Archives for the month of: mai, 2015

SIMON MISTER VISJONEN

Gjennom Esther fikk Simon høre at Ruth faktisk hadde dukket opp i resepsjonen til senteret for «Esekiels disipler». Hun hadde fått tildelt et rom, bodd der noen dager, men ikke hjulpet til i kjøkkenet. Så var hun blitt plukket opp av en ung mann. Ingen hadde sett ham før. Noen mente det var hennes tidligere kjæreste. Andre mente det var en fra Psykiatrisk Hjelpeteam. Noen hevdet at hun hadde blitt med denne unge mannen på sjamankurs i Mexico. Men hvor dette ryktet kom fra, ville de ikke si. Andre mente at hun var blitt innlagt på psykiatrisk avdeling.

be5b2-p7180364

Han hadde ventet at hun skulle komme tilbake og be om tilgivelse, at hun, som sønnen som kom hjem til faren sin etter å ha sløst bort hele arven, ville be ham ydmykt om en plass blant de dårligste disiplene. Da skulle han ha tatt imot henne. Særlig fordi Ruth jo aldri hadde krevd betalt for noe av det hun gjorde, i motsetning til Esther som førte opp hver eneste time. Og fordi hun var den eneste som kunne ha gjenopprettet boken «Gjennom fire Hjul».

Esther regnet og regnet, men restskatten til Simon var stor og skattefuten den mest uforsonlige av alle kreditorer. Her trengtes et under, en visjon med klare økonomiske fordeler. Var tvangssalg og konkurs til å unngå?

Simon tenkte og tenkte. Det var den nye boken hans som skulle være underet, det var den som skulle ha reddet økonomien. Men uansett hvor mye Simon tenkte så kom han bare ikke på hva manuset «Gjennom fire hjul» bestod i. Han forstod jo at det måtte være referanse til de fire hjulene som hadde snurret rundt i sanden i Esekiels visjon, den visjonen han hadde fått på stranda. Men han forstod hverken hvorfor man skulle gå gjennom dem eller hva det skulle resultere i.

Nå var det bare en utvei og det var at Simon begynte å reise rundt med sine visjonsforedrag igjen. Det var jo denne foredragsvirksomheten han i sin tid hadde slått seg opp på. Det var nok av disipler som hadde gått på så mange kurs hos ham at de kunne visjonsveien utenat og klødde i fingrene etter å vikariere for ham på senteret så det gjorde ikke noe om han tilbragte en del av sin tid på landeveien. Det manglet heller ikke på forespørsler, han var kjent som en inspirerende foredragsholder og kunne prise seg høyt.  Men noe hadde hendt siden Simon reiste rundt som foredragsholder sist. Mens Simon holdt på å bygge opp senteret «Esekiels disipler» hadde en god del av alle de disiplene han hadde inspirert (og de var ikke få) også begynt å reise rundt som foredragsholdere om visjon. Noen holdt foredrag om Esekiels syn, andre hadde hatt andre syn som de fortalte om. Og alle hadde lært av Simons inspirerende talemåte hvordan de skulle få forsamlingen til å bli begeistret. Man kunne kjenne igjen Simons gestikulering, hans måte å bygge opp spenningen på og hans fjerne blikk mot himmelen. Han hadde, uten å tenke over det, fostret opp en gruppe konkurrenter som ødela markedet for ham. Dermed ble ikke foredragsturneene hans like innbringende som før. Hans disipler og kopister tok seg mer beskjedent betalt. Markedet var ødelagt.

Det var noe annet også. Han visste først ikke hva. Melankoli

Var det noe som manglet i foredragene hans? Det som hadde fått publikum i bevegelse under foredragene hans var hans evne til å skildre Esekiels syn slik at de så det for seg. Han pleide å gjenoppleve visjonen sammen med tilhørerne. Da pleide både han og publikum å bli så revet med at resten gikk av seg selv. Men nå var noe annerledes. Noe var borte. Han husket visjonen til minste detalj. Men han kom liksom ikke inn i den og klarte ikke å gjenoppleve den. Det var som å fortelle en drøm som noen andre hadde drømt. Han holdt de samme foredragene som før, og de samme kursene. Men av og til når han stod foran en forsamling, var det som om han hørte sin egen stemme langt borte fra. Han kunne plutselig stanse opp midt under en tale og lure på om han hadde sagt dette før.

Når folk stilte ham spørsmål og kom med sine reaksjoner, grep han seg oftere og oftere i å irritere seg over at det var de samme reaksjonene som kom, om og om igjen. De samme spørsmålene, om og om igjen. Og så alle de som absolutt måtte komme opp i synet på ham etter et foredrag og fortelle ham om drømmer og visjoner de selv hadde hatt … Og så alle dem som absolutt måtte fortelle ham hvor mye han hadde inspirert dem …

Simon var begynt å kjede seg. Hans disipler kjedet ham. Hans tilhørere kjedet ham. Alle disse menneskene som hele ville fortelle ham om seg selv, om sine drømmer, om sine visjoner. De ville ha hans mening om de var på ”visjonsveien” eller ikke. De kjedet ham. Drømmene deres kjedet ham. Visjonene deres kjedet ham. Han kjente en svak irritasjon hver gang noen kom mot ham for å fortelle ham om seg selv. Før hadde han lyttet i timevis i telefonen. Nå svarte han med et skuldertrekk eller et ”sier du det…”.

Så skulle en kanskje tro at hans tilhørere og hans disipler gikk skuffet bort når de ikke fikk den responsen fra ham som de pleide. Men det underlige var at så skjedde ikke. Hans mangel på interesse ble gjerne tolket som suverenitet. Og hans ufullstendige og korte svar skapte bare større nysgjerrighet. Det var som om de stod overfor en stor hemmelighet, et mysterium som var så uutgrunnelig at det ikke gikk an å svare enkelt på det. Og slik gikk det til at jo mer likegyldig Simon virket, desto mer om å gjøre ble det for hans disipler å bli godtatt av ham. Og jo mindre han svarte på spørsmålene deres, desto mer nysgjerrige ble de på det han snakket om.

Men selv om ikke alle merket det, var Simons visjon forsvunnet. Han var ikke inspirert, han hadde økonomiske vanskeligheter og han kjente på en svak smerte i magen.

Og så lengtet han etter et fellesskap med menn. Det var så mange kvinner som dukket opp på møtene hans hele tiden. De satt der med stjerner og tårer i øynene. Det var de som var verst til å renne ham ned etterpå med utsagn om hvor mange visjoner de hadde fått fordi han hadde inspirert dem. Et ærlig, realt kameratskap hadde vært tingen akkurat nå.

En gang, under teologistudiet, hadde vært i et fellesskap. Det hadde vært han, Josef, Jakob og Markus. De hadde vært fire som hadde hatt den samme visjonen. Nå var det gått fem år, hvor var det blitt av de andre?

Reklamer

RUTHS BOK (ELLER: DET RABLER FOR RUTH)

Fuglene sang og løvetannen blomstret i veikanten. Solen skinte gjennom lysegrønne bjerkeblader. Kastanjene blomstret. Men Ruth la ikke merke til noe av alt dette, for arbeidsværelset til Simon hadde ingen vinduer. Nå satt hun her på tredje døgnet og prøvde å finne ut av den lille Samsung PC n som hun brukte når hun renskrev manuskriptetet til Simon. Tidsfristen nærmet seg. Det virket som om hardisken var ødelagt, hun fant ikke dokumentet. Enda godt hun hadde en kopi. Det var såvidt hun hadde hatt tid til å sette fram mat til ham i dag. fenrisulven_lokes_barn

I stua satt Simon med en pizzabit oppvarmet i mikrobølgeovnen pluss en kopp lunken kaffe. Var dette serveringen i dag? Hva gikk det av Ruth? Hun hadde jo bakt brød og laget veganske retter til ham. Og nå dette! Dette kunne knapt kalles mat. Det irriterte ham. Ruth hadde egentlig irritert ham en stund. Mens han reiste rundt i inn og utland hadde det vært meget praktisk å ha henne boende hjemme som personlig sekretær og husholderske. Men nå etter at han hadde fått et senter i den byen der han bodde, var han mer hjemme. Han begynte å irritere seg over hennes stadige kaffepåfyll og hennes komplimenter som alltid rommet en usagt bønn om gjengjeldelse av den varmen hun viste ham. Dessuten var det brysomt å ha henne boende der hele tiden. Det var andre mennesker han kunne tenke seg å invitere hjem, men han kunne ikke det, for Ruth våket over huset hans som en drage. Men de siste dagene irriterte han seg over det motsatte, at hun murte seg inne på arbeidsrommet og avspiste ham med mikrobølgemat.

