Archives for posts with tag: fortellinger

Jeg er snart ved veis ende i prosjektet mitt med å skrive en historie med inspirasjon i hver enkelt av de seksten runene fra vikingenes futhark. De som kjenner runene har nok lagt merke til at ikke rekkefølgen i futharken er blitt fulgt.

Men jeg har altså ikke fulgt rekkefølgen. Isteden har jeg tillatt meg å til enhver tid skrive om den runen som virket nærmest og ga mest inspirasjon der og da. Så ble det igjen en til sist. Runen jeg helt hadde glemt.

Birka.
Hvordan kunne jeg glemme Birka?
Runen uttales, ikke overraskende som “b” og ordet birka betyr bjerk. Ordet bjerk virker beslektet med det gamle norske ordet for skinnene og blankt: bjart.

Barken på bjerketreet skiller seg ut fra alle andre trær ved å være blank, lys med mørke islett her og der. Det er et tre som blir lagt merke til.

Hva tenker du på når jeg sier “bjerk”? Hva ser du? Hva lukter du? Hva hører du? Stopp litt opp og kjenn etter her, for snart vil jeg fortelle deg hva jeg selv forbinder med bjerk.

Ett runevers omtaler bjerk som et stort tre som rager høyt opp, et annet runevers omtaler det som et lite tre. De som har laget disse versene har vel bodd på ulike steder og hatt ulike erfaringer med hvordan bjerk ser ut. Bjerketreet er ikke bare et bjerketre. Det er en hel familie av trær. En veldig fleksibel familie. Der det får anledning til det, vokser det høyt mot himmelen, får en solid stamme og vi ser omrisset av det mot himmelen. Men der jorden er skrinn over kaldt fjell, gjør bjerketreet seg lite og unnselig, det bøyer seg og kryper over bakken for å dekke de nakne viddene med seg selv.

Det er ikke merkelig om man føler kjærlighet til et sånt tre. Det er gjerne først ute om våren. Bjerka annonserer våren når det står der med musører, sprengfullt av sevje. Veksten og våren har for så vidt vært i gang lenge. Sevja har steget, grenene har rødmet, og så en dag er det et lysegrønt slør over alt. Mange er allergiske mot bjerk. De har det vanskelig i disse periodene. Hele lufta fylles av bjerk. Og vi som ikke er allergiske mot bjerk, pynter med det inne og ute, langs gjerder og i vaser, og så setter vi et norsk flagg midt i til 17. Mai. Bjerk er lukten av vår. Bjerk er det første grønne sløret over alleen der jeg bor, det sløret som får meg til å føle meg uforberedt og uvasket, uferdig for sommerens lys og gleder.

Hvordan kunne jeg glemme “Birka”? Å glemme denne runen er som å glemme at enhver vinter får en ny vår, at etter enhver slutt kommer en ny begynnelse.

Runen kan minne om en gravid kvinne sett fra siden. Den struttende, spisse magen som mange får i slutten av svangerskapet og som er så vanskelig å balansere når man skal sette seg og reise seg, eller gå verdig bortover veien. Det nye livet er fremdeles en del av ens egen kropp, likevel er det et selvstendig liv som vokser og utvikler seg utenfor vår fatteevne og uten at vi egentlig gjør noe for det. Vi kan jo ikke styre og manipulere skaperkraften i naturen. Vi kan bare legge til rette for at det skal folde seg ut, beskytte veksten og gi det næring.

Både treet bjerk og runen Birka settes gjerne i forbindelse med Frøya, gudinnen som egentlig er en vane utlevert som gissel til æsene. Hun står for: Fruktbarhet, kjærlighet, lidenskap, graviditet, fødsel og vekst i naturen. Frøya er rå og vakker som våren. Hun reiser i en vogn som er trukket av katter, ville mjauende, fresende, kjælne og raske. Når jeg ser løvetann som presser seg opp gjennom asfalt, tenker jeg på Frøya. Jeg tenker på overlevingsevnen som får oss til å trosse uholdbare situasjoner og levekår. Og jeg tenker på hvordan kjærligheten av og til kan bryte seg fram med en rå og vill kraft gjennom et frossent og forskremt sinn, opprøre alle, sette alt på hodet. Fordi den bare er sånn, det er dens natur å ville! Kjærligheten spør ikke om det passer. Våren ber ikke om lov.

Frøya fikk sitt pass påskrevet da kristendommen overtok tankesettet her i Norden. Hun som hadde vært symbolet på den ville veksten i naturen, seksualiteten som får menneskene til å søke sammen og formere seg, barnet som presser seg ut gjennom mormunnen og skriker – hun ble kalt hore og ludder! I hennes sted kom en blodfattig jomfru med bare edle tanker: Maria. Jeg har ingenting imot Jomfru Maria, bevare meg vel. Men hun kan aldri erstatte Frøyas fryd! Frøya er ikke ydmyk og spak. Hun er musørene som smetter ut av bjerken om våren, hun er løvetannen som bryter seg opp gjennom asfalten, hun er isen som brytes og raser sammen med et brøl i den frosne fossen. Det er vanskelig å holde følge med naturen. Noen ganger er høsten mer beroligende, den krever ikke så stor glede og entusiasme. Kanskje er det mine jordbruksgener som sitter igjen og som tror at jeg nå må ut å pløye og så. Våren gjør meg stresset og glad samtidig.

Men egentlig krever ikke våren noe av oss. Det som skjer, kommer av seg selv. Men vi kan velge å beskytte det voksende livet, og vi kan velge å kultivere noe av det.

Runen Birka sier: Vern om det som vokser! Vern om den kreative kraften!
Runen Birka er et tre. Og mennesker føler seg beslektet med trær. Det er noe med røttene som minner om føttene, noe med kronen som minner om hodet, noe med stammen som minner om kroppen. Og det er noe med barken som minner om huden.

Jeg husker jeg skar en bit av barken av på et tre i bakhagen for å se hvordan treet så ut på innsiden. Da kom min far ut med et plaster som han satte på treet der jeg hadde skåret. Han forklarte meg stille og rolig, at barken var treets hud, og at nå hadde treet fått et sår. Det ble ikke mer skjæring i trær for mitt vedkommende. Jeg var overbevist om at jeg hadde påført treet livstruende skader, og at det bare var på grunn av plasteret det overlevde. Etter hvert skjønte jeg at det var et pedagogisk triks for å lære meg at trær er levende, og hvis man skjærer i dem, hugger i dem eller annet, så skal det være for en god grunn. Min far hadde et spesielt forhold til trær. Han valgte alltid det styggeste juletreet på markedet, det som ingen andre ville ha, fordi han syntes synd på det. Og han lyktes ved hjelp av dette “plasterstuntet” med å overføre denne holdningen til meg.

I følge norrøn mytologi er det ikke det ikke så merkelig om vi føler oss beslektet med trær. Vi ble skapt ut av dem. Volven i Voluspå (Edda) forteller hvordan det gikk til. Jeg gjenforteller det i frie vendinger nedenfor. Det kan jo ha gått til på denne måten:

Skapelsen var ferdig. Jord, himmel og hav var ferdig. Det vokste gress og skog der det skulle og elvene rant friskt og frodig gjennom landet.

Hva skulle de gjøre nå? Odin, Vilje og Ve var akkurat kommet til en strand. De hadde det bra, men det var liksom ingen der som kunne applaudere deres verk, det var ingen der som kunne beundre dem for det de hadde gjort, se opp til dem og kanskje frykte dem litt også. Da var det at en av dem fikk øye på to kvister som kom drivende i land der de stod. Det var en underlig form på disse kvistene. Odin tok opp den ene. Det var kvist fra en ask. Vilje tok opp den andre. Det var kvist fra en alm. Underlig. Når de så på disse kvistene lignet de en slags vesener, det kunne ligne dem selv, bare mye mindre. Det var nesten som de kunne ane hode, armer, bein. Det var Odin som kom på det først: ”Skal vi skape liv av det her?”

