Archives for the month of: oktober, 2015

Det stod en hel gjeng utenfor døra inn til treningslokalet da jeg kom. De ventet på treneren. At treningen var taiji, er uvesentlig i denne sammenheng, men jeg nevner det for ordens skyld.

044Vi stod foran døra. Ulikt treneren å komme så sent. Hun pleide vanligvis å være i full gang med oppvarmingen ti minutter før kurset. Merkelig. Etter hvert som minuttene gikk ble vi engstelig for at det kunne ha hendt henne noe. Det var is og glatt føre ute, kanskje hun hadde sklidd med bilen og lå i grøfta et eller annet sted. En omtenksom person ringte til og med mannen hennes og spurte. Han kunne ikke si annet enn at hun hadde reist for en halv time siden. Men vi oppnådde i hvert fall å gjøre ham engstelig.

Til sist ble vi enige om å gå og lete etter henne. Jeg stod bakerst i køen foran døra og var den som sist gikk ut. På veien tok jeg som en refleks tak i den stengte døra og kjente ekstra hardt … Og til min store forbauselse gled døra opp. Den hadde ikke vært stengt. Der inne var det lys og treneren stod der i sin hvite taijidrakt og gjorde øvelser. Hun var like forbauset og hadde lurt på hvor det var blitt av hele gruppen hennes.

Vi kom oss småsnakkende inn i lokalet. Her hadde vi stått en halv time foran en stengt dør som altså viste seg å ikke være stengt! Hvem som først hadde kjent på døra og fått inntrykk av at den var stengt, er ikke godt å si. Kanskje ingen hadde kjent på døra. Poenget er at fordi en hel gjeng stod foran en lukket dør så trodde jeg at døra var stengt.

Det jeg lurer på er hvorfor jeg husker denne opplevelsen så godt. Ja, hva var det med den?

Kanskje jeg lærte at dører som alle og jeg selv har fått inntrykk av er stengte, kan være åpne.
At man skal kjenne på døra selv og ikke bare tro på gjengen som står der. Noen ganger ekstra hardt.

Og at noen ganger kan dører som virker fullstendig gjenstridige, gli åpne. Og der inne, hvor man trodde det var mørkt, er det lyst.
Det er i hvert fall det jeg håper på. At dører skal åpne seg der det ser helt stengt ut. Det er så deilig å bli overrasket av lys og varme.

Det minner meg om noe Sufipoeten Rumi skrev om.

Tenk deg at du hamrer og hamrer på en dør, sparker, roper om å bli sluppet inn, men døra er like stengt. Selv når du tar rambukk og løpefart, smeller det bare og du blir slått tilbake.  Da med ett glir døra opp  – fra innsiden.

En dør som er åpen selv om alle tror den er stengt. Fordi vi ikke hadde kjent hardt nok.

Så er det andre dører, de som bare åpner seg fra innsiden..

Jo, jeg vil ta med meg disse bildene. De er verd å spare på.

På en måte er vi alle alene i oss selv. Ingen kan komme inn i oss og se hvordan vi har det. Ingen kan se ut gjennom våre øyne og høre med våre ører. Prisen for å være bevisst sin individualitet er at vi alltid bærer en ensomhet med oss. Vi lever alene. Ingen kan leve for oss. Og vi dør alene. Ingen kan dø for oss. Vi har individuelle behov, individuelle opplevelser og individuelle historier. Når vi leser en bok har vi en individuell opplevelse av boken. Det er den ene synsvinkelen. 2012-11-14 17.17.40

Men sett fra en annen synsvinkel er vi aldri alene. For ingen kan løsrive seg helt fra den sammenheng vi står i. Vi er føler et bånd til de mennesker som har levd før oss. Vi knytter bånd til mennesker omkring oss. Gode bånd og bånd som ikke er fullt så gode. Og vi trenger andre for å kunne leve, både praktisk og emosjonelt. Gjennom tegn, uttrykk, berøring, bilder og ord kan vi nå hverandre og kjenne at vi er en del av en større sammenheng. Gjennom usynlige tråder er vi knyttet sammen.