Han hadde bestemt seg for å ta en del ting opp med henne når hun hadde renskrevet manus for ham til den nye boken hans: ”Gjennom fire hjul”. Det var vel det hun var så opptatt med nå. Og da var det viktig at hun ble ferdig med oppgaven. Det var liksom noe som skurret med denne siste tittelen, «Gjennom fire hjul». Men det var Ruth som hadde bestemt den, som alle de andre tittelene på de bøkene han hadde utgitt. Og de andre hadde jo solgt så bra så han lot henne styre med dette. Han trengte virkelig en boksuksess til nå.

Simon var usedvanlig trøtt denne kvelden. Ja, denne vinteren hadde han måttet kjempe med så mange typer motstand. Det var som om universets energi hadde samlet seg mot ham. Han visste at han måtte fokusere på sine oppgaver og distansere seg fra alt som forsøkte å trykke ham ned. For jo lenger en sjel kommer i utviklingen, jo mer vil den også bli prøvet. Men fem hundre tusen kroner i restskatt var litt mye, selv for ham. Han hadde jo hele tiden trodd at Ruth hadde oversikten! Det var hun som hadde ansvaret for regnskapet. Men hun hadde virket så fjern og underlig i det siste. Han ble ikke riktig klok på henne. Av og til kalte hun ham David.

Så var det kravene fra Sara. Hun hadde stilt som betingelse for at han skulle se Daniel at han hadde jevnlige samvær med gutten. Og det var umulig å få henne til å forstå at en mann med hans oppgaver ikke kunne gå inn på noe slikt. Han måtte følge visjonen og adlyde sin indre profetstemme. Han kunne ikke holde seg til faste samværstider som andre fraskilte foreldre. Som resultat av dette hadde han ikke sett guttungen på tre år av de fire som var gått siden skilsmissen.

Dessuten var det en rettssak på trappene. Maria, en av hans mest kjære disipler, hadde vendt tilbake til sin tidligere veileder, Storm Knausen. Nå saksøkte hun ham for manipulasjon og villedning av svake mennesker. Dette var det Storm Knausen som stod bak, det visste han. Maria var et svakt menneske, hun hadde aldri hengitt seg helt til visjonsveien, og hadde hun ikke alltid vært litt sjalu på Ester. Nå hadde hun satt ut rykter om manipulering, invadering og misbruk. Det ble hevdet at han loppet penger fra usikre sjeler. Han hadde til og med tilbudt henne en pengesum for at hun ikke skulle gå til avisen med dette. Men hun avslo. Det verste var hennes påstand om at han ikke arbeidet profesjonelt. Profesjonell! Han hatet dette ordet. Hvem var det som spurte profetene om de var profesjonelle? Hadde noen spurt Esekiel om han var en profesjonell profet? Taushetsplikt, grensesetting, tidsfrister, profesjonalitet – den slags var vel og bra for de som drev med jordiske ting. Men som visjonær kunne han ikke hefte seg med dette. Når alt kom til alt var dette noe menneskene hadde funnet på for å holde de ekte visjonærene nede. Han lukket øynene og tok noen pusteøvelser. Pusteøvelsene fungerte veldig fint. Snart var han dypt inne i sitt sinns irrganger og på vei inn i det tomme rommet der alle tanker stopper. Derfor hørte han det ikke.

Han hørte ikke at telefonen ringte i rommet ved siden av. Han hørte ikke at stemmen til Ruth, som alltid tok telefonene for ham, hadde fått en faretruende høy frekvens. Han merket heller ikke at hun kom inn til ham. Ruth kom så stille inn i stuen. I den ene hånden klemte hun en minnepinne. Han skvatt til da hun kremtet.

«Hvem er Esther?» spurte Ruth.
”Esther?”
«Det er det jeg spør om.»
Simon ble plutselig opptatt med å rette ut trekket over sofaen og børste bort noen smuler av et eller annet.
”Men hun ringte nettopp og spurte når jeg skulle flytte.”
Stemmen hennes var tynn, den skalv ørlitegrann.
Nå begynte han å forstå. Det var dette han ville ha ta opp med henne, men så hadde han vært så lettsindig å snakke med en av de andre disiplene om det først. Han samlet seg og rettet seg i stolen. Han hadde egentlig planlagt lenge hvordan han skulle ordlegge seg, og nå kom ordene.

”Ruth, min trofaste Ruth. Du har vært min hjelper og disippel lenge. Nå er tiden kommet da du skal fortsette videre.”
”Videre? Hvor er videre?”
Simon forklarte hva ”videre” var. Han forklarte at visjonen hadde ført ham frem til at Ruths oppgave ventet utenfor dette huset og denne leiligheten. Det var best for hennes utvikling og for prosjektets virksomhet om hun flyttet ut. Naturligvis ville han ikke kaste henne på dør. Men inntil hun fikk noe annet skulle hun få leie et rimelig rom i øverste etasje i lokalene til ”Esekiels disipler”.

Hun stirret og stirret på ham som om hun ikke ville tro det hun hørte. Hans ord var klare nok, men for første gang trodde hun ikke helt på ham.
«Jeg har ingen penger, Simon. Jeg sa opp jobben min for å hjelpe til her.»
«Så skal du få bo der en måned gratis mot å gjøre tjeneste i kjøkkenet.»
”Støter du meg fra deg?”
”Det handler ikke om jeg eller om deg, det handler om hva som fremmer visjonen best.»
”Du har andre planer. Du støter meg fra deg fordi du har andre planer.”
Stemmen hennes steg, hun travet fram og tilbake på gulvet mens hun snakket.
”Du sa jeg var utvalgt. Du sa hvis jeg bare ventet skulle min oppgave komme til meg!”
”Og det vil den gjøre”, sa Simon. Han anstrengte seg for å holde seg rolig.
”Men det hender at visjonen viser en ting man ikke helt forstår og da må man være lydig og følge den.”
Det ble stille en stund. Hun ble stående, slapp ham ikke med øynene. Knokene som holdt rundt minnepinnen hvitnet.
”Jeg er din Mikal. Du hentet meg fra min andre brudgom. Nå er jeg bare en av haremet ditt. Syntes du ikke jeg danset godt nok for herrens åsyn?”
Det var hans tur til å stirre på henne. Han begrep ikke et ord av hva hun sa.
«Og så lar du meg gå her, barnløs.” Hun var på gråten nå.

”Ba – Barnløs?” Simon stammet. Han var dypt sjokkert. Denne disippelen hadde tydeligvis hatt helt andre forventinger til ham enn han i noen av sine visjoner kunne forutse.
”Men jeg hånte deg aldri da du danset for Herrens åsyn, og jeg fulgte deg da du hentet meg hos min husbond.”
Simon måpte igjen. Hun snakket som konen til en patriark i Det Gamle Testamente. Rablet det for henne? Han måpte, men ikke så lenge. Han hadde lang trening i å distansere seg fra andres utbrudd. Nå samlet han seg igjen.
”Ruth, du er forvirret. Jeg har da aldri hentet deg hos noen husbond. Du kom frivillig. Du er den mest trofaste av mine trofaste, men jeg tror at du har misforstått et eller annet. Jeg har da aldri tenkt å….” Han lette etter ord, Simon, og det var ulikt ham.

Han begynte på nytt.
”Vi er alle bruder av den sanne visjonen. Visjonen er brudgommen og vi er bruder. Og jeg liker ikke at du prøver å gi meg skyldfølelse. Vi er alle utvalgt og vi er alle ansvarlig for oss selv.” Han kjente seg på tryggere grunn nå.
Hun stirret på ham fortsatt. Det var en fremmed mann som stod der. En som hadde tatt Simons plass. Hun ville ha frem den virkelige Simon, han som hadde snakket om kjærlighet og sagt at hun var utvalgt.
”Skal Esther bli din brud nå?.”
Han svarte ikke. Han hadde ikke plikt til å avlegge regnskap for henne. Han skulle ikke forklare seg, unnskylde seg overfor slike manipulerende utsagn.

Han syntes han var meget flink til å sette grenser denne kvelden. Det var ikke alltid lett i forhold til kvinner som Ruth. Hun hadde tydeligvis ikke tenkt å gi seg enda.
”Du sårer meg, Simon, du knuser hjertet mitt.”
”I så fall er det du som tillater deg å bli såret. Og det er ditt problem og ikke mitt.”
Hun så ut som om noen hadde slått til henne. Så var det som hun ble bevisst hva hun knuget i hendene sine. En minnepinne.