Når ordene først var sagt kunne de ikke slippe tanken. Det var helt umulig å legge fra seg kvistene og gå. Skape liv, skape levende vesener. Riktig nok hadde de laget jorden av Ymes kropp. Ellers hadde de for det meste vært opptatt av å ta liv så de selv skulle få bedre plass. Noen dverger hadde de riktignok skapt av markene som sprang fram fra jorden. Men det var noe annet. Disse vesenene som nå var påtenkt, skulle vite om dem, ofre til dem, ære dem, tilbe dem og alltid være dem takknemlig til dem for sin eksistens. Og så ville de fortelle historiene om dem slik at de og det de hadde gjort aldri skulle bli glemt. Og da ble det mye viktigere hvordan de så ut, enn disse rimtussene som fremdeles taslet omkring i utkanten. Disse nye skapningene skulle jo representere dem!

Odin hadde livets pust. Han ga det fra seg. Han bøyde seg ned og blåste på kvistene. Da sitret jorden under dem og kvistene tok til å endre seg. De kunne se hodene med øyne, ører, munn… Der var fingrene og tærne. De pustet, hjertet slo, blodet rant i årene på dem. Men de lå stille, de visste ikke at de levde, de kunne ikke røre seg. Vilje rørte ved pannen deres, ved hendene deres og føttene deres. Så fikk de forstand og kunne tenke, føle og forstå. Og de reiste seg opp og gikk. Men de hadde ingen glede av livet. De visste ikke hvor de var hvor de skulle gå, og de kunne verken høre, se eller snakke. Da tok Ve og rørte ved ørene, øynene og munnen deres. Og i det samme kunne de se, høre og snakke.

Slik ble de første menneskene til. Asken ble til en mann. De kalte ham Ask. Almen ble til en kvinne. De kalte henne Embla. Og de ble foreldre til alle menneskene. Menneskene bodde i Midgard. Æsene bodde i Åsgård. Midt mellom dem vokste Yggdrasil, det store verdenstreet opp. Røttene går både til Nivlheim og Muspelheim.
Slik ble menneskene skapt ut av trær. Kanskje fordi gudene følte seg ensomme og var redde for å bli glemt.

Jeg sitter her med runen “Birka”. Den er risset inn på en trebrikke. Runen som representerer et tre er risset inn i tre og blir betraktet av et menneske som i følge norrøn mytologi, er nært beslektet med trær.

Jeg sitter her med den siste av runene mine. Det begynte på Borrehaugene sommeren 2012 med et kurs i runer av Lars Magnar Enoksen. Det fortsatte i et hus i Skjolden i Sogn blant bjerk, hassel, alm, ask, eik, furu, gran, osp, lind, kirsebær …
Der, i min fars barndomshjem, var det lett å komme i kontakt med røttene. Der åpnet runene seg for meg. Der hentet jeg dem opp av fjorden, ned fra fjellene ut av trærne og fram fra generasjoner med bokstaver og bibellesning. Bak der var runene. Mellom en gammel rokk og et åk. Mellom et hespetre og et gammelt bærspann av blikk, fant jeg dem og gjorde dem til mine egne.

For sånn er det. Vi kan lære de grunnleggende tingene av gode lærere som Lars Magnar Enoksen. Men til syvende og sist må hver og en gjøre runene til sine egne. I hvert fall de som vil danse med dem, synge med dem og snakke med dem. Alle må gjøre tradisjonen til sin egen. Når vi slutter med det, er tradisjonen død. Da er vi ikke forankret i den mer.

Jeg har hørt så mye om hvor viktig det er å stole på seg selv, være trygg i seg selv og forankret i seg selv og det man er. Jeg har hørt så mye fra selvutviklingens apostler og alternative livsveiledere om at man ikke kan gjøre seg avhengig av andre, at alt ligger i en selv. “Vær forankret i deg selv!” er budet.

Men hvordan kan man være forankret i seg selv? Lytt til ordet: FOR ANKRET. Dersom et skip legger til et sted, og har lyst til å bli liggende ved kai, må det kaste anker i sjøen, ikke i seg selv. Og det må fortøyes i brygga. På samme måte slår ikke et tre røtter i seg selv. Det slår røtter i jorden under det. Ellers ville det ikke kunne vokse. Det ville bare bli blåst bort.

Vi kan ikke forankre oss som mennesker i oss selv. Det er ikke forankring, det er selvsentrering! Vi forankrer oss i noe mer og noe annet enn oss selv. Denne forankringen søkte jeg i min fars hus denne sommeren da så mye var i endring og oppbrudd. Jeg fant det i naturen, i slekten, i huset og i runene og fortellingene om dem.

Kanskje du også har et sted der du kan søke forankring, et sted der runene kan åpne seg for deg? Eller kanskje det er noe helt annet som skal åpne seg for deg. Vet du ikke hvor det er? Vet du ikke hva som skal åpne seg? Du vil vite det når du kommer dit. Du vil kjenne det på dine hjerteslag. Det er det stedet der den øredøvende kakofonien av tanker stopper så du kan kjenne at du puster. Sett deg der, kanskje ved et tre, og la det som vil åpne seg åpne seg!

Kilder: Lars Magnar Enoksen: Runor
Edda (eldre og yngre)

Advertisements

Jeg liker å sitte på kafé, gjerne med en bok. Med cappuccinoen i den venstre hånden og en bok i den høyre hånden, satt jeg fordypet ved et bord på fortauet ved en tilfeldig kafé en tilfeldig sommerdag. Men boken jeg leste var ikke tilfeldig. Jeg var fullstendig oppslukt. Da hørte jeg plutselig en stemme fra nabobordet som sa:

“Hva leser du for noe interessant da?”

Og der, ved nabobordet, strakte en tilfeldig mann hals og forsøkte å se ned i boken min. Jeg kviknet straks til. Tenk at noen var interessert i hva jeg leste!! OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg rettet meg opp og fortalte villig om bokens innhold:
“Den handler om at mange av de keltiske runene har opphav i forskjellige tretyper, og om hvilke sjelelige kvaliteter disse forskjellige tretypene står for.”
Hodet fra nabobordet trakk seg påfallende raskt tilbake. Med et likegyldig “Å, ja,” var han tilbake til sitt eget bord og i sin egen sone. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg hadde sagt noe galt. Hadde jeg ikke bare svart på spørsmålet hans? På vei hjem demret det for meg. Mannen hadde faktisk ikke interessert seg for hva jeg leste. Han hadde bare brukt dette som en innledende frase til noe som kunne ha blitt til en samtale. Kunne ha blitt … dersom jeg ikke hadde utmattet ham med min forelesning om tretypene på de britiske øyer på åttehundretallet.
Men antakelig gikk jeg ikke glipp av så mye. Jeg er ikke god på “small talk” og overfladiske bekjentskaper. Det skal helst gå rett fra “hei” til meningsfulle samtaler og dype relasjoner. Og hvis denne personen ved nabobordet virkelig hadde vært interessert i mitt bekjentskap, ville han ha holdt ut med mine betraktninger om runer og trær og ikke ha latt seg skremme bort så lett.

Hendelsen fikk meg likevel til å tenke. Er det ofte sånn at jeg lytter mer til ordene folk sier enn til intensjonen deres? Lytter jeg mer til bokstaver og mindre til handling? helgenæs

Kommunikasjon! Der har vi det igjen. Kommunikasjon!! Det fins ingen oppskrift på kommunikasjon, Selv om man har gått på kurs i kommunikasjon, lest bøker om kommunikasjon, tatt utdannelse i drama og teaterkommunikasjon eller selv holder kurs i fortellerteknikk og kommunikasjon, så blir man aldri en mester i dette. Hver gang man åpner munnen er det som for første gang. I muntlig kommunikasjon og samtale kan alt misforstås. Alt kan gå galt. Ordene, de praktfulle ordene som jeg er så glad i, og som jeg elsker å bruke i muntlig fortelling, er faktisk opphavet til de fleste misforståelser.

