Jeg er snart ved veis ende i prosjektet mitt med å skrive en historie med inspirasjon i hver enkelt av de seksten runene fra vikingenes futhark. De som kjenner runene har nok lagt merke til at ikke rekkefølgen i futharken er blitt fulgt.
Men jeg har altså ikke fulgt rekkefølgen. Isteden har jeg tillatt meg å til enhver tid skrive om den runen som virket nærmest og ga mest inspirasjon der og da. Så ble det igjen en til sist. Runen jeg helt hadde glemt.
Birka.
Hvordan kunne jeg glemme Birka?
Runen uttales, ikke overraskende som “b” og ordet birka betyr bjerk. Ordet bjerk virker beslektet med det gamle norske ordet for skinnene og blankt: bjart.
Barken på bjerketreet skiller seg ut fra alle andre trær ved å være blank, lys med mørke islett her og der. Det er et tre som blir lagt merke til.
Hva tenker du på når jeg sier “bjerk”? Hva ser du? Hva lukter du? Hva hører du? Stopp litt opp og kjenn etter her, for snart vil jeg fortelle deg hva jeg selv forbinder med bjerk.
Ett runevers omtaler bjerk som et stort tre som rager høyt opp, et annet runevers omtaler det som et lite tre. De som har laget disse versene har vel bodd på ulike steder og hatt ulike erfaringer med hvordan bjerk ser ut. Bjerketreet er ikke bare et bjerketre. Det er en hel familie av trær. En veldig fleksibel familie. Der det får anledning til det, vokser det høyt mot himmelen, får en solid stamme og vi ser omrisset av det mot himmelen. Men der jorden er skrinn over kaldt fjell, gjør bjerketreet seg lite og unnselig, det bøyer seg og kryper over bakken for å dekke de nakne viddene med seg selv.
Det er ikke merkelig om man føler kjærlighet til et sånt tre. Det er gjerne først ute om våren. Bjerka annonserer våren når det står der med musører, sprengfullt av sevje. Veksten og våren har for så vidt vært i gang lenge. Sevja har steget, grenene har rødmet, og så en dag er det et lysegrønt slør over alt. Mange er allergiske mot bjerk. De har det vanskelig i disse periodene. Hele lufta fylles av bjerk. Og vi som ikke er allergiske mot bjerk, pynter med det inne og ute, langs gjerder og i vaser, og så setter vi et norsk flagg midt i til 17. Mai. Bjerk er lukten av vår. Bjerk er det første grønne sløret over alleen der jeg bor, det sløret som får meg til å føle meg uforberedt og uvasket, uferdig for sommerens lys og gleder.
Hvordan kunne jeg glemme “Birka”? Å glemme denne runen er som å glemme at enhver vinter får en ny vår, at etter enhver slutt kommer en ny begynnelse.
Runen kan minne om en gravid kvinne sett fra siden. Den struttende, spisse magen som mange får i slutten av svangerskapet og som er så vanskelig å balansere når man skal sette seg og reise seg, eller gå verdig bortover veien. Det nye livet er fremdeles en del av ens egen kropp, likevel er det et selvstendig liv som vokser og utvikler seg utenfor vår fatteevne og uten at vi egentlig gjør noe for det. Vi kan jo ikke styre og manipulere skaperkraften i naturen. Vi kan bare legge til rette for at det skal folde seg ut, beskytte veksten og gi det næring.
Både treet bjerk og runen Birka settes gjerne i forbindelse med Frøya, gudinnen som egentlig er en vane utlevert som gissel til æsene. Hun står for: Fruktbarhet, kjærlighet, lidenskap, graviditet, fødsel og vekst i naturen. Frøya er rå og vakker som våren. Hun reiser i en vogn som er trukket av katter, ville mjauende, fresende, kjælne og raske. Når jeg ser løvetann som presser seg opp gjennom asfalt, tenker jeg på Frøya. Jeg tenker på overlevingsevnen som får oss til å trosse uholdbare situasjoner og levekår. Og jeg tenker på hvordan kjærligheten av og til kan bryte seg fram med en rå og vill kraft gjennom et frossent og forskremt sinn, opprøre alle, sette alt på hodet. Fordi den bare er sånn, det er dens natur å ville! Kjærligheten spør ikke om det passer. Våren ber ikke om lov.