Han så ikke på henne, det siste han måtte gjøre var å se på henne. Hun prøvde å fange ham manipulere ham. Men hadde han sett på henne ville han kanskje ha kunnet forhindre det som videre skjedde. Hun holdt minnepinnen opp foran ham.
”Det er jeg som har skrevet alle bøkene dine. Og det vet du godt!”
Det var noe nytt i stemmen hennes. Noe han aldri hadde hørt der før.
”Det hadde aldri blitt utgitt heller hvis det ikke var for at jeg jobbet i forlaget og visste hva som skulle til. Jeg gikk god for de første bøkene, helt til jeg sluttet der. Du ba meg om å renskrive det første manuset. Men da var så mange feil og så barnslig skrevet at det var helt umulig å få noen sammenheng. Og så skrev jeg alt sammen på nytt. Og jeg skrev kapitler innimellom de kapitlene som ikke hang sammen. Jeg satte opp litteraturlister og fotnoter sånn at forlaget skulle synes det var seriøst. Har du ikke lagt merke til det? Har du ikke lest noen av de bøkene som er kommet ut i ditt navn?” 7d975-s5031816

Endelig så han opp på henne. Plutselig ble han oppmerksom på hva det var hun holdt i hendene sine. Minnepinnen med manuskriptet til ”Gjennom fire hjul.” Alle hadde ventet på den boken. Var det noe han trengte nå så var det inntekter. Den boken skulle redde hans økonomi og få ham på rett kjøl i forhold til skattemyndighetene!

Ruth kniste. Han hadde aldri sett henne slik. ”Det skjedde en feil”, kniste hun. ”Hele dokumentet ble slettet. Alle filene er borte. PC´n crashet, jeg hadde Nathaniel her i formiddag, han så på den, men sa at han ikke kunne redde noenting. Heldigvis hadde jeg tatt en kopi.”
Simon grep etter minnepinnen.
Hun viftet med den foran ansiktet hans men lot han ikke få tak i den. Tok noen dansetrinn mot døra som førte ut til gangen.
”Gjennom fire hjul”, lo hun. «Det var den dummeste tittelen jeg kunne komme på, men folk går jo på alt.»
Det var som hun hadde skiftet personlighet. Simon ble plutselig kald over hele kroppen.
”Gi meg den!” Han hadde reist seg. Han fulgte etter henne.
”Gi meg manuskriptet!” nå ropte han.
Men det var for sent. Hun hadde nådd baddøra, brukket minnepinnen, kastet restene i toalettet og løpt ut.

Jeg hadde min tid en gang, med alternative messer, alternative kurs og alternative helbredelsesmetoder. Jeg opplevde samvær og sanger, ble av og til kreativt inspirert, fikk bedre kontakt med sansene og naturen og ikke minst lærte jeg å puste. Mye var bra. 70f4b-p7080274

Men hva er det jeg holder på med nå? Jeg skriver og skriver om en fyr som jeg kaller Simon og dikter sammen et scenario der han tar av fullstendig av fordi han har hatt et syn på stranda sammen med vennene sine. Angår dette noen? Det angikk i hvert fall meg den gangen.

For i denne tiden med alternative kurs og helbredelsesmetoder støtte jeg også på noen krefter som bød meg så mye imot at jeg etter hvert forlot alt sammen. Jeg kunne snakket om maktpersoner som misbrukte tilliten de så snedig opparbeidet seg hos andre. Jeg kunne også snakket om healere som forsikret sine pasienter om at de ikke var syke og sørget for at de ikke kom seg til lege før det var for sent. Men det ville krever mer enn et enkelt innlegg. Det ville kreve advokater og rettssystem.

Det jeg vil snakke om her handler om kommunikasjon. Det jeg hele tiden reagerte på i disse alternative kursmiljøene var måten folk snakket på. Det hersket en underlig ikke-kommunikasjon i sirkler og selvutviklingskurs. Stort sett gikk den ut på å skyve alt som kunne minne om kritikk over på den som kom med det upopulære utsagnet. Det var tydeligvis (og spesielt for ledere i slike grupper) om å gjøre ikke å ta inn over seg andres problemer og synspunkter. Idealet var å stå som en suveren og lukket størrelse som ikke trenger andre og ikke blir påvirket av andre. Disse setningene hørte jeg ofte i forbindelse med at en eller annen i gruppen hadde en kritisk bemerkning eller et spørsmål som liksom forstyrret den spirituelle sammenhengen:

”Dette er ditt problem og ikke mitt.”
”Du må arbeide med dine reaksjoner så de blir mer positive.”
”Hvis du opplever det provoserende at jeg kommer to timer senere enn det som står på programmet, bør du nok øve deg på å oppgi kontrollen og hengi deg til situasjonen.”

Men sånne utsagn er bare en annen og litt snedigere måte å si dette på:

”Hold kjeft”
«Jeg driter i hva du syns”.
”Jeg gidder ikke overholde avtaler og siden jeg er viktigere enn deg kommer jeg når det passer meg.”

Med den ordlyden jeg siterer først ovenfor så kan man få avvisning og utestengning til å virke intelligent og pedagogisk. Og dersom den som sier dette har en maktposisjon i gruppen, vil gjerne den som hører dette holde kjeft og gå i seg selv. Kanskje til og med skamme seg over å ha stilt spørsmålet eller kommet med kommentaren. Det er en veldig effektiv metode for å unngå kritikk og diskusjon. For gang på gang blir den opponerende  satt på plass ved at fokus overføres på den opponerendes feil og mangler. Den opponerende blir mer og mer opptatt av sine egne feil, mens lederen oppnår at det ikke blir noen samtale. Det viktigste er at man unngår samtalen. I en samtale må jo begge parter åpne seg, og når man åpner seg er man ikke lenger upåvirket av den andre. Dette måtte for enhver pris unngås. Av utsagn som ”Dette er ditt problem og ikke mitt,” blir det ingen samtale. Lederen slipper å åpne seg og får bevare sin stolthet og verdighet.

Andre setninger som jeg ofte hørte i korridorene her og der var disse:

”Jeg er kommet så langt i min åndelige utvikling at jeg ikke behøver noen.”
”Når man virkelig elsker setter man den man elsker fri. Man trenger ikke den andre.”

Og jeg stusset alltid over det. Er det et mål ikke å behøve den man elsker? Poenget med et forhold er jo at man i gjensidighet våger å behøve hverandre. Hva skal jeg med en partner som ikke behøver meg? Disse menneskene tenkte så underlig. Det var som om det var om å gjøre å bli selvforsynt emosjonelt. Og så stusset jeg på uttrykket ”å komme langt”. Hvor var det egentlig vi skulle? Var det så sikkert at vi gikk samme vei? Jeg ville ikke dit hvor jeg stod autonom og uinntagelig for andres påvirkning.  Jeg ville ikke at min åndelig søken skulle ende opp i at jeg ble en egoistisk, selvtilfreds, narsissistisk skapning som kom og gikk når det passet meg.

En helt annen sak er at jeg rett og slett ikke trodde på dem. Jeg trodde ikke og tror fremdeles ikke at noen kan lukke seg helt for andres påvirkning.  Å være menneske er å være åpen og pustende. Vi er organismer! Det går ikke an å stenge andres reaksjoner ute og ikke bli påvirket av dem. Uansett hvor flink og stolt et menneske er, blir det påvirket av det som er omkring. Hva hjelper det med store drømmer og visjoner dersom man ender opp som en selvtilfreds narsissist?

I Det Gamle Testamentet får profetene store visjoner, men det er alltid fordi de har så håpløse oppgaver foran seg at de trenger å bli rykket ut av seg selv og inn i noe større. Man våger mer hvis man ser at man ikke bare er seg selv. Men min Simon i ”Simon og visjonen” tror at det er selve visjonen, eller hans evne til å få visjoner som er selve poenget. Jeg har møtt Simon mange ganger i ulike skikkelser.

Det er godt med alt som får oss i balanse, hjelper oss til å leve. For livet kan noen ganger være en håpløs oppgave. Ekstraordinære opplevelser og drømmer kan rykke oss ut av oss selv så vi blir en del av noe større. Noen ganger får noen kraft til å gå videre, ta i et tak, møte sin skjebne. Jeg er en del av noe større så jeg kan møte det som er større enn meg.  Men hvor kommer vi hvis visjonen blir selve målet? Ingen steder. Da dreier det seg bare om å tilfredsstille seg selv. Målet må være å få kraft til å leve sitt liv og å kunne bety noe i en verden der egentlig alle behøver hverandre.