Det er ikke kunsten å holde foredrag som er vanskelig. Å stå foran en forsamling og holde en tale er småting i forhold til dette med å finne den gode samtalen som bygger de gode, dype relasjonene mellom mennesker. Det er her man våger alt.

Jeg betrakter runen Madur eller Madr runen mader
Madur uttales M. Helt i slutten av et ord kan den også uttales R.
Den ligner et tre. Den kan også ligne et menneske som strekker begge armer i været. Og den assosieres med et menneske.
Dette tegnet kan også ligne et horn. I den gammel germanske futharken heter dette tegnet Elkir og assosieres med hornet til en elg.

Formen på denne runen kan man oppdage i gamle hus, det er formen på bærebjelkene som holder alt oppe.
Dette er en rune det står respekt av. Man respekterer jo tross alt et stort horn på et dyr. Og man respekterer gjerne et menneske som står i denne stillingen. Og i hvert fall respekterer man bærebjelken i et hus, den som hindrer at man får taket i hodet. Runen står for beskyttelse, kraft og god kommunikasjon, enten den heter Madur eller Elkir.

Det er flere runevers om Madur som omhandler menneskets kår, menneskets samhørighet med jorden og menneskets dødelighet. Det verset jeg selv setter sterkest i forbindelse med dette tegnet kommer fra Håvamål, og blir satt i forbindelse med dette tegnet av Ronolfur Jonsson:

Menneske er menneskets glede.

Hva ville vi vært uten “de andre“?
Uten familien, uten barna, uten foreldrene, uten kjæresten eller bestevennen?
Hva ville vi vært uten “de andre”.
Uten naboene, kollegene, klassekameratene, de forbipasserende på gata, de andre på bussen? Uten de andre ville vi ikke visst hvem vi var, hva vi var eller hvor vi var. Uten de andre ville du vært fortapt. Sammen med andre skapes vår personlighet. Mot de andre forstår vi oss selv. Samtidig vil de andre alltid være de andre – den andre er alltid den andre. Vi kommer ikke helt inn i hodene på hverandre. Aldri ensomme, men alltid ensomme. Det er hva vi er. Men om og om igjen strekker vi hendene ut etter en annen, en vi kan forbinde oss selv med.

Historien til Antoine de Saint-Esupéry Den lille prinsen er en av de best solgte bøker i verden. Den handler om skjørheten, skjønnheten og følsomheten i relasjoner, enten det er kjærlighetsforhold eller dype vennskap. Den lille prinsen kommer fra en annen planet. På denne planeten bodde han helt alene i velordnet ensomhet. En dag stod det en rose der. Rosen lyste opp hans liv og fylte hele hans planet med skjønnhet, men den var dessverre litt forfengelig og stolt. Og etter hvert irriterte prinsen seg slik over de fjollete ordene til denne rosen at han forlot både rosen og hele planeten. Dette angret han bittert etterpå. Rosen hadde fylt hele planeten hans med duft. Hvis man har en venn som fyller hele ens verden med duft så er det idioti å henge seg sånn opp i et par uheldige og usikre formuleringer at man kaster dette fra seg. Det fortelles om hvordan prinsen reiste på måfå rundt i verdensrommet og besøkte utallige asteroider. Det var mange roser der. Men ingen var som Rosen. Rosen hans var spesiell og enestående, den eneste rosen i verden. Den fantes utallige roser, men bare en Rose. Sånn er det med dype, verdifulle relasjoner. Det fins mange, men så finns det egentlig bare en. OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For mange nettbrukere gir det stor selvfølelse å ha mange “venner” på facebook, mange “liker” og en drøss med kommentarer på tilfeldige statusoppdateringer. Man “legger hverandre til” og sletter hverandre som venner etter som det passer. Men hvem av alle disse nettvennene tror du er der hvis du virkelig skulle trenge en venn? Hvem vil holde hånden din når du gråter? Hvem vil bli stående hos deg i det øyeblikket du ikke har flere festligheter å by på? Noen mennesker har det så travelt med å få mange venner og bekjentskaper at det ikke blir virkelig tid til å inngå dype, rike vennskap. Ja, man vet ikke riktig hva det er en gang.

Det er spesielt ett kapittel i boken Den lille prinsen som gjør inntrykk på meg: Kapittelet om reven. På en asteroide møter prinsen en rev som instruerer ham i hvordan de kan bli venner. Det handler om å bli gjort “tam”. Jeg gjengir samtalen mellom prinsen og reven nedenfor direkte etter teksten i Den lille prinsen av Antoine De Saint-Exupéry.

Reven stoppet og stirret lenge på den lille prinsen:
– Å vær så snill … gjør meg tam! Sa den.
– Jeg skulle gjerne gjort det, sa den lille prinsen, men jeg har så dårlig tid. Jeg skal finne meg venner, og det er så mange ting jeg skal bli kjent med.
– Man blir bare kjent med det som man gjør tamt, sa reven.
Menneskene har ikke tid til å bli kjent med noen ting lenger. De kjøper alt ferdig i butikkene. Men det fins ikke butikker som selger venner. Menneskene har ikke venner mer. Gjør meg tam, hvis du har lyst på en venn!
– Hvordan skal jeg gjøre det? Spurte den lille prinsen.
– Du må være svært tålmodig, sa reven. Først skal du sette deg litt unna – der borte. Jeg skotter bort til deg, og du tier bom stille. Ordene er opphavet til all misforståelse. Men for hver dag rykker du litt nærmere …
Dagen etter kom den lille prinsen tilbake igjen.
– Det ville være best om du kunne komme på samme tid, sa reven. Hvis du for eksempel kom hver ettermiddag klokken fire, kunne jeg begynne å glede meg klokken tre. Jo mer tiden nærmet seg, jo gladere ville jeg være. Bortimot klokken fire ville jeg være urolig og oppskaket, jeg ville oppdage at lykken har sin pris. Men dersom du kom til forskjellige tider hver dag, kunne jeg aldri vite når mitt hjerte skulle begynne å danse … Man må ha et ritual.
– Hva er et ritual? Spurte den lille prinsen.
– Det er også noe som dessverre er gått i glemmeboken, sa reven. Det er dersom gjør en dag annerledes enn alle andre dager, en time forskjellig fra alle andre timer. OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er interessant at ingenting av dette som reven snakker om, å bli gjort tam, å gi seg god tid, å vente med ordene, å være forutsigbart og å ha et ritual er særlig verdsatt blant oss i dag.

Å bli gjort tam blir lett forstått som nedverdigende. Vi skal være ville og frie, jagende ute på steppene og i barene og på julebordene etter nye bekjentskaper. Det skal ikke koste noe, og det skal være lett å trekke seg ut igjen. Hvem er det som ønsker å være tam? Men det reven mener med å bli gjort tam er ikke å bli gjort til en viljeløs skapning i bur, tvunget til underdanighet. Å bli gjort tam er å bli trygg. Å få legge av seg forsvarsinstinktet når man gjenkjenner en spesiell stemme som snakker, noen spesielle skritt i trappen. Et spesielt “hei“ som ingen kan si akkurat på den måten. Noen sko som er blitt plassert på en egenartet måte i yttergangen.

Å gi seg god tid er heller ikke verdsatt. Tiden er så dyrebar og man våger kanskje ikke satse så mye på ett enkelt menneske. Det er om å gjøre å ha mange bekjentskaper, fordele tiden så man ikke investerer for mye i en som kanskje kan komme til å trekke seg.

Å være forutsigbar og å ha et ritual er heller ikke særlig moderne eller populært. Forutsigbarhet blir forstått som kjedsommelighet. Man skal komme og gå som man vil, deise inn i livene til hverandre for så å trekke seg ut igjen. For vi er jo fri. Vi vil ikke være avhengige av noen. Det ville være et stort sår for vår stolthet å innrømme at vår lykke avhenger av nærværet til et annet menneske, ja, det ville rett og slett være “synd” mot selvrealiseringens ånd. Så holder vi heller flotte taler med vakre ord om hvor mye mer vi setter pris på hverandre når vi ikke tar hverandre som en selvfølge.

