimasjonskort, et dokument for å kontrollere persontrafikk i grenseområder. I Norge kjennes to typer grenseboerbevis; den mest kjente type ble innført under tysk okkupasjon under den andre verdenskrig, og var i bruk over hele landet.
Alle personer over15 år bosatt i norske grenseområder måtte under andre verdenskrig ha et grenseboerbevis. Grenseboerbeviset var et slags pass for intern bruk i Norge; det var bevis på hvem du var og at du hadde lov til å oppholde deg i det området du ble kontrollert. I første omgang ble grenseboerbeviset innført for å kontrollere grensen mot Sverige. Deretter ble det behov for å kontrollere illegal båttrafikk mellom Norge og de britiske øyer. Det var nok her Farfars grenseboerbevis kom inn i bildet.
For grenseområde var vidt definert og omfattet også kysten. I praksis var det bare noen få kommuner – langt fra kyst og riksgrense – hvor befolkningen var fritatt for å ha grenseboerbevis.
Grenseboerbeviset var utstyrt med fotografi av innehaveren, samt innehaverens signatur, og med opplysning om yrke, fødselsdato og fødested. På kortet var det anmerket hvilke(t) politidistrikt(er) innehaveren hadde rett til å ferdes i.
Grenseboerbevis ble utstedt av politimesteren eller lensmannen på hjemstedet.
Skulle man bevege seg til et politidistrikt som ikke var anført i kortet, måtte man ha en passerseddel.

Hvorfor tok Farfar vare på grenseboerbeviset sitt? Mange ville vel ha kvittet seg med et dokument som minnet om okkupasjon og ufred. Kanskje han tenkte at nazistene ville komme tilbake igjen hvert øyeblikk og gi ham en reprimande dersom han hadde kastet vekk papiret, og så la han det der sammen med de andre papirene til det ble glemt. Farfar hadde rett og slett ikke så mange papirer at det fylte opp hele skrinet, han hadde nok aldri vært nødt til å kaste og brenne papirer for å gi plass til nye.
Det er jo også en annen mulighet. Muligheten for at han helt bevisst tok vare på akkurat dette beviset for å minne seg selv og andre på at frihet til å bevege seg over grenser ikke er en selvfølge og at fred er en periode mellom to kriger.

Et juleminne.

Veien fra sakristiet til våpenhuset fulgte den lille stien på utsiden av kirken. Vi frøs i kordraktene våre. Hvite bluser, mørkeblå og korte skjørt. Og så en sløyfe midt på den hvite blusen. Under penskoene knitret snøen. Nå var kirken full og vi kunne stille oss på rad og rekke inne i våpenhuset. Der ble lysene tent.

Vi hadde hvert vårt hvite stearinlys omsluttet av aluminiumsfolie, vinden blåste gjennom våpenhuset så lysene blafret og stearinen rant. Dirigenten var den mest oppspilte av alle. Hun hvisket bestemt og gjorde tegn til oss at vi skulle være musestille og gå pent inn.
1. Søndag i advent var alltid på samme måte. Alltid skulle vi komme som en overraskelse på menigheten, som jo hele tiden visste at vi kom. Jeg skulle gå først inn denne gangen, lede skrittene, bestemme tempoet. Jenta som gikk bak meg kunne av en eller annen grunn ikke fordra meg. Nå lugget hun og dyttet meg i ryggen. At ikke hun satte fyr i håret mitt med stearinlyset sitt, må vel bety at hun bare var misunnelig, ikke egentlig ond. Egentlig er det merkelig at ingenting ble satt fyr på, der vi gikk sirlig på to rekker inn i kirken under orgelspill og sang mens menigheten stod og så på oss. For vi var stemningsfulle og vakre, vi var selve julestemningen der vi gikk. Jenta bak meg prikket meg i ryggen hele tiden, men jeg holdt tempo og lot som ingenting. Dette var et viktig øyeblikk. Og der var Mamma og Pappa også!
Så stilte vi opp rekke for rekke oppover trappa som ledet opp til koret. Dirigenten blusset av iver. Nå begynte det. Og vi sang:

«Nå vandrer fra hver en verdenskrok i ånden frem i ånden frem».

Det var alltid den første sangen. «Folk vil høre de samme sangene hver jul» pleide dirigenten å si. Så fulgte

«Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom».

Det midterste verset ble alltid sunget av en solist, en sped, ung solist. De gamle strakte ørene så godt de kunne for å høre hva som ble sunget. Men det var slik det skulle være. Siden gikk vi sirlig og rekke for rekke og satte oss på de reserverte plassene. Jenta bak meg satt ved siden av og hvisket onde ord. Men jeg holdt blikket fast på presten som nå ville takke oss. Og endelig kunne stearinlysene blåses ut.
Etter prekenen gikk vi sirlig opp på galleriet og sang de store sangene. Julemotetten og Helliga natt med orgelspill og solist. Da kjente jeg at noe var galt. Det suste for ørene, og plutselig lå jeg på gulvet. Heldigvis var det mellom to sanger jeg besvimte, og det var godt skjult på galleriet. Den andaktsfulle stemningen ble ikke ødelagt. Dirigenten fikk tid til å sette meg på en benk før neste sang begynte.
Men da Mamma og Pappa kom for å hente meg, var jeg helt bra igjen og nevnte ingenting om mitt mellomspill der oppe på galleriet. Men jeg skalv av frost i bilen som Pappa kjørte. Brøytekantene var høye det året. Da vi svingte inn foran huset, så jeg hulen jeg hadde laget tidligere på dagen. Da hadde jeg ikke vært kald. Midt i den store haugen med snø, der Pappa daglig måtte måke og grave fram poststativet, hadde jeg boltret meg og gravd en tunell tvers gjennom alt sammen. Da hadde jeg vært svett og varm.
Men inne brant det i ovnen der vi fyrte med koks. Sakte kom varmen tilbake. Adventkransen ble tent. Det ene lyset brant ensomt inne i kransen av granbar. Hver jul laget Pappa en krans av granbar. Det ene lyset ble tent uten sang, det blafret. Men ingenting tok fyr. Heller ikke granbaret.

Av og til har jeg lurt på om jeg var et spesielt alvorlig og andaktsfullt barn, eller om barn var annerledes på den tiden da så få ting var brannfarlig og snøen falt i mengder.