Så til sist en kritisk reaksjon til meg selv: Hvorfor gjør jeg ikke som andre bloggere? Skriver om min egen hverdags trivialiter? Eller hvorfor bruker jeg ikke bloggingen til å skryte og reklamere for min fortellervirksomhet? Isteden dikter jeg en historie om noe som ikke har hendt, men som hender likevel.

Og svaret blir: At en forteller bruker en blogg til å fortelle historier er egentlig ikke så underlig. Fra jeg var liten har jeg diktet historier. Jeg skrev dem ned i små hefter og tegnet forside på dem. Så la jeg dem i en eske i et kott. En eller annen gang ville noen finne dem og lese dem. Nå trenger jeg ikke esken eller kottet, jeg har jo bloggen! Det kan jo hende at noen finner den og leser den en vakker dag.

Du som leser dette har altså funnet kottet og esken. Det er helt greit hvis du reagerer på noe. For når alt kommer til alt er jo også dette jeg skriver her en reaksjon på noe som skjedde en gang.

Men som sagt. Jeg hadde også gode opplevelser i min Alternative periode. Ikke alle ledere var narsissister. Det var noen hyggelige folk, noen fine sanger og ikke minst: Det var mange gode pusteøvelser, særlig på et meditasjonskurs i Åsgårdstrand. Så er det sagt også!

SIMON STARTER EGEN SKOLE OG MOTTAR ET BREV SOM HAN HVERKEN BLIR KRENKET ELLER SKUFFET OVER

Simon hadde nå ikke hatt tid til å følge opp den lille visjonssirkelen som hadde møttes hjemme hos ham på en lang stund. Men deltagerne der fikk i steden tilbud om å begynne på et av hans kurs og workshops. Dette var dyrere naturligvis. Mye dyrere. For visjonssirkelen hadde vært eksperimentell og helt gratis. Simon ble litt forbauset over at ikke alle tok imot tilbudet. Det virket faktisk som om enkelte av dem ble krenket over å skulle melde seg på kurs. De hadde misforstått hans rolle og tolket det som vennskap, som om de var på like linje. Han måtte passe seg for hvilke disipler han tillot komme nær innpå seg. Det kunne oppstå usunne bindinger og bånd. Men de fleste meldte seg på kurs, og enda flere kurs. Og etter hvert som disiplene hans kom langt nok med sine visjoner, fikk de tilbud om å bli hans medhjelpere og hjelpelærere slik at enda flere kurs og workshops kunne gå av stabelen. 071

For å gjøre det enklere både for seg selv og for Simon, kom Ruth en kveld med enda et godt forslag: I steden for at Simon skulle bruke tid og ressurser på å reise rundt til alle avkroker i inn og utland, hvorfor ikke la verden komme til han? Simons firma gikk godt nå og han hadde økonomi til å leie et stort lokale sentralt i byen. Snart lyste det et skilt med neonrøde bokstaver ovenfor det som tidligere hadde vært et konditori med tørre boller og sur kaffe.

Esekiels disipler.
En vei for deg som ønsker mer…

Egentlig ville Simon at det skulle stått «Esekiels disipler, en vei for deg som ønsker mer visjoner.» Men det var rett og slett ikke plass til alle ordene. De diskuterte litt fram og tilbake hva de skulle gjøre. Noen av disiplene foreslo at de skulle bytte ut nederste linje med ”visjonsskolen”. Men Simon likte ikke ordet skole.
”En skole er en institusjon!” sa han med lidenskap i stemmen. ”Institusjonen er døende, visjonen er levende!”
Det var umulig å svare noe til slikt. Og så ble det bare stående som det stod.

På ”Esekiels disipler” ble det holdt foredrag og arrangert studiesirkler og kurs. Her ble det introduserte metoder for visjonsreiser og åpenbaringer. For å understreke den opprinnelige forbindelsen til teologien hadde man også kurser i Det Gamle Testamente med spesiell vekt på profetenes syner og deres funksjon i sin samtid og nå.

Det var ingen som forstod hvor Simon fikk all sin kraft fra. Hvordan han for eksempel fikk tid til å skrive sin første bok : ”Esekiels vei.” var det ingen som forstod. Men den tok fullstendig av i salget og kom ut i flere opplag til tross for at litteraturkritikerne overså den fullstendig. Senere fulgte bøkene: ”Finn dine indre hjul”, ”Utvalgt for himmelen” og ”Den syvende hensikt”.

Nå hadde han så mange oppdrag å velge mellom og så mange tilhengere at han kunne tillate seg å være kresen og skille mellom de seriøst interesserte og de som ikke var tilstrekkelig motivert. De som ikke var tilstrekkelig motivert stilte ofte spørsmål ved hans visjoner. Ofte hang de seg opp i teologi og dogmer og begynte å fritte ham ut om hans teologiske studier. Andre ganger var det svært personlige spørsmål. Det var nødvendig for han som var så mye i søkelyset å utvikle ulike teknikker for å distansere seg og rense ut fientlig energi. Jo, Simon kjente seg full av kraft. Og han var egentlig kommet forbi dette stadiet der man trenger andres kjærlighet og anerkjennelse. Så hvorfor gikk brevet fra Storm Knausen egentlig inn på ham?

Storm Knausen, englefyrsten i sekten «De Utsendte» hadde helt fra da han møtte opp på det første visjonsmøtet (på bakerste benk omkranset av Esther og Maria) gjort Simon usikker med sitt nærvær. Og den gang da Knausen overraskende møtte opp utenfor døren hans (omkranset av Esther og Maria) og inviterte ham til å holde foredrag på sommerseminaret til «De Utsendte», hadde Simon følt seg både smigret og oppløftet. Dette foredraget hadde jo vært selve startskuddet for ham som lærer og leder innen den åndelige kursbransjen. Han husket hvordan Esther og Maria hadde lent seg opp etter ham ved leirbålet den kvelden og rødmet litt da han husket møtet mellom Esther og ham selv senere på natten. Alle på seminaret hadde rost ham dagen etter. Men Storm Knausen hadde ikke sagt ett eneste ord til Simon etter dette. Simon visste ingen som kunne se så fullkomment uinteressert ut som Storm Knausen der han gang på gang gikk forbi Simon uten å ense ham, for å snakke med en som stod bak ham eller ved siden av ham. Simon ble aldri mer invitert til sommerseminaret hos «De Utsendte». Noe som var underlig, syntes Simon. Han ble jo invitert alle andre steder. Men Esther og Maria kom til ham og sluttet seg til hans sirkel! Det varmet hans hjerte. Av og til dukket så Storm Knausen opp på et av Simons foredrag på arrangement der de begge var invitert. Han satte seg på bakerste benk med et uangripelig vennlig ansiktsuttrykk som aldri endret seg. Det kunne se ut som han trivdes og var enig i alt Simon sa. Men så plutselig, midt under Simons tale, kunne han reise seg og forlate lokalet.

Og så, rett etter at visjonssenteret «Esekiels disipler» var åpnet, kom brevet fra Storm Knausen.

Kjære Venn

Helt fra vårt første møte har vi kjent et sterkt ansvar for din visjon og ditt virke. Vi var jo blant de første som oppdaget deg og ga deg en oppgave i «De Utvalgte». Denne oppgaven virket det ikke som du var rede til å ta. Du valgte, som tenåringen, å opponere mot kallet til å gå inn i vår sirkel og fulgte en annen vei som du kalte visjonsveien, det vil si din egen vei. For den eneste veien til ekte visjoner går gjennom englene. Med en fars engstelse har jeg fulgt din sjel på avstand gjennom mine indre reiser. Vi håper du forstår at det vi nå må si er ment som livredning av ditt indre barn.

Vi har lenge hatt en følelse av energitap og mørke når vi har rettet våre åndelige tentakler mot sjelen din. Du er i sjelelig nød og mangler kontakt med Moder Jord, Englene og Astarte. Du appellerer hele tiden til den patrialkalske profet Esekiel og kommer ikke videre. Åpningen av det du kaller «Esekiels disipler» kjenner vi som et skrik fra ditt indre barn, et skrik om hjelp.

Vi ser også at du ikke er kommet over det stadiet i den åndelige utvikling der man søker anerkjennelse fra kvinner. Som kong David, som ikke hadde nok med sine tusen hustruer, men lokket til seg Batseba, lokket du til deg to av mine mest følsomme disipler, Esther og Maria. De akkurat da var inne i en vanskelig fase i sitt arbeid med englelen Uriel og et lett bytte for ditt begjær.