Ritualer er heller ikke et populært ord. Men alle har ritualer. Alle som har en eller annen forbindelse av betydning har en eller annen form for ritual. For når vi har et felles ritual, et ritual som vi begge kjenner, så vet vi hva som forventes av oss. Vi behøver ikke å streve for å knekke koder for forventninger omkring hvem man skal være for hverandre.

Men alt dette tar tid, informerer reven. Det skjer ikke på en dag.
Reven er skeptisk til ord. Med ord kommer misforståelser.
Virkelige gode relasjoner bygger på forutsigbarhet og gode ritualer. Kjærlighet er handling, ikke ord. Det handler om hva man faktisk er for et annet menneske.
Det handler om å bli gjort tam.

Har jeg tid til å gjøre noen tam? Er jeg tålmodig nok? Og er jeg innstilt på selv å bli tam? Man risikerer jo så mye. Man kan miste, savne og sørge. Man kan bli avvist og skuffet. Men hva er livet egentlig verd uten? Vi er hverandres gleder og sorger. Og en dag mister vi hverandre. Det kan vi ikke forhindre. Men å forlate en som fyller planeten sin med duft på grunn av noen usikre formuleringer og uheldige ord? Det tror jeg aldri den lille prinsen gjør en gang til. For prinsen har skjønt det nå. Det er mange planeter, men bare en planet. Det er mange roser, men bare en rose.
Bak vår febrilske søken etter relasjoner, kjærlighet og vennskap ligger en taus bønn:

“Å kjære – gjør meg tam!”

Kilder:
Håvamål,
Den lille prinsen av Antoine De Saint-Exupery
The History Of Runic Lore av Lars Magnar Enoksen

“Rikdom er menneskets glede, men forårsaker stridigheter blant venner.”

Omtrent sånn kan man oversette et gammelt runevers. Visdom fra våre forfedre er verd å lytte til. Nå, i disse inkjøpstider, når kontantkortet verker og lommeboka går opp i sømmene, inviterer jeg til å fokusere på en rune fra vikingenes futhark. Den førsterunen i futharken: «Fe». Bilde

Den ser ut som halvparten av et tre. Kan du se det? Runen “fe” uttales som bokstaven F eventuelt V. Fe betyr rett og slett fe. Det var vanlig å telle sin rikdom i antall dyr. Det første tallsystemet man kjenner til at menneskene hadde, var laget for å kunne telle sauer. Nå måler vi rikdommen i tallsifrene på kontoutskriftene. Det følger trygghet med å ha et høyt siffer på utskriften. “Penger er god nervemedisin” pleide min onkel å si. Men man skal vite hva man har og kunne forvalte det. Hvis ikke kan det slå ut motsatt.

Bilde

Jeg hørte en gang en historie med mulig opprinnelse i Tsjekkia.
Den handlet om to gutter som ble foreldreløse og dermed kastet ut i verden på både godt og vondt, slik som det er i mange eventyr. Fordi de var foreldreløse og uten inntekt og formue, måtte de arbeide hos forskjellige godseiere på ulike gårder. De virket like naive som Askeladden, ja, egentlig enda verre en Askeladden. For ikke bare var de uerfarne og fattige, de greide heller ikke å håndtere de utfordringer de møtte. De møtte ingen kjerring som satt fast med nesa i stubben og ingen lur rev som viste dem veien. Alt gikk galt for dem. Uansett hvor de kom og tilbød sine tjenester, ble de utsatt for ydmykelser og misbruk. De ble herjet og herset med. De ble utnyttet, løyet for, gjort til treller. Til sist ble de rett og slett drept. Ja, så ille kan det gå i et eventyr fra Tsjekkia. Men det gikk ikke helt galt likevel. I eventyr er det jo rom for magi og døden viser seg ofte å være en forvandling, en vei til noe bedre. De to brødrene gikk gjennom en rekke magiske forvandlingsprosesser. De ble til jord, til blomster, til luft, til to hvite svaner, til to fisker og så videre og så videre. De ble ikke borte. De bare inntok nye former for til sist å komme tilbake som to sterke gutter. To gutter som visste hvem de var, hva de hadde og hvordan de skulle klare seg i verden.

Det var en grunn til at de fikk så mange problemer og at deres arbeidsgivere kranglet om dem, solgte dem til andre, stjal dem fra hverandre og kontrollerte dem med hard hånd. Det var noe disse guttene ikke visste om. Noe som angikk dem selv. Av en eller annen magisk og uforklarlig grunn forholdt det seg nemlig slik at hver morgen når disse guttene våknet, lå det tre gullpenger under hodeputen til hver av dem. Det var disse folk kranglet om. Det var dette all striden handlet om.

Det høres jo i utgangspunktet ut som en velsignelse å hver morgen våkne opp med gullpenger under puten. Problemet var bare at DE VISSTE IKKE OM DET! De visste ikke at hver morgen de våknet lå det tre gullpenger under putene deres. Derfor kunne de ikke bruke dette som en ressurs til sitt eget beste, til å skape seg et liv og bygge opp sitt eget. Men over alt hvor de kom og gikk fant ANDRE ut av dette. Andre hadde store fordeler av guttenes uvitenhet om sine egne ressurser. De tok gullpengene deres og brukte dem. Så lenge de to unge ble værende i ulykkelig uvitenhet om hvilke skatter de hadde, hadde de jo heller ingen glede av dem. Alt forandret seg da de gjennom alle forvandlingene oppdaget sine egne ressurser. Alt forandret seg da de oppdaget at hver morgen lå det tre gullpenger under hodeputene deres. Fra den dagen kunne ingen utnytte dem mer.

I denne historien måtte hovedpersonene gjennom flere magiske forvandlinger før de kom til erkjennelse og klarhet. Det kan være tungt å gå fra uskyld til modenhet. Men gjør man det ikke, blir man utnyttet, sier den tsjekkiske historien. Bilde

“Rikdom er menneskets glede, men forårsaker stridigheter blant venner.”

Runen «fe» inviterer oss til å se hva vi har og bruke det med forstand! For rikdom, det være seg materialistisk eller åndelig, blir til felles beste når det forvaltes av kloke mennesker.

Det er veldig mange og veldig sterke advarsler mot pengegriskhet i Det Nye Testamente. Litt pussig at kirkens menn i løpet av hele middelalderen ikke la merke til dette. Ivrig samlet de seg “skatter på jorden” mens de med stor iver advarte mot seksuallivets fristelser. Kristendommens opphavsperson var derimot mer opptatt av å advare mot å bli opphengt i materialisme. Jesus hadde ikke gullpenger under puten. Han hadde ikke noe å lene hodet sitt mot i det hele tatt, sies det.

“Dere skal ikke samle skatter på jorden hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være,” står det i Matteus 6. 19-21.

Det er ikke alle som forbinder noe særlig med “skatter i himmelen”. Men alle forbinder vel et eller annet med ikke-materialistiske rikdommer, altså verdier som ikke kan telles, måles eller veies?

Rikdom kan være tid.
Rikdom kan være evnen til å skape noe.
Rikdom kan være arbeidskraft.
Rikdom kan være fantasi.
Rikdom kan være kjærlighet, vennskap, fortrolighet, venner, familie, kolleger …
Rikdom kan være bjørnebærbusken utenfor vinduet, rododendronen når den blomstrer.
Rikdom kan være soloppgangen.
Rikdommen er livet.