Frøya fikk sitt pass påskrevet da kristendommen overtok tankesettet her i Norden. Hun som hadde vært symbolet på den ville veksten i naturen, seksualiteten som får menneskene til å søke sammen og formere seg, barnet som presser seg ut gjennom mormunnen og skriker – hun ble kalt hore og ludder! I hennes sted kom en blodfattig jomfru med bare edle tanker: Maria. Jeg har ingenting imot Jomfru Maria, bevare meg vel. Men hun kan aldri erstatte Frøyas fryd! Frøya er ikke ydmyk og spak. Hun er musørene som smetter ut av bjerken om våren, hun er løvetannen som bryter seg opp gjennom asfalten, hun er isen som brytes og raser sammen med et brøl i den frosne fossen. Det er vanskelig å holde følge med naturen. Noen ganger er høsten mer beroligende, den krever ikke så stor glede og entusiasme. Kanskje er det mine jordbruksgener som sitter igjen og som tror at jeg nå må ut å pløye og så. Våren gjør meg stresset og glad samtidig.
Men egentlig krever ikke våren noe av oss. Det som skjer, kommer av seg selv. Men vi kan velge å beskytte det voksende livet, og vi kan velge å kultivere noe av det.
Runen Birka sier: Vern om det som vokser! Vern om den kreative kraften!
Runen Birka er et tre. Og mennesker føler seg beslektet med trær. Det er noe med røttene som minner om føttene, noe med kronen som minner om hodet, noe med stammen som minner om kroppen. Og det er noe med barken som minner om huden.
Jeg husker jeg skar en bit av barken av på et tre i bakhagen for å se hvordan treet så ut på innsiden. Da kom min far ut med et plaster som han satte på treet der jeg hadde skåret. Han forklarte meg stille og rolig, at barken var treets hud, og at nå hadde treet fått et sår. Det ble ikke mer skjæring i trær for mitt vedkommende. Jeg var overbevist om at jeg hadde påført treet livstruende skader, og at det bare var på grunn av plasteret det overlevde. Etter hvert skjønte jeg at det var et pedagogisk triks for å lære meg at trær er levende, og hvis man skjærer i dem, hugger i dem eller annet, så skal det være for en god grunn. Min far hadde et spesielt forhold til trær. Han valgte alltid det styggeste juletreet på markedet, det som ingen andre ville ha, fordi han syntes synd på det. Og han lyktes ved hjelp av dette “plasterstuntet” med å overføre denne holdningen til meg.
I følge norrøn mytologi er det ikke det ikke så merkelig om vi føler oss beslektet med trær. Vi ble skapt ut av dem. Volven i Voluspå (Edda) forteller hvordan det gikk til. Jeg gjenforteller det i frie vendinger nedenfor. Det kan jo ha gått til på denne måten:
Skapelsen var ferdig. Jord, himmel og hav var ferdig. Det vokste gress og skog der det skulle og elvene rant friskt og frodig gjennom landet.
Hva skulle de gjøre nå? Odin, Vilje og Ve var akkurat kommet til en strand. De hadde det bra, men det var liksom ingen der som kunne applaudere deres verk, det var ingen der som kunne beundre dem for det de hadde gjort, se opp til dem og kanskje frykte dem litt også. Da var det at en av dem fikk øye på to kvister som kom drivende i land der de stod. Det var en underlig form på disse kvistene. Odin tok opp den ene. Det var kvist fra en ask. Vilje tok opp den andre. Det var kvist fra en alm. Underlig. Når de så på disse kvistene lignet de en slags vesener, det kunne ligne dem selv, bare mye mindre. Det var nesten som de kunne ane hode, armer, bein. Det var Odin som kom på det først: ”Skal vi skape liv av det her?”
Når ordene først var sagt kunne de ikke slippe tanken. Det var helt umulig å legge fra seg kvistene og gå. Skape liv, skape levende vesener. Riktig nok hadde de laget jorden av Ymes kropp. Ellers hadde de for det meste vært opptatt av å ta liv så de selv skulle få bedre plass. Noen dverger hadde de riktignok skapt av markene som sprang fram fra jorden. Men det var noe annet. Disse vesenene som nå var påtenkt, skulle vite om dem, ofre til dem, ære dem, tilbe dem og alltid være dem takknemlig til dem for sin eksistens. Og så ville de fortelle historiene om dem slik at de og det de hadde gjort aldri skulle bli glemt. Og da ble det mye viktigere hvordan de så ut, enn disse rimtussene som fremdeles taslet omkring i utkanten. Disse nye skapningene skulle jo representere dem!
