2014-10-03 11.56.46

Det er kveld i Farfars hus. Jeg har satt meg på sengen i det lille rommet på loftet som pleide å være soverommet mitt da jeg ferierte her som barn. Det knirker i trappa og det knirker i gulvet. De små dørene gjør motstand når de blir åpnet. Disse små soverommene med papirtynne vegger ble satt opp i all hast fordi Farmor ønsket at det skulle være plass til hele slekta på en gang hver sommer.  Farmor og Farfar er for lengst borte. Men jeg kommer hit ennå.

Soverommet var ikke bare et soverom, men  et tilfluktsted. Her satte jeg dukkene mine på rad og rekke, her leste jeg bøker og hørte på radio. Time etter time kunne jeg sitte her når det var dårlig vær. Jeg hadde aldeles ikke behov for at noe skulle skje. Nå sitter jeg her igjen og ser utover på denne naturen som er så dramatisk at det ikke trenger å skje noe annet enn at jeg sitter her og ser.

Minner og bilder om min Farmor hagler over meg. Den lange forklekjolen hennes med knapper foran. De tykke, brune strømpene. Det lange, sorte håret hennes som fortsatte å være sort selv når hun ble gammel. Øynene hennes.

Nå ser jeg for meg Farmors tårevåte gjensynsblikk der hun står ved grinda og tar imot oss. Blikket som sier: Tenk at du kom!

Nå ser jeg for meg glimtet av ild i øynene hennes der hun sitter på krakken ved siden av ovnen rett før hun griper tak i meg og drar meg opp på fanget sitt.

Jeg ser det triumferende smilet i dem når hun tar imot bukett på bukett av markblomster som jeg begeistret kommer inn med. Blåklokker, prestekrager, hundekjeks og kvann blir plassert på kjøkkenbordet i husets fineste vase.

Det sjenerte blikket som gløtter opp, overrasket. midt i det private øyeblikket når hun etter en lang dag grer ut det lange, svarte håret som har vært oppsatt hele dagen.

Sånn som den kvelden vi var sent hjemme og uten å tenke over det braste inn i stua, som også fungerte som hennes soverom. Det sjenerte ungpikeblikket ikledd langt hår og tekkelig nattkjole.

De søkende øynene hennes som holder meg fast mens de bærer henne på båre gjennom kjøkkenet og forbi meg på vei ut til sykebilen . Båren stanser ved meg et øyeblikk mens de gir meg tid til å legge hånden min i hennes. Jeg ser inn i disse øynene for siste gang. Det er som hun prøver å nå fram til meg med noe. År etter år har jeg  grublet over hva det kunne være hun ville si. Var det noe Farmor ikke fikk sagt?

Når jeg drømmer om Farmor  står hun oppe på en blomstrende fjellvidde. Hun rekker hånden ut etter meg så jeg skal klare å komme opp til henne. og drar meg opp med den samme ildfullhet som på krakken ved ovnen den gangen. Der, mens fjellblomstene folder seg ut rundt henne,  forteller hun meg alle hemmelighetene hun aldri fikk fortalt mens hun levde. Så kjenner jeg til min overraskelse et hardt dytt i ryggen. Jeg kan ikke huske at Farmor noensinne ga meg et hardt dytt i ryggen, men det gjør hun nå, i drømmen. Farmor vil jeg skal gå videre. Hun ønsker ikke at jeg skal bergtas av blikket hennes, fortellingene hennes eller minnene om henne. Hun forlanger at jeg går videre. Og jeg tør ikke annet enn å adlyde det mørke blikket hennes.

De sier jeg har arvet det.

2014-10-02 11.16.14