“Der skatten din er, vil også hjertet ditt være.“

Det er ikke noe skittent, feil eller dumt med penger. Slett ikke. Med penger kan vi få til mye fint. Vi kan skape gode rammer rundt livet og bidra til å redde andres liv. Men det blir “litt feil“ å plassere hjertet sitt i tallene på kontoutskriften! For penger gjør ingenting av seg selv, noen må sette dem i omløp og bruke dem med hjertelag og fornuft for å ta vare på DEN VIRKELIGE SKATTEN!

Runeverset. advarer mot rikdommens tosidighet. Det antyder at når man eier noe, så koster det noe annet. Av og til kan det for eksempel koste et vennskap. Misunnelsen kan ta livet av relasjoner. Noen ganger skal det svært lite til for å skape misunnelse. Om det er en uventet arv, en vellykket opptreden, en ny jobb, et barn som har gode karakterer, så er det alltid noen som blir forstyrret i sitt indre fordi de ønsker at de hadde dette isteden. Nyvunnet rikdom, eller muligheten for ny rikdom, kan skape stridigheter i nær familie. Det kan man se på alle de bitre arveoppgjørene og krangler om hvem som skal arve hvor mye og hva. Søsken som aldri har vært uvenner før, kan tørne sammen og bli uvenner for resten av livet på grunn av uenigheter om hvordan en arv skal fordeles. Det er merkelig så fort negative krefter kommer i omløp når det er penger og eiendommer med i bildet. Det virker som en besettelse. Eller som en slags smittsom sykdom der den rammede endrer karaktertrekk. For rikdom kan være besettende. Å være besatt er å miste seg selv slik at noe annet eller noen andre styrer. Å bli besatt av materialisme er å glemme hvor DEN VIRKELIGE SKATTEN er og feilplassere hjertet sitt i en kontoutskrift eller en eiendom.

Det går nemlig an å feilplassere hjerte sitt. Bilde

Det er fort gjort. En eiendom, en gjenstand eller et hus kan jo romme så mye. Minner, energi, muligheter til rekreasjon, plass for utfoldelse. Hadde jeg feilplassert mitt hjerte?

Det var stille da jeg satte nøkkelen i døra. Jeg var spent på om den passet. Det var tross at fem år siden sist jeg låste opp her. Men døra åpnet seg og øynene mine gled over rommet som viste seg innenfor. Det var der alt sammen, akkurat som sist. Det var som om jeg ikke skulle ha vært borte fra det mer en noen få dager. Huset som min bestefar bygget stod der like solid. Huset der jeg selv hadde likt å feriere. Det eneste som viste at ingen hadde vært her på en stund, var krattet som vokste vilt rundt huset. Strå, blåklokker, kvann, hundekjeks, rabarbra, rester etter solbærbusker – alt i en uskjønn forvirring. Fjellene kranset inn dalen og stod der som store, trofaste besteforeldre og så ned på meg. Idet jeg gikk inn over dørterskelen og sarte minner blandet seg med gleden over å være her igjen, gikk det også opp for meg at denne gjennoppdagede skatten kanskje var på vei bort for meg. Jeg var muligens kommet for sent. Det var allerede kommet bud på huset. Skulle jeg kjempe for å beholde det? Var det verd prisen? Kan man legge hjertet sitt i et hus? Et minne? Minnene tilhører den ikke-materialistiske verden og er på den måten “himmelske”. Det er der skatten er. Det er der hjertet er. Ikke i selve huset. Det er mulig å miste et hus men beholde minnene.

Men akkurat nå er jeg her, tenkte jeg. Og jeg er jo også jordisk, tenkte jeg.  Jeg trenger jordiske ting for å lage en ramme rundt livet mitt. Noen ganger trenger jeg også en gjenstand for å bli minnet om rikdommen som ligger bak gjenstanden. Min bestefars hus er jo bare et hus. Men det er også en inngangsdør til min mine forfedres tanker, liv og gjøremål.

Pluss at jeg trengte et feriested…

Så beholdt vi huset en stund til. Det skulle få anledning til å fortelle meg alle historiene sine og gi meg hva det skal gi meg. En ramme rundt noen ferier. Trygghet. Minner. Forankring. Jeg vet at jeg en gang må gi det fra meg, og da skal jeg slippe det. Men ikke nå. Jeg vet at jeg en gang må gi alt fra meg. Alle tingene blir en eller annen gang borte her på jorden hvor møll og rust tærer.

Runen fe minner meg om å glede meg over det jeg har, og å forvalte det klokt. Runen fe minner meg også om at dette fysiske bare er rammen om den virkelige skatten.
«Der din skatt er vil ditt hjerte være,» sies det. Hvilken skatt er så viktig at det fortjener at hjertet holder til der? Ikke pengehaugen, men det den brukes til.
Ikke husveggene, men det huset rommer.

Livet.

Livet er den virkelige skatten. Noen ganger må man gjennom hundrevis av smertefulle forvandlinger for å oppdaget dette.

Livet. Denne skatten finner vi under hodeputen hver eneste morgen når vi våkner opp til en ny dag.Hjertehuset.

 

 

 

“Nød lærer naken kvinne å spinne“. Dette ordtaket er så innarbeidet at når jeg hører ordet “nød” ser jeg ofte for meg et bilde av en rokk. Men spørsmålet er: Gjør den egentlig det? Lærer “nød” noen som helst noe som helst?                                          Bilde

Jeg sier “nei”. Hvis man skal lære noe av nød og vanskeligheter så er det avhengig av at det går bra til sist. Sånn at man fra sin gode posisjon etter at nøden er opphevet kan se tilbake og trekke noen etterpåkloke slutninger som man belærer sine medmennesker med.

I Asbjørnsen og Moe er det et eventyr om ei jente som har vokst opp med faren sin langt ute i skogen. Hun er snill og grei og flink til vedhogging. Men hun har altså ikke lært de kvinnelige sysler. Hun kan verken spinne, veve eller sy. Dette er en stor skavank, ja, nærmest en invaliditet. Det er som om hun i dagens samfunn ikke skulle kunne lese eller skrive. Derfor må dette holdes skjult når hun skal ut i verden. Naturligvis får hun tjeneste på slottet og naturligvis får noen ondsinnede og sjalu medsøstre rede på hennes handikap og sprer ryktene. Resultatet er at hun blir plassert i et rom over natten, tvunget til å spinne opp en hel haug med lin den første natten, veve en bunke trøyer den neste natten og sy en haug med skjorter den siste natten. Hun kan det ikke. Aner ikke hvor hun skal begynne. Jeg ser henne for meg i et rom med lin som skal spinnes. Hun er absolutt i nød, men nød lærer henne ingenting.

“Når nøden er størst er hjelpen nærmest” er et annet ordtak og det passer vel bedre her. Plutselig dukker det opp en deformert underlig kvinneskikkelse som vil bli kalt “moster” på hennes bryllupsdag som lønn for å spinne for henne. Moster – mors søster. Vi aner at selv om jenta ikke har noen mor, så er mors krefter ute og spinner noen tråder her. Mens hun sover blir alt spunnet for henne. Neste natt kommer en annen merkelig kvinneskikkelse med kjempestor bak og vever for henne og siste natten kommer en skikkelse med et verkende øye og syr ferdig skjortene. Jenta er reddet ut av situasjonen, men hun HAR JO IKKE LÆRT NOEN TING!! Bilde

I begeistringens rus blir hun giftet bort til prinsen. En slik arbeidskapasitet må slottet sørge for blir i familien. Ingen tenker på at det passer seg dårlig for en kronprinsesse og sitte pal ved rokken daglig. OG HUN KAN JO FREMDELES IKKE VERKEN SPINNE VEVE ELLER SY!! Så hvordan i all verden skal det gå med henne?

Det går helt fint. For disse merkelige mostrene dukker opp i bryllupet og skremmer prinsen med at de er blitt så stygge og deformerte nettopp på grunn av spinning, veving og sying. Og som prinser flest er denne unge mannen mer opptatt av å ha en pen dame enn en nyttig og flink dame. Hun blir gift med prinsen og får livsvarig forbud mot spinning, veving og sying så hun skal holde seg så pen som mulig. Hun er reddet. Hun kan heretter hengi seg til et liv i unyttig udugelighet sammen med en kongssønn som antagelig er like udugelig selv. HURRA!