Men den muntlige fortellingen er en kollektiv hendelse. Den skjer der flere er til stede samtidig. I et rom der en historie blir fortalt, vil historien bli preget av hvem som er til stede og hva som skjer mellom menneskene som lytter til historien. Er tilhørerne der veldig fiendtlige eller skeptiske til hverandre, vil fortelleren ofte merke at det blir tungt å fortelle. Nærmest som å kjøre bil med håndbrekket på. Er tilhørerne der gode venner og trygge på hverandre, kjennes det gjerne lettere å fortelle, og fortelleren kan la seg rive med og gi etter for spontane innfall. Vi er alene. Men vi er ikke alene. Ingen reagerer helt uavhengig av sine omgivelser.

I et samfunn oppstår det kollektive myter og kollektive symboler. Myter som er blitt til innenfor kulturer og religioner og som forklarer og setter universet på plass.  Myten om Demeter og Persefone beskrev for datidens samfunn hvorfor man hadde fått årstidenes skiftninger, og hvordan de skulle respekteres.

Den grønlandske fortellingen om hvordan lyset ble til, sier noe om hvorfor døden og livet hører sammen. Mytene gir mennesker en plass og forteller menneskene hvordan de skal forholde seg og hvorfor. De forteller oss hvem vi er og hvilken plass vi har. Nå kan vi lese myter i bøker og på nettet. Greske myter, grønlandske myter, norrøne myter og så videre og så videre. Det er gjerne sånn at når myter utgis i bøker under navnet myter, tror man ikke lenger på dem. De har fått en symbolsk betydning. Hvis man tror at Kristus faktisk og fysisk (og ikke bare i åndelig forstand) oppstod fra de døde, vil man ikke presentere historien om dette som «Oppstandelsesmyten».

Det er vanskeligere å oppdage kollektive myter, fortellinger og sannheter når de er aktive, og vi selv lever midt oppi dem. Det kan være ting vi uten videre tar for gitt. Det er selvfølgelig at nordmenn er friluftsmennesker, at Amundsen og Nansen var helter, at Norge er en fredselskende nasjon og at alle skal ha det bra på julaften. Det er kollektive og allmenne sannheter som ikke blir utfordret før det kommer folk fra andre kulturer med andre sannheter, eller vi opplever noe som gjør at ting ikke helt stemmer med den kollektive myten.

På samme måte har hver og en av oss noen personlige myter. Det er noe vi tar for gitt med oss selv. Carl Gustav Jung sier at det enkelte menneske har sin helt private psykologi. Vi har mye felles. Men vi har også våre helt personlige symboler og historier. De forteller oss hvem vi er, de styrker vår identitet som det spesielle individet hver og en av oss er. Eksempel på en personlig myte er historien om hvordan jeg ble til og hvorfor. Historier som er blitt fortalt rundt unnfangelse, svangerskap og fødsel, hva som ble sagt og gjort rett etter fødselen, blir ofte en del av en persons personlige mytologi. Det er noe som forklarer hvorfor jeg er her og rettferdiggjør min plass. Slike personlige myter kan noen ganger forklare hvorfor en person er som hun er. Det som mor, far eller andre nære personer har fortalt sammen med slutninger man selv har trukket, utgjør et sett med grunnregler, naturlover for myten. Vi kan gjenkjenne en persons personlige mytologi når det blir sagt ting som:

«Jeg ble født for tidlig, skjønner du, det er derfor jeg alltid er sent ute nå».

«Jeg er født i løvens tegn. Det er derfor jeg blir så sint».

«Jeg ble unnfanget i en gammel Amazon, skjønner du, det er derfor jeg er så glad i biler».

Den kulturelle bakgrunn veves sammen med den personlige mytologi og blir til et sett med personlige symboler som den enkelte er mer eller mindre klar over. Kollektive myter kan være nedskrevne fortellinger som norrøne guder og forestillinger eller kristendommens symboler og fortellinger. Men det kan også være andre overbevisninger som ligger dypt i kulturen.

Når en fortelling, et eventyr eller en myte treffer et menneske på en spesiell måte, er det gjerne fordi symbolene i fortellingen møter personlige symboler og myter hos vedkommende. En god forteller, en helbredende forteller, søker dette møtet. Når vi spør en forteller om hva som har vært de beste øyeblikk under en fortelling, så svares det som regel at det var øyeblikk der man virkelig opplevde å treffe noe grunnleggende og vesentlig hos sine tilhørere. Slike øyeblikk der man kjenner at man er ett med tilhørerne og har en felles energi.