Vi forstår at dette ikke er bevisst fra din side. Du er i sjelelig nød og trenger hjelp. Vi kan sette av en sesjon til deg der vi kan foreta en reading av dine energibaner neste torsdag klokken 19.00. Vær presis.

Englenes velsignelse
fra Storm Knausen,
Englefyrste i «De Utvalgte»

Det var ikke slik at Simon kjente seg krenket over at Storm Knausen uten videre fastslo at han var åndelig umoden og tilbød ham hjelp. Ikke krenket. For Simon hadde kommet over det stadiet i sin åndelige utvikling der man kjenner seg krenket når andre prøver å krenke en. Simon ble bare litt forbauset og syntes det hele var litt trist.
Han kjente seg ikke skuffet heller. For hvis man føler seg skuffet så måtte det jo være fordi man har hatt noen forventninger og forhåpninger. At han, Simon Esekielsen, for eksempel hadde håpet å få flere invitasjoner til å holde foredrag på seminarer i regi av «De Utsendte», at han, Simon Esekielsen, skulle ha hatt noe behov for Storm Knausens aksept og anerkjennelse. Simon hadde aldri forventninger. Han var nå kommet så langt på visjonsveien at han var helt åpen for hva Universet ville bringe. Han var fri fra forventninger, skuffelser og behovet for anerkjennelse.

Men nå forstod han i hvert fall en ting: Grunnen til at det ikke var kommet flere invitasjoner fra «De Utsendte» var at Storm Knausen den gangen hadde håpet at Simon skulle bli en av hans disipler og gå inn i «De Utsendte». I steden hadde Simon startet sin egen visjonsvei og fått sine egne disipler.

Simon kalte dette for motstand. Andre ganger kalte han det negativ energi. Det kunne også komme i form av utidige spørsmål fra pressen, umotiverte disipler, spørsmål om faglig kompetanse, krav om at han skulle møte opp til tiden og den slags jordiske ting som han selv for lenge siden var kommet forbi. Hver dag gjorde han øvelser for å rense ut slikt. Han visste at han hadde kraften på sin side. At han var en rik mann, var en bekreftelse på at han var på rett vei. Han hadde lyttet til sin indre profet, og profetene i Det Gamle Testamente var alltid forfulgt, så hvorfor skulle ikke han være det?

RUTHS ANFEKTELSER

Ruth ville så gjerne ha visjoner slik som Simon og hans disipler. Men hun fikk så sjelden tid til slikt. Hun jobbet døgnet rundt for Simon. Han var jo som regel ute og reiste. Da levde hun alene, tok telefonene hans og arbeidet med ”Esekiels talerør”, Simons hjemmeside. Den måtte til enhver tid være oppdatert. Hun bearbeidet også hans manuskripter til bøker. Det han sa burde bevares for ettertiden og han hadde jo selv så liten tid. a9ef6-skjolden20og20stadt20200620085

At hun ikke hadde penger var en interessant åndelig øvelse, sa hun til seg selv. Og hun trøstet seg med at fordi hun nå hadde sagt opp sin gamle leilighet og flyttet inn i Simons arbeidsrom, hadde hun heller ikke bruk for penger. Simon var snill. Før han dro pleide han å stikke til henne noen sedler. De rakk til brød og brunost, men ikke stort mer. Enda godt hun ikke trengte så mye og ikke hadde tenkt seg noe sted.

Men visjonene hennes uteble! De eneste indre bildene hun fikk når hun omsider kunne legge seg ned på sofaen i Simons arbeidsværelse og lukke øynene etter en travel dag, var Simon som kong David, der han strålende danset av all sin kraft for herrens åsyn. Andre ”visjoner” fikk hun ikke. Men denne fikk hun til gjengjeld om og om igjen. Den etterlot seg alltid en følelse av tomhet.

Hun gjorde alt helt riktig. Hun stod opp tidlig og startet dagen med bønn og kontemplasjon omkring Esekiels visjon. Men uansett kom det samme bilde tilbake: Simon som kong David og hun som en hengiven Mikal. Simon hadde jo forklart henne alt om hvordan hun skulle be og meditere for å få visjoner. Han hadde også forklart henne hvordan den laverestående jordiske kjærlighet som ikke ønsket annet enn sin egen tilfredsstillelse, kunne transformeres til åndelig, universell og ren kjærlighet. Ruth kontemplerte og mediterte. Hun pustet og visualiserte. Hun tilbrakte timer i bønn foran Simons sovesofa på hans arbeidsrom. Men det var noe galt med henne. For isteden for å bli fylt av indre fred og bli velsignet med visjoner, ble  fantasibildene av Simon som kong David med et helt harem etter seg, bare sterkere og sterkere.

Ruth innså at hun hadde så langt igjen. Før trodde hun at hun var en alminnelig kristelig ung dame. Det hadde aldri falt henne inn at hun var bedre eller verre enn andre. Men det var jo før hun hadde lært noe som helst om visjonsveien. Nå oppdaget hun flere og flere dårlige sider ved seg selv. Det hadde virkelig vært en Guds gave til henne at hun hadde møtt Simon. Før hun møtte ham hadde hun ikke hatt fjerneste anelse om at hun var et så dårlig menneske og at hun hadde så mange problemer med seg selv. Hun måtte bruke enda mer tid i bønn og meditasjon. Så ville hun snart bli forløst og det ville bli åpenbart for henne hva hun skulle bli.

Hvordan kunne det nå skje at Ruth etter en stund helt og holdent glemte seg selv? Det var som om alt bare var Simon. Hun hadde helt glemt at det var hun selv som hadde satt Simon på tanken at det synet han hadde hatt var Esekiels syn, den gang på vandrehjemmet den morgenen. Og at det var hun som hadde funnet på at de skulle møtes en gang i uken. Hun hadde også glemt at det var hun som hadde hjulpet Simon til å våge seg ut som kursholder. Egentlig var det hun som hadde funnet opp visjonsveien som Simon nå underviste i og som hun nå selv ikke greide å leve opp til. I gamle dager hadde de et uttrykk for en slik tilstand: Bergtatt.

SIMON STARTER KURSVIRKSOMHET OG FÅR EN SVÆRT PERSONLIG SEKRETÆR
skjeve trær i Fredericia

Sara var borte. Etter henne stod det igjen noen umalte vegger, et halvveis tapetsert barnerom og et par dører uten dørhåndtak. Hun ble aldri ferdig med å pusse opp den gamle leiligheten.

Det var egentlig ingen som savnet henne. Ikke Simon heller. Nå kunne de jo fritt bruke stuen til sine visjonsmøter hjemme hos Simon. De benket seg i sofa og stoler. De tråkket inn og ut av kjøkkenet og laget makrobiotisk og vegansk mat om hverandre. Ingen hustru var der til å skramle med kjeler eller gå amokk med støvsugeren.

Ingen, heller ikke Simon, nevnte Sara. Men en kveld så han ut av vinduet med et kontemplativt blikk og snakket om kjærligheten.
«Kjærligheten er så stor og så uselvisk at den setter fri det menneske som blir elsket,”
sa Simon. Det ble en ladet pause før han fortsatte. Kom han til å nevne Sara?
«Jeg er kommet til det stadiet i min åndelige utvikling at kjærlighet ikke lenger er noe jeg behøver,” fortsatte han. ”Det er noe jeg vil gi.”

Nå kan det jo hende at Simon virkelig mente det han sa og at han hadde en slik overjordisk kjærlighet til Sara. På en annen side hadde han jo ikke vist henne noen større oppmerksomhet de siste månedene og heller ikke snakket særlig med henne om hvordan hun opplevde situasjonen og hans nye rolle. Dermed kan vi jo mistenke ham for at dette var noe han hadde lest i en av de mange bøkene han hadde rasket med seg fra en alternativmesse i en by lenger nordpå der han hadde holdt foredrag om visjoner. Det kan til og med hende han hadde tatt sitatet ut av sin sammenheng. Men han virket så troverdig der han satt med sine store alvorlige øyne og så ut av vinduet. Det senket seg en andektig stillhet over gruppen. Flere av kvinnene hadde tårer i øynene.

Det var umulig å la være å tenke tanken. Den forbudte tanken. Hvordan ville det være å bli elsket av Simon? Hvordan ville det være å bli «satt fri» av en mann som hadde så mye glød og så mye kjærlighet at han ikke behøvde noe, bare ville gi? Og de tenkte vemodig på sine kjærester, sine ektemenn, sine barn og sine forpliktelser. Det var så mange som gjorde krav på dem hele tiden. Men her satt en mann som ikke krevde noe igjen for sin kjærlighet. Den han elsket satte han fri.