Men hun lærte altså ingenting. Nøden lærte ikke jenta noen ting. For nød lærer ikke naken kvinne å spinne. Nød lærer ikke noen noe som helst. I hvert fall ikke nød alene. Og man blir ikke klok av skade, i hvert fall ikke av skade alene. Nød er noe dritt. Skade er noe herk. La det være helt klart!

Det hender imidlertid at nød kan få fram noe nytt i en naken kvinne, (Ja, hos påkledde også, forresten) et behov for å ta fram rokken og linet. Men da må hun jo ha både rokk og lin til disposisjon. Og så må hun ha noen som kan lære henne å spinne! Kanskje hun tidligere ikke har tenkt over at hun har dette rommet med alt dette linet. Hun har jo ikke hatt bruk for det før. Og kanskje hun til nå har trodd at den morsomme hjulformasjonen i hjørnet bare var til pynt. Men fordi hun ikke har klær må hun lete etter muligheter. Jo. Det hender at man i nødens stund finner ut at man har flere ressurser og flere muligheter enn man trodde. Men det hender dessverre også at man ikke finner ut av det. Kanskje man ikke har flere ressurser. Eller kanskje man ikke orker å lete.

I slike tilfeller trenger vi et annet menneske. Noe utenfra.

Når nøden er størst er hjelpen nærmest? I eventyret er det jo sånn. Når hun satt der hjelpeløs og gråt, så kom det en stygg og hyggelig moster. Men la oss se det i øynene: I virkeligheten er det ofte sånn at når nøden er størst så kommer det ingen . I virkeligheten er det ofte sånn at når nøden er størst er det ingen som ser oss og ingen som hører vår bønn. Vi er alene i et rom av kaotisk lin og apatiske hender. Vår bønn har stilnet. Ilden på gruen har sluknet. Jeg beklager, folkens, men sånn er det ofte når man er i nød.

Nå ber jeg deg som leser dette: Se på runen naud. Bilde

Den ser ut som en N som ikke er ferdig tegnet. Den er litt for kort i det høyre beinet. Det trenger å vokse ut. Eller kanskje det kan se ut som en figur som er på vei et sted?

En gang danset jeg moderne ballett hver torsdag. Jeg ville nok helst ha danset klassisk ballett, men damen bak skranken smilte overbærende og forklarte medfølende at når man begynte i voksen alder, var moderne ballett mer passende. Jeg våget ikke spørre hvorfor, i tilfelle hun ville svare noe som tok fullstendig motet fra meg, så jeg tok rådet. Altså, moderne ballett. Jeg falt veldig mye i denne tiden, falt og rullet rundt, svingte med armene, bøyde meg til siden, strakte en arm opp så langt jeg klarte for å bikke over og svinge rundt. Det var vanskelig, men fascinerende. Moderne ballett skiller seg fra klassisk ballett på flere måter. I klassisk ballett ser vi danseren bevege seg fra posisjon til posisjon, en danser i full kontroll hele tiden på vei oppover. En overjordisk skikkelse.

Men den dansen som jeg danset på kurset i Moderne ballett disse torsdagene var annerledes. Den bestod ikke av en serie posisjoner, men var en jevn strøm av bevegelse fra en ubalanse til en annen ubalanse. Egentlig var vi hele tiden ute av balanse slik at hvis bevegelsen hadde stoppet opp, ville danseren ha falt pladask. Men fordi man hele tiden var i bevegelse gjennom de ulike former for ubalanse, falt man ikke, i hvert fall ikke ukontrollert. Jo, naturligvis falt vi, gang på gang rullet vi rundt og reiste oss igjen. Men vi visste hvor vi skulle, gjennom en strøm av bevegelser satt i gang gjennom ubalanse.

Jeg lurer på om det var dette damen i skranken tenkte på da hun rådet meg til å velge moderne ballett. Moderne ballett ligner mer på det livet jeg kjenner.

Det går an å bruke mangel og ubalanse som en igangsetter av bevegelse. Det er jo alltid noe som er i ubalanse, alltid er det noe som mangler. På en måte oppnås aldri følelsen av å være fullt på høyden, fullstendig i harmoni og balanse. Når er man det stedet der man ikke trenger noe mer? Ikke i dette livet, antagelig.

Vi er alltid i bevegelse, alltid underveis. Og hvor skal vi egentlig? Til den perfekte posisjon, til tilstander av lykke og harmoni? Ikke nødvendigvis mot «lykken». Hva er lykken? Korte streif av et eller annet, en posisjon som varer et par sekunder før man ikke klarer å opprettholde den mer. Har vi for store forventninger? Eller kanskje vi har forventninger til livet som ødelegger de helt vanlige gledene?

Jeg tror ikke på lykken. Men jeg satser på tilfredsheten. Jeg er tilfreds med en skive brød med brunost etter en god natts søvn. Lyden av raslende løv. Frisk luft. En varm badstu etter treningsøkten. Jeg trives med godt selskap og i en varm armkrok. Jeg trenger ikke tilstanden “perfekt”. Bilde

Du må gjerne jage mot den perfekte posisjon, hvis du gidder. Halse mot lykken. Men jeg er ikke med. For jeg har oppdaget at det går an å både glede seg, undre seg og fascineres av selve bevegelsen. Av prosessen. Det som betyr noe er om du trives i bevegelsen.

Naturligvis fins det ubalanser og ubekvemhet som er så alvorlig at det ikke setter i gang noen ny og konstruktiv bevegelse, men bringer danseren fullstendig ut av fatning. Ja, som stopper bevegelsen. Eller som setter i gang en bevegelse som ikke er konstruktiv i det hele tatt – en bevegelse mot selvdestruksjon. Nøden som ikke lærer noen noe som helst. Vi trenger hverandre. Vi trenger noe og noen utenfra å danse sammen med. Noe og noen som tilbyr noe annet enn det vi er bare i oss selv. Noen å bytte bevegelser med.

Runen “naud” stirrer på meg fra den lille trebrikken og minner meg om at
nøden ikke lærer naken kvinne noe som helst dersom det ikke fins andre mennesker, lin og rokk til disposisjon og at hjelpen ofte er langt borte. Hvis man ikke ber om det, da. Det går noen ganger an Bilde å be om hjelp. Og da, noen ganger altså, hender det at noen  hører etter og rekker fram en hånd. Det er ikke sikkert, men det er vel  verd å prøve. Altså: Nød lærer ingen å spinne. Når nøden er størst er hjelpen ofte langt unna. Så derfor: Er du i nød: Rop høyt!!

Få kunne måle seg med Einar Tambarskjelve. Han skjøt så flittig med pil og bue at fienden forstod at før de fikk ødelagt buen hans, var det ikke mye håp om seier.

“For veik, for veik er kongens bue”
Kjenner du ordene? Det er Einar Tambarskjelves ord til Olav Tryggvason i slaget ved Svolder. Han stod bak i krapperommet på Ormen, forteller Snorre, han skjøt med Olav Tryggvasons pil og bue fordi hans egen var blitt skutt i stykker. Men hva hjelper det å være god til å skyte og å ha en god pil og bue når det er feil pil og bue? Våpenet passet ikke til mannen og da hjalp det lite at han var den beste bueskytteren til Olav Tryggvason. Du vet kanskje hvordan han så ut? Du har kanskje bladd i Snorres kongesagaer og sett illustrasjonen av ham i Olav Tryggvasons saga? Han står der med hjelmen på hodet og buen spent. Han ser mot venstre mens han spenner buen mot høyre. Det er et eller annet feil med bildet. Det er noe feil med å se til en kant og mens man skyter en pil til en annen kant. Han spenner buen langt. Altfor langt. Noe var forferdelig galt og han visste det. Det nyttet ikke å bruke en bue som var beregnet til et annet menneskes kraft og grenser. Dette var slutten.