Odin hadde livets pust. Han ga det fra seg. Han bøyde seg ned og blåste på kvistene. Da sitret jorden under dem og kvistene tok til å endre seg. De kunne se hodene med øyne, ører, munn… Der var fingrene og tærne. De pustet, hjertet slo, blodet rant i årene på dem. Men de lå stille, de visste ikke at de levde, de kunne ikke røre seg. Vilje rørte ved pannen deres, ved hendene deres og føttene deres. Så fikk de forstand og kunne tenke, føle og forstå. Og de reiste seg opp og gikk. Men de hadde ingen glede av livet. De visste ikke hvor de var hvor de skulle gå, og de kunne verken høre, se eller snakke. Da tok Ve og rørte ved ørene, øynene og munnen deres. Og i det samme kunne de se, høre og snakke.
Slik ble de første menneskene til. Asken ble til en mann. De kalte ham Ask. Almen ble til en kvinne. De kalte henne Embla. Og de ble foreldre til alle menneskene. Menneskene bodde i Midgard. Æsene bodde i Åsgård. Midt mellom dem vokste Yggdrasil, det store verdenstreet opp. Røttene går både til Nivlheim og Muspelheim.
Slik ble menneskene skapt ut av trær. Kanskje fordi gudene følte seg ensomme og var redde for å bli glemt.
Jeg sitter her med runen “Birka”. Den er risset inn på en trebrikke. Runen som representerer et tre er risset inn i tre og blir betraktet av et menneske som i følge norrøn mytologi, er nært beslektet med trær.
Jeg sitter her med den siste av runene mine. Det begynte på Borrehaugene sommeren 2012 med et kurs i runer av Lars Magnar Enoksen. Det fortsatte i et hus i Skjolden i Sogn blant bjerk, hassel, alm, ask, eik, furu, gran, osp, lind, kirsebær …
Der, i min fars barndomshjem, var det lett å komme i kontakt med røttene. Der åpnet runene seg for meg. Der hentet jeg dem opp av fjorden, ned fra fjellene ut av trærne og fram fra generasjoner med bokstaver og bibellesning. Bak der var runene. Mellom en gammel rokk og et åk. Mellom et hespetre og et gammelt bærspann av blikk, fant jeg dem og gjorde dem til mine egne.
For sånn er det. Vi kan lære de grunnleggende tingene av gode lærere som Lars Magnar Enoksen. Men til syvende og sist må hver og en gjøre runene til sine egne. I hvert fall de som vil danse med dem, synge med dem og snakke med dem. Alle må gjøre tradisjonen til sin egen. Når vi slutter med det, er tradisjonen død. Da er vi ikke forankret i den mer.
Jeg har hørt så mye om hvor viktig det er å stole på seg selv, være trygg i seg selv og forankret i seg selv og det man er. Jeg har hørt så mye fra selvutviklingens apostler og alternative livsveiledere om at man ikke kan gjøre seg avhengig av andre, at alt ligger i en selv. “Vær forankret i deg selv!” er budet.
Men hvordan kan man være forankret i seg selv? Lytt til ordet: FOR ANKRET. Dersom et skip legger til et sted, og har lyst til å bli liggende ved kai, må det kaste anker i sjøen, ikke i seg selv. Og det må fortøyes i brygga. På samme måte slår ikke et tre røtter i seg selv. Det slår røtter i jorden under det. Ellers ville det ikke kunne vokse. Det ville bare bli blåst bort.
Vi kan ikke forankre oss som mennesker i oss selv. Det er ikke forankring, det er selvsentrering! Vi forankrer oss i noe mer og noe annet enn oss selv. Denne forankringen søkte jeg i min fars hus denne sommeren da så mye var i endring og oppbrudd. Jeg fant det i naturen, i slekten, i huset og i runene og fortellingene om dem.
Kanskje du også har et sted der du kan søke forankring, et sted der runene kan åpne seg for deg? Eller kanskje det er noe helt annet som skal åpne seg for deg. Vet du ikke hvor det er? Vet du ikke hva som skal åpne seg? Du vil vite det når du kommer dit. Du vil kjenne det på dine hjerteslag. Det er det stedet der den øredøvende kakofonien av tanker stopper så du kan kjenne at du puster. Sett deg der, kanskje ved et tre, og la det som vil åpne seg åpne seg!
Kilder: Lars Magnar Enoksen: Runor
Edda (eldre og yngre)
Tone forteller 