Simon sa ofte at han var kommet over det stadiet i sin åndelige utvikling der han trengte kjærlighet og omtanke fra andre. Men hvordan skulle Simon kunne vite det? Han hadde aldri manglet noen av delene. Spesielt var kvinnene flinke til å gi ham oppmuntringer i form av ferdiglagede middager, broderte puter og gode ord.

Ruth var en spesiell støtte for ham i denne tiden. Ikke fordi hun trodde han trengte det, men fordi hun så det som en mulighet til å gi ham noe igjen for alt han hadde gitt henne. Dette var hennes måte å ta del i den store oppgaven hans på. Sara var borte. Men de to kvinnene med hårbånd fra «De utsendte», Maria og Esther, hadde nå sluttet seg til visjonssirkelen. De ble stadig sett i dype og fortrolige samtaler med Simon. Ruth ville være den trofaste, den nærmeste, den som gjettet hans behov og som virkelig forstod ham. En gang ville han virkelig se henne. Hun gjorde rent i leiligheten, tok oppvasken og etter hvert tok hun også hans telefoner og svarte på brev. Hun ble det mange ville ha kalt hans ”personlige sekretær” dersom hun hadde fått betalt for det.

Simon trengte tiden sin til helt andre ting. Hans oppgave førte ham videre. Det ble forventet at han skulle tilby kurs. Alle spurte etter kurs. Men han hadde aldri holdt kurs i noe annet enn stemmetrening og notelære. En kveld Ruth satt og sydde igjen knapper i dressjakken hans, nevnte hun for ham en ide hun hadde fått. Hva med å dele Esekiels syn inn i ulike trinn, ulike stadier på ”visjonsveien”? Simon så på henne med to store, klare øyne. ”Ruth, du er gull verd!” sa han. Og det varmet hennes hjerte.
Så stakk de hodene sammen. Esekiels visjon ble delt inn i ulike trinn på «visjonsveien”. Hvert trinn skulle ledsages av foredrag om Esekiel og visjonens kraft, pluss praktiske øvelser. Puste- og stemmeøvelser som han hadde lært gjennom sin sangkarriere ble kombinert med visualiseringsøvelser og meditasjon.

”Veien til visjonen” var navnet på Simons første kurs. Det gikk over tre dager og foregikk i en speiderhytte ved stranden. Simon hadde ingen problemer med å få nok deltagere. Ruth ordnet med markedsføringen, tok opp påmeldinger og ordnet med fakturaer og innbetalinger. Mange åndelige mennesker hadde problemer med å ta sånne jordiske ting som innbetalingsfrist og depositum på alvor, og da var Ruth veldig flink til å forklare dem at penger egentlig var en energi og at det var viktig å få energien til å flyte.

Det første kurset var en suksess. Det var ikke så mye metodene og teoriene til Simon som slo an. Det var hans måte forsikre hver enkelt deltager om at vedkommende selv kunne få himmelske visjoner når de bare hadde gått på mange nok kurs og kommet langt nok på «veien». Øvelsene han ga dem var meget enkle og basert på helt grunnleggende meditasjonsteknikker kombinert med pusteøvelser han hadde lært fra sangtimene og korøvelsene. Men kombinert med hans ulike ledd i Esekiels syn, utløste de virkelig store opplevelser hos deltagerne.

Da Ruth så Simon komme inn døren etter det første kurset var solen i ferd med å gå ned rett bak ham. Håret hans skinte som gull rundt hodet hans. Klærne var lyse og ledige, øynene hans strålte. Han gikk løst og ledig, nesten som han danset. Det var tydelig at kurset hadde vært vellykket. Da kom Ruth til å tenke på kong David i det Gamle Testamente. Kong David med alle hustruene sine. Han som spilte harpe og som var så vakker da han danset i presteklær av lin på vei hjem etter at han hadde brakt paktkisten tilbake fra Obed-Edom. Hun husket hvordan hans første kone, Mikal, datteren til Saul, hadde hånt ham, bitter som hun var. Det ville aldri Ruth ha gjort. Hun ville ha vært en oppmuntrende Mikal og gledet seg sammen med sin husbond og konge.

Det falt seg etter hvert naturlig at Ruth fikk ansvaret for utskriving av fakturaer, betaling av moms og skatter og alt dette med økonomi og papirer som Simon ikke hadde tid til å tenke på og som han egentlig hadde vært mest vant til at Sara ordnet opp med. Simon hadde jo mer enn nok med å utføre sin oppgave. Og selv om Simon aldri takket Ruth direkte, varmet det hennes hjerte at han stille fant seg til rette med hennes nærvær i huset. Når hun satt på hans kontor i de sene kveldene for å få kvartalsregnskapet ferdig, eller for å renskrive noen av manuskriptene hans, følte hun seg bare lykkelig. Hun ville elske slik som Simon, uten tanke på å få noe igjen.

Det var ikke så vanskelig som en skulle tro å slutte i jobben i forlaget. Før hadde hun riktignok alltid funnet glede i arbeidet sitt, men etter at hun møtte Simon hadde alt i blitt annerledes. Det var først nå hun så meningen med det hele. Det lå en større oppgave og ventet på henne. Hvis hun bare var tålmodig og holdt ut, ville det snart åpenbare seg for henne hva denne oppgaven skulle være. Hun laget vegetariske middager til Simon og bakte næringsrike brød som hun puttet i fryseren hans. ”Esekiels brød” skrev hun med sirlige bokstaver på klistrelappen utenpå brødposene.

Han spurte henne aldri til råds. Men når han antydet en problemstilling, gikk hun rolig bort og fant en løsning for ham. Slik hun hadde gjort da han trengte et kurskonsept, slik hun gjorde det da han trengte en webside og slik hun gjorde det da han trengte å ha skrevet en bok.

TILLEGG
Fortellingen om Mikal og kong David (som Ruth drømmer om) er fra
2. Samuelsbok 6. 16 – 23 kan leses her:
http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=ORbIqHmcj1IYvJ86y40xT9RsyPCfw9uu+TyZCyihNo7f3nQzcfwHPWp+mTYh5clXc0oRaKAzC8Y=

Oppskriften på Esekiels brød som Ruth baker til Simon er hentet fra Esekiel 4.9. og inneholder både hvete, bygg, bønner, linser, hirse og spelt. I følge skriftstedet er det viktig at det blir lagt opp i et trau. De som lurer på sammenhengen kan lese her:
http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=nc9NU5pycDQavKSrSjzgSs/yn0G9BP8kZZb3Eh65l+FvPVQ8Sqb8PgWuNpe+N4zmkWDdKMqNFZ4=

EN TV-KJENDIS BLIR TIL, EN ENGLEFYRSTE DUKKER OPP OG EN KONE STIKKER AV.

Merket tre og Tone Den dagen en representant fra en privat tv-kanal dukket opp i studiegruppen, var det ingen som ble særlig forbauset. Det var bare naturlig at media skulle interessere seg for Simons visjoner. At Ruths onkel var produksjonssjef i den samme kanalen, var et pussig sammentreff.

Syv onsdager etter hverandre rullet fjernsynsserien:
”Esekiels arving” over skjermene. Når denne serien fikk så stor seerkrets, var det kanskje fordi Simon utseende var som skapt for store fjernssynsskjermer. Seerne kunne betrakte ham ute i naturen, som gruppeleder i sin stue, som foredragsholder på kurs og konferanser og alene mens han stirret tankefullt ut mot horisonten.  Men for det meste snakket han. Simon hadde en glødende stemme som traff alle søkende midt i hjertet. Han snakket mye om viktigheten av å lytte til ”den andre verden», som han kalte det. Mest snakket Simon om kjærligheten. Ingen kunne snakke slik om den guddommelige, uselviske kjærligheten som Simon. Den kjærligheten som på gresk kalles «agape» og som Paulus synger en lovsang til i Korinterbrevene.(se nedenfor)

Etter denne fjernsynsserien ble han sett på med sterk skepsis av sine studievenner ved fakultetet. De var visst ikke i stand til å fatte dybden av hans visjon, og avviste ham som en drømmer, tenkte Simon. De gode reaksjoner kom fra helt andre sammenhenger enn de han hadde hatt kjennskap til fra før.