Yr, den siste runen i den yngre futharken, uttales r. Yr kan bety «barlind». Ett runevers sier: » Barlind er det grønneste treet om vinteren. Det spraker ofte når det brenner.» Et annet runevers sier: «Yr (barlind altså) er en dobbelt bøyd bue. Den gagner striden og slynger pilen ut.»Runen kan faktisk se ut som en grovt skissert pil og bue. Det var og er fremdeles vanlig å lage buer av nettopp  barlind. Den er lett å bøye. Pil og buen er et personlig våpen. På Olav Tryggvasons tid, ble buene laget spesielt til hver person, tilpasset den enkeltes høyde, vekt, kraft og personlig teknikk. Enhver brukte buen på sin egen måte. Den som vil bli god med dette våpenet må kjenne sin egen kraft og kjenne hvor langt buen kan spennes. Det gjelder å finne det punktet der buen får størst kraft. Trekkes den lenger, brister den.»For veik for veik er kongens bue.» Disse ordene ble så kjent. Men hvordan kan vi overhode vite at de ble sagt? Hvem i all verden hørte dem i den larmen som må ha vært, og hvem overlevde til å formidle det videre?Sagafortellerne har en tendens til å legge velformulerte fraser i munnen på vikingtidens menn når de snart skulle dø. Det er liksom ikke måte på hvilke visdomsord, underdrivelser og vittigheter de klarer å lire av seg mens de ligger og stønner på slagmarken eller står i pilregnet i en båt omringet av fiender. Det var en ærefull død å falle i kamp. Men vi må se det i øynene, folkens. Vi aner egentlig ikke om Einar Tambarskjelve sa «For veik, for veik er kongens bue» eller om dialogen :

«Hva brast så høyt der?»
«Norge av di hand, konge.»

egentlig fant sted. Det var sagaskriverne som ville gi disse krigerne gode slutter. For alt vi vet kan han ha kommet med et skrik, fulgt av en saftig norrøn ed («Måtte Fenrisulven sluke deg» eller noe lignende.) eller rett og slett et «au».
Men han var en god kriger og det var viktig for sagaskriverne å gi ham en ærefull død.

Men hvordan var nå Olav Tryggvason havnet i denne situasjonen? Han hadde i hvert fall ikke lagt opp til det selv. Ikke denne gangen. Han var ute i et helt annet ærend, et familieanliggende, et samlivsproblem skulle løses. Og så hadde han kanskje undervurdert fiendene som lå og ventet på ham. La oss se nærmere på ham.

Sagaen beskriver Olav Tryggvason som en mann som har vært truet på livet fra han var i sin mors liv. Moren, Astrid, måtte flykte fra sted til sted fra Eiriksønnene mens hun var gravid og mens gutten var liten. Da gutten var tre år,  ble de tatt av vikinger på vei til Danmark og skilt. Olav Tryggvason, kongssønnen, vokste opp i et fremmed land. Men så kom han tilbake for å kreve sin kongsrett!

Olav Tryggvason skal ha hatt et uvanlig godt dametekke. Uansett hvor han kom og gikk så var det en eller annen kvinne som falt pladask for ham. På vei til Norge befant han seg på et tidspunkt i England ,og her var det han tilfeldigvis dumpet opp i et slags «fesjå» for menn.  Søsteren til kongen av Dublin skulle velge seg en mann. Og de stilte seg opp på rekke og rad og viste fram muskler og hva annet de hadde å by på av kroppslige fordeler. Det fortelles hvordan Gyda gikk og så på hver enkelt av dem for å se om det var noe til mann. Jeg ser for meg hvordan hun gransker dem, kanskje kjenner litt på dem, veksler noen ord … rynker på nesten … men så kom hun til Olav, utlendingen, som egentlig var opptatt av noe helt annet. Hun presenterte seg, fridde og etter et par replikker var de trolovet. Er det noen sak?

Hvor det ble av den dronningen er ikke godt å si. I hvert fall blir hun ikke nevnt når han lenger ute i sagaen frir til dronning Sigrid i Konghelle. Det så ut til å gå helt greit det også. Men så kom samtalen inn på religion. Uff og uff. Olav kom med den betingelsen at hun skulle forlate sin norrøne tro og døpes. Og da var det at Sigrid møtte ham vennlig og bestemt med noen likestillingens ord som tiden slett ikke var moden for: Hun ville akseptere hans tro, men forventet til gjengjeld at han ville akseptere hennes! Han ble rasende!! Akseptere hennes tro!! Hørt på maken!! Han kalte henne en hedensk hund og slo henne i ansiktet. Der dummet du deg ut, Olav Tryggvason. Han ante ikke hva slags kvinne han var oppe imot. Å bryte et ekteskapsløfte var nemlig mer enn å «slå opp» (som kan være ille nok). Det var en ærekrenkelse og et brudd på en foretningskontrakt. Hun la ham for hat resten av livet. «Dette kunne vel bli din bane» sa Sigrid Storråde. Og det ble det jo på en måte også.

Akk, den stolte Olav Tryggvason som liksom var så sjarmerende og som liksom alltid hadde rett.. Her gjorde han sitt livs største tabbe. Han skulle tatt henne! Hvis han hadde tålt å leve med en sterk kvinne som henne, ville det gått ham mye bedre. Hun hadde en overtalelsesevne og en manipuleringsteknikk som ingen kunne stå for. Sammen ville de ha vært dynamitt, eller sagt med datidens bilder: Sammen ville de ha vært pil og bue. Nå gikk hun tvert i mot hen og giftet seg med hans erkefiende, Kong Svein Tjugeskjegg i Danmark. Og hun hadde også sterke allianser i Sverige. Uff og uff. Du skulle ha behersket deg, Olav Tryggvason!

Men egentlig var det medgiften til Tyre som gjorde utslaget. Tyre hadde flyktet fra kong Burislav syv dager etter bryllupet. Hun ville ikke for noen pris være gift med en hedning. Hun løp bort i natten og kom via flere omveier til kong Olav Tryggvason der hun gråt og bar seg og ikke visste sine arme råd, stakkar. Hun betrodde ham alt som var hendt og søkte hans råd og hjelp. Olav brukte ikke lang tid på å tenke ut hvordan han best kunne hjelpe. Han giftet seg med henne. Det måtte da vel være til hjelp! Men hennes nød var ikke slutt. Hennes klage tok ingen ende. Hun klaget seg og gråt sårt over at hun hadde store eiendommer og en medgift i Vendland som hun ikke hadde fått med seg. Hun ba så vakkert om at kongen skulle hente disse eiendommene til henne. Jeg ser dem for meg i sengehalmen i koven, i hallen, bak uthuset i åkeren. Ustanselig klaging og etter hvert beskyldninger fra henne. Og hans forsikringer og mer og mer irriterte beroligende bemerkninger tilbake. Olav kom med blomster og gode ord. Men hun slo blomstene ut av hendene hans og hånte ham, beskyldte ham for å være feig.

Her hadde hun ham.  Dette med å være feig var et følsomt tema for vikinger, kristne eller hedninger. Og dermed reiste Olav Tryggvason for å hente medgiften til kona si, rett inn i armene på fiendene han hadde brukt livet på å skaffe seg. På veien måtte han blant annet forbi Svein Tjugeskjegg som var gift med Sigrid Storråde. Dette ble hans siste reise. Olavs kvinnekjærhet ble på mange måter hans bane.

Yr er siste rune i futharken. På grunn av dette forbindes den med avslutninger. Treet «barlind» som ofte plantes på kirkegårder forbindes ofte med død. En pil og bue skal tross alt drepe noen, avslutte noe for noen.

“For veik, for veik er kongens bue.”

Vent et øyeblikk: Hvordan vet sagaskriverne at dette ordet ble sagt? Alle som var i nærheten ble jo enten drept av fiender eller hoppet i havet og druknet?