En ettermiddag stod det for eksempel en mann med en overveldende hvit hårmanke og et skarpt blikk utenfor døren uten å ha ringt på forhånd. Simon husket ham fra det første visjonmøtet. Han hadde hatt to kvinner med glorete hårbånd med seg og gått litt før møtet var ferdig. Nå stod han her, fremdeles med de to kvinnene på hver sin side av seg, bukket med håndflatene samlet og sa:
«Vær hilset, venn. Mitt navn er Storm Knausen og jeg er englefyrste i «De utsendte», som du sikkert har hørt om.
Simon hadde aldri hørt om «De utsendte», han ante heller ikke hva en englefyrste var, derfor lot han som ingenting og nikket tilbake.
«I lang tid har jeg kjent energien komme fra kronen din.» fortsatte Storm Knausen.
Simon ville ikke virke uvitende og dum, så han nikket tilbake til dette også.
» I går, akkurat idet solen skulle gå ned, viste Astarte seg for meg i et strålende hjul og og ga meg beskjed om å ta kontakt.»
Simon visste ikke hvem Astarte var heller, men såpass skjønte han at det ikke var navnet på en av de hårbåndkledte kvinnene med store øreringer som stod på hver sin side av ham og nikket uten å si et ord.
Det ble til at hele det lille følget ble invitert inn. Stille og rolig plasserte de seg i sofaen. Storm i midten og kvinnene på hver sin side. Men da Simon ba Sara sette over kaffen, så hun bare foraktelig på ham før hun skylte malerkostene og gikk ut.

«Jeg for min del drikker bare peppermynte te fra min egen hage», sa Storm Knausen. «Men det er jo ikke slike jordiske ting vi skal snakke om nå.»
Storm Knausen ble med ett stille. Han så på Simon med halvt lukkede øyne mens yogapusten suste inn og ut av nesen hans. Simon kjente et svakt ubehag. Hadde han møtt sin første konkurrent? Storm Knausen hadde tydeligvis også visjoner. Han hadde sett Ast … hva var det nå hun het … inne i et hjul.
«Hvilke syner og visjoner er det dere får?» spurte Simon.
Sakte begynte Storm Knausen og fortelle om en altomfattende energi som var kjærlighet og som av og til kom til syne for mennesker som var verdige. Og Simon var blant de verdige.
Men ved kveldens slutt hadde Simon gått med på å komme på sommerseminaret i «De utsendte» for å holde foredrag om Esekiels syn.

Simon frydet seg.  Det var jo bare så riktig at han skulle på «De utsendte» og holde foredrag! Han passet jo ikke inn ved fakultetet. Der var det bare tørre fakta og døde ord. Simon var verdig og utvalgt og hørte hjemme blant de spirituelle, de som våget å få visjoner. Han var så oppløftet at han la knapt merke til at Sara ikke kom hjem den kvelden.

Fra denne kvelden og etter denne kontakten, var det som om Simon hoppet på en alternativ og spirituell karusell. Han hadde aldri hatt anelse om at det fantes så mange alternative markeder, alternative kurssentre og alternative grupper. Simon ble invitert til dem alle og han reiste rundt for å fortelle om sine visjoner. Han holdt foredrag og svarte på spørsmål. I begynnelsen planla han, men etter hvert overlot han mer og mer til energien, som han nå kalte det. I det hele tatt byttet Simon flere og flere ord ut. «Gud» ble til «Energien» eller «Universet». «Jeg skal be for deg» ble til «Jeg sender deg lys». Slik kunne han bruke mye av det han hadde lært  i sin kristne oppvekst og på fakultetet samtidig som han kommuniserte med flere mennesker.

Det var da også noe spesielt ved ham. Han strålte når han talte og alle som henvendte seg til ham følte seg så vel i hans nærvær. At pengene strømmet inn. opplevde han som en bekreftelse på at han var på rett vei og fulgte energien. Hver gang en forespørsel kom, følte han at hans kall var bekreftet. Han hadde et ansvar, han kunne ikke svikte disse menneskene. Det stod klart for ham at det var ikke bare for seg selv, men for alle andre han hadde fått se det han hadde sett. Derfor hadde han ikke tid til å fortsette studiene.

Sommerseminaret på «De utsendte» ble en helt spesiell opplevelse. Foredraget som skulle vare en time, endte opp med å ta hele kvelden da spørsmålene ingen ende ville ta. Om kvelden satt de ute ved bålet og sang lovsanger til engler han aldri hadde hørt om før. Men det gjorde ingenting. For på hver side av ham satt det en kvinne med glorete hårbånd og store øreringer som forsikret ham om at energiene samstemte.

Det må ha vært under dette sommerseminaret at Sara flyttet ut.
Men denne sommeren kom Simon hjem og måtte konstatere at han rett og slett bodde alene. Sara var reist. En måned senere ble lille Daniel født på et sykehus i Saras hjemby mens Simon hadde foredrag på alternativmessen i Tønsberg. Og hadde dette vært Saras historie ville jeg fortalt om hvordan hun gjenopptok musikkstudiene og startet sitt eget kor.

Men dette er Simons historie og Simon bar tapet av kone og barn med stor verdighet. For hvor mange av profetene hadde egentlig vært gift? hadde Jesus noen gang vært gift? Nei, det gikk noen løse rykter om han og Maria Magdalena, men det var også alt. Og hva med buddistenes Siddharta? Han dro rett og slett fra både kone og barn for å finne opplysning og bli Budda. Slik var det også med Simon. Han var gått forbi det stadiet i sin åndelige utvikling der man trenger en familie. Andre med mindre kraft og visjon enn ham, ville kanskje ha sørget, men for Simon var Saras avreise bare nok en bekreftelse på at han var på rett vei.

Lenke til Paulus ord om kjærlighet i 1.Kor.13.http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=yYAOW1g5DEgYQbwhVIg0iib6AwAbtZVNfLuYPQxSZvVmxbroWgxEFkBijcZ9x3E7epxRVqbTwZQ=

DEN LILLE FLOKKEN PÅ EN ØY OMGITT AV STØY

186

De første samlingene hjemme hos Simon, opplevde de få fremmøtte som en famlende forelskelse. Ingen visste hva som skulle skje. De visste bare at noe nytt var i emning. De åtte fremmøtte satte seg på gulv, puter og skamler på Simons arbeidsrom. Alt var så tett og fortrolig. På utsiden av den omhyggelig lukkede døra, hørtes summingen fra støvsuger og skramling med kasseroller. Men disse lydene økte bare følelsen av samhørighet.

Ingen sa det direkte, men alle skjønte at Sara, Simons kone, ikke var en av dem. Hun hadde vel ikke evne til å åpne sitt hjerte for den visjonen som Simon hadde hatt.  Hun valgte åpenbart å demonstrere og sabotere samlingene deres ved å utføre støyende husarbeid og oppussing mens de var der. Selv ikke da Sara tok fram drillboret for å skru dørhåndtakene bedre fast og hamret så det gjallet i husveggene, klarte hun å ødelegge stemningen i det lille rommet.  Det var som om de satt på en øy omgitt av støy fra alle de som ikke var innviet og ennå var uvitende om visjonen. Her var de sammen. Her kunne de lytte til Simon og komme fram med sine lengsler.

Simon hadde ingen plan for de første samlingene, men etter hvert fulgte møtene samme struktur. Simon startet gjerne med å si noen ord om hvor ydmyk han følte seg fordi han var utvalgt til å få den store visjonen. Han gikk så inn på detaljer i visjonen og analyserte dem. Etter hvert var det flere som begynte å få visjoner. Ikke så store som Simon sin, naturligvis. En av dem var for eksempel sikker på at hun hadde sett et bevinget vesen mellom et almetre og en bjerk i skogen. En annen hadde plutselig kjent et nærvær under en meditasjon. En tredje hadde hatt en samtale med katten sin der katten hadde snakket med menneskelig stemme og fortalt henne alt hun hadde gjort i forrige uke. Etter at små og store visjoner var delt, ledet Simon dem inn i meditasjon og bønn.

Egentlig hadde Simon aldri meditert før, men Ruth hadde lært ham noen øvelser hun hadde plukket opp på et yogakurs forrige sommer. De kom godt med nå. Ruth kom alltid en halv time før de andre og ble en halv time etter at de andre var gått. Ingen fant det naturlig å spørre om hvorfor. De syntes nok det var storsinnet av Simon å bruke så mye tid på henne. Hun trengte sikkert mye hjelp og veiledning, tenkte de.

Når Ruth omsider gikk ut av Simons arbeidsværelse, skrittet over støvsugeren og ut i gangen der skoene og ytterklærne var, fulgte Sara henne med et blikk så uutgrunnelig at Ruth følte det som hun krysset et stormfullt hav. Sara sa aldri et ord til noen av de fremmøtte i visjonsgruppen. Hun sa ikke så mye til Simon heller. Men sannheten var at hun heller ikke fikk anledning til å snakke med ham, for han satt i telefoner hver eneste kveld.

For selv om ikke selve visjonsmøtet på samfunnshuset hadde vært en suksess, så hadde Ruth anmeldt begivenheten og fått inn en hel side i lokalavisen med bilde av Simons tenksomme profil og tittelen: «Mannen med visjonen». Det var etter dette telefonene begynte å komme. Simon ble han oppringt av fjern og nær som ville ha hans hjelp og støtte. Det var tydelig at verden trengte visjoner. For de som ringte til ham var alt fra alminnelige kirkegjengere som syntes høymessen manglet visjon, syke mennesker som håpet at Simon kunne helbrede dem til engleskoleelever og paganister som trengte litt ekstra påfyll. «Sirkelen» som de etter hvert kalte den lille flokken som samles på Simons arbeidsrom hver torsdag, vokste og vokste. Arbeidsrommet hans var egentlig for lite.

SIMON SAMLER SINE DISIPLER

044Døren ut ble lenge stående åpen, i tilfelle det skulle komme flere. Å si at det sydet og kokte i salen, ville ha vært å ta litt sterkt i. Stemningen blant de tyve, tretti menneskene som hadde funnet veien til Samfunnshuset og Simons introduksjonsmøte, kan mer beskrives som en forventningsfull forvirring.

Sara var ikke blant dem. Hun hadde kommet med en tam unnskyldning om at hun skulle på svangerskapskurs. Som om det var noen unnskyldning. Egentlig var Simon lettet. For hvis Sara hadde sittet der foran talerstolen og sett på ham med det uutgrunnelige blikket sitt, kunne han ha gitt etter for tvilen. Nå festet han blikket på den rødmende Ruth og resten av gospelkoret på de første benkradene. Han gjenkjente også et par medstudenter, en nabo og noen fra menigheten. Hverken Josef, Jakob eller Markus viste seg, enda møtet hadde vært annonsert på hver eneste lyktestolpe i flere uker.

VISJONEN KALLER

stod det på alle løpesedlene. «Er visjonene døde i vår tid? Er det mulig å ha store opplevelser og store kall? Simon Esekielsen deler sine helt spesielle erfaringer med oss torsdag kl. 19.00 i Samfunnslokalet.»

Fra talerstolen så han at bak de troskyldige og tekkelig kledde gospeljentene på de første radene satt naboer, medstudenter og velmenende menn og kvinner fra menigheten. Helt bak kunne han skimte et par damer med glorete hårbånd og en mann med en overveldende hvit hårmanke. Han hadde sett denne mannen på TV noen ganger.

Pressen var ikke tilstede. De var heller ikke invitert. Det var bedre at Ruth, som allikevel jobbet frilans i lokalavisen, skrev fra møtet og sendte det rundt til avisene. Da ville han være trygg på at det som ble formidlet om han og hans visjon, var riktig og sant.

Alles øyne var rettet mot ham, Simon. Nå rensket han stemmen.

«Visjonene er ikke borte» begynte han. «Det har jeg selv fått erfare.»

Så fortsatte Simon sin beretning på samme måte som han hadde gjort på Vandrehjemmet sammen med Ruth den morgenen. Han beskrev først det triste følget på vei fra et seminar uten mål og mening. Han dro ut beskrivelsen av spaserturen langs stranda. Han tok seg til og med tid til å beskrive blomsterfloraen og den rike løvskogen på veien. (Han husket egentlig ikke hva slags vegetasjon det hadde vært der, men publikum var så forventningsfulle at han måtte ta med litt naturbeskrivelser også.) Så med ett ble han grepet av en strøm av indre bilder og ord. Han gjenopplevde kvelden med de fire vesenene, safiren, tronstolen og hjulene i sanden. Han var på stranda, så hvordan himmelen åpnet seg og de fire vesenene spaserte fram og tilbake. Det var som om taket åpnet seg og tronen steg ned. Det var som om bevingede vesener fløy langs veggene og de fire hjulene trillet fram og tilbake mellom benkradene. Publikum ble grepet. Ikke så mye av akkurat det han sa, men av Simon selv og hans utstråling. Alle merket jo at denne mannen hadde noe helt spesielt å komme med. Han hadde opplevd noe grensebrytende, noe som ga håp om et annet liv, en annen verden.

Flere av jentene fra gospelkoret gråt. Etterpå ble han stående og snakke med flere av dem som ville betro seg til ham om sitt grå og meningsløse liv, lengselen etter mening, en mening som Simon hadde og som de ville ha del i. Ruth foreslo at de skulle møtes igjen i litt roligere former. Kanskje de skulle lage en visjonsgruppe hjemme hos Simon og møtes en gang i uken? De ble enige om å samles hjemme hos Simon neste torsdag.

I alt dette virvaret er det ikke å undres på at Simon ikke la merke til de fryktsomme naboene og velmenende medstudentene som forlot møtet i megetsigende stillhet, eller heftet seg ved kvinnene med glorete hårbånd som stod på trappen og diskuterte med mannen med hårmanken.

SIMONS VISJON MØTER SARAS PRAKTISKE SANS

«Eksempler på gryn? Hvorfor fikk du det?»
«Jeg sa Esekiels syn, jeg fikk Esekiels syn.»

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sara snudde seg ikke en gang mot ham. Hun bare flyttet litt på malingspannet så han ikke skulle velte det.
«Er det smittsomt?»
Han ble stående og stirre på ryggen hennes. Den store, malingflekkede herreskjorten som skjulte en voksende mage. Tøyset hun med ham? Eller var visjonene så langt borte fra henne at hun rett og slett ikke forstod hva et syn var?

Sara hadde vært den mørkeste og mest mystiske alten han noen gang hadde kjent, i hvert fall i gospelgruppen. Sara rødmet aldri når han så på henne. Nei, når hun sang sine ømme solistpartier med den varme stemmen sin, så hun stødig på ham med med et uutgrunnelig blikk. De andre jentene forstod etter hvert at slaget om Simon var tapt. Lille Sara vant. Hun ble i hvert fall gravid, sluttet med musikkstudiene og ble gift med Simon.
Det var ikke noe mørkt og mystisk ved henne nå. Sara hadde utviklet seg til en praktisk kvinne som kunne falle i staver foran vinduet til jernvarehandelen og gå i spinn inne i en verktøybutikk over skruer og muttere. Det gikk ikke en eneste dag uten at hun hadde fikset eller reparert et eller annet i den gamle leiligheten. Nå var hun inne i en maleperiode.
«Hvis jeg maler et eller annet hver dag, blir det ferdig til barnet kommer,» uttalte hun stadig med stor entusiasme.

Hvis Simon ikke hadde vært så oppslukt av å fortelle om sin visjon, ville han ha tatt malerkosten fra henne og ryddet malingen inn i kottet. Han ville forklart henne at fosteret ikke hadde godt av maling og løsemidler. Men det eneste han tenkte på nå var visjonen.

«Hører du ikke hva jeg sier? Sara?»

Da han til sist fikk henne til å sette seg ned og høre på hele hans beretning, ble ikke reaksjonen sånn som han hadde tenkt. Hun stirret nedover seg selv med en nyve i pannen.
«Hva sa de andre?» sa hun.
«Hvilke andre?»
«De andre som var der, hva så de?»
«Jeg vet ikke, det var til meg visjonen kom.»
«Javel? Og hva nå?»

Han fortalte videre om visjonsmøtet han skulle holde og om alle på kafeen som hadde lyttet til ham. Han fortalte om kallet han hadde fått til å bringe visjonene videre.
Sara ble stille. Stirret på ham igjen. «Du tror ikke at du ble så opptatt av det dere hørte på seminaret at du kan ha forestilt det dette? Kan du ikke snakke med en av de andre som var der om hva de så først, Simon.» Stemmen var inntrengende.

Da forstod Simon at han ikke burde snakke mer med henne. Hun forsøkte å så tvil om hans opplevelse, hans visjon og kall. Hans egen kone! Men de store profeter hadde hatt nok av prøvelser på sin vei. Dette var hans første. Uten et ord reiste han seg, gikk fra henne og ut på gaten. Der tok han opp telefonen og fant Ruths telefonnummer i kontaktregisteret.