Kanskje det var Tyre som hørte det, kona som satt under dekk, hun som jaget mannen sin i døden på grunn av en medgift? Og hvordan vet vi forresten at Olav druknet? Det står bare at han holdt skjoldet over seg som vern mot pilene. Ingen fant ham. Kan det være en mulighet for at han svømte under vannet og reddet seg i land et sted? Det ble mange spekulasjoner omkring dette og sagaene og fortellingene fortsetter å fortelle om Olav Tryggvasons gjenoppstandelse på forskjellige steder.

For enhver slutt er en ny begynnelse. Barlind forbindes ikke bare med død, men med evig liv. Den er grønn hele vinteren. Og fordi den sprer seg gjennom rotsystemet, skyter den stadig friske skudd. Det er som om den lever evig fordi den har en evne til å fornye seg. Det kunne Olav også ha gjort, fornyet seg.
Hadde han tøyd seg, som buer må gjøre skal de være til nytte, hadde han tålt at Sigrid beholdt sitt livssyn, ville hun ha brukt sine manipulerende evner til å støtte ham, ikke mot ham. Men Olav tøyde aldri av. Derfor var buen hans for veik. Og så endte han opp med den sutrende Tyre.

Det er viktig med riktig bue, en som er tilpasset ens kraft. Å stå der med et våpen som er tilpasset en annen, er skjebnesvangert. Ett sted er kraftpunktet, et annet sted brister det. Bare den som eier buen vet hvor dette punktet er.

Runen yr spør: Kjenner du ditt våpen, din bue? Vet du hvor kraftpunktet er? Kjenner du dens grenser? Vet du hvor du skal se og hva du skal felle? Spenn buen. Finn kraftpunktet. Fokuser! Pust rolig!

Den gode avslutning! Finnes den tro? Slutt er trist. Men tenk om jeg for eksempel ikke klarer å avslutte dette innlegget? Da får jeg jo aldri skrevet noe nytt heller. Og så får jeg aldri reist meg og satt over teen. Og det ville vært ille!
For enhver avslutning er begynnelsen på noe nytt. En ny historie. Et nytt «Ja». Barlinden skyter friske skudd der nede fra røttene. Dypt der nede. Den samme barlinden, og likevel ny, gang på gang på gang.

Og her slutter det. Og begynner …

Hvorfor må jeg alltid vente? Spurte jeg meg selv denne morgenen. Hvorfor klaffer det aldri? Med været. Med dagen. Med mennesker. Med steder.

Det var egentlig meningen vi skulle ha gått en lang tur i Sognefjellet denne dagen. Vi hadde stått tidlig opp og tatt bussen opp de svingete veiene til Sognefjellshytta, overlevd bilsyken bare for å oppdage at planene måtte omlegges. 

Det var helt klart at her oppe hadde sommeren ikke hatt den samme kraften som året før. Snøen lå fremdeles i hvitblå klatter over vidder og fjelltopper. Og hvor var tjernet? Bak Sognefjellshytta pleide det jo ligge et asurblått tjern. Jeg hadde sett fram til å gå langs stien rundt det tjernet. Nå var det usynlig under snø og is. Det stod et gufs fra den isen! Her ville det bli vanskelig å komme seg fram. Det var sludd i luften og det isnet om ørene. Noen av oss hadde støvler mens andre gikk med optimistiske joggesko. Men vi hadde gått av bussen! Det var sju timer til den ville komme tilbake og kunne ta oss med ned igjen! Vi kunne ikke sitte og vente i peisestua inne i Sognefjellshytta i sju timer!! “Jeg vil ikke vente” tenkte jeg. “Jeg vil at det skal skje noe! Jeg har ikke kommet helt opp hit for å sitte inne og spille ludo!!”

Etter en liten ordveksling ble vi enige om å gå en tur likevel. En kort tur. Skjerf, lue og votter ble dratt fram av sekker.

Javel. Så går vi. Eller vi nærmest vasser og vader gjennom gjørme og slush-aktig snø. Tungt, spesielt for de to som bare har joggesko. Jeg må ikke si noe. Jeg må ikke si: “VAR det ikke det jeg SA?” Det er ikke nødvendig heller. Alle tenker det samme mens det sier “svupp, svupp” i sko og støvler.

Vi er ikke kommet langt, men vi må ta en stopp. Ergerlig. Nå må jeg vente igjen. Vente på at joggeskogjengen skal komme til hektene. Sko blir inspisert. Tær blir varmet og sokker skiftet. Termosen med varm kaffe går rett ned i iskalde mager.

I mellomtiden ser jeg utover den trøstesløse hvitblågrå flaten der tjernet skulle ha vært. Da ser jeg det: To kvinner på ski over isen som dekker tjernet. Det ser ut som et prospektkort. Så enkelt det ser ut på ski, de sklir og danser over hele flaten. Hvis ikke isen hadde vært der, måtte de ha gått den tunge veien rundt, sånn som oss. Det som sperrer veien for oss, åpner en vei for dem.

“Is er en bred bro” lyder et runevers. Den enkleste av runene heter “is”. Den uttales “i” eventuelt “e”. Den ser ut som en ispinne ribbet for is og sjokolade. Ikke en gang en prikk over i-en har man unt seg her. Eller den kan se ut som et menneske som står rett opp og ned med hendene uvirksomt langs siden. Et stivt og ubevegelig menneske. Et menneske som venter? 

Hvorfor må jeg alltid vente? Eller … hvorfor er det alltid jeg som venter? Hvorfor er det alltid jeg som kommer først til avtaler, møter, prøver, stevnemøter, øvelser og står der og tripper og venter slik at de andre kan komme andpustne for sent og unnskylde seg mens de ramser opp alt det viktige de hadde å gjøre som var så mye viktigere enn denne avtalen og alt det spennende og eksotiske som hendte med dem på veien som forsinket dem og gjorde at jeg måtte vente. Ubehagelige spørsmål. Det er for god tid til å tenke på denne vidda! Jeg må videre!

Det er kaldt også, vi må ikke bli sittende stille for lenge. Jeg tenker på forfrysninger og forkjølelser. Men nå er stien bar og tørr et stykke fremover. Solen bryter plutselig gjennom. Vi går. Etter et par blåner kommer Jostedalsbreen til syne. Og her renner det en bekk med friskt vann forbi en kampestein som varmes opp av solen. Joggesko-gjengen legger seg rett ut og varmer føttene på steinen.

Jeg vil ikke vente på dem. Ikke nå igjen! Så “Støvelknekten” (han som husket å ta på seg støvler) og jeg vasser i slush-snø opp mot varden på toppen av bakken. Vi legger hver vår stein på varden som et tegn på at vi har vært der. Nå kan vi si at vi har vært et sted, et sted med varde. 

Herfra er det god utsikt. Oi, er ikke det de skiløperne som danset så lett over isen på tjernet? Nå går de saktere og har skiene på nakken, stakkar. Det er slutt på snøen og de må vasse gjennom gjørme de også. Jo, det går visst litt opp og ned med hvem som er den lure her.

Men jeg ville jo aldri ha våget å gå på ski over isen. Ikke tal om!

Jeg ser utover landskapet og tenker tilbake på den gangen jeg trodde at under enhver skøytebane var det et bunnløst dyp. Jeg var ganske liten da jeg stavet meg gjennom romanen Småfrøkner (Little Women av Louisa May Alcott 1868). Det var et kapittel i denne boka som jeg aldri skal glemme. Lillesøster Amy hadde hengt seg på storesøster Jo og kjæresten på skøytetur. De ville naturligvis ikke ha denne brysomme lillesøsteren med, men hun lurte seg likevel med og ut på den tynne isen. Resultatet var katastrofalt. Tegningen framstilte en ung pike kledd i lang rosa kjole og kyse idet hun braser gjennom den tynne isen. Man kunne se hennes barnslige, vakre og forskrekkede ansikt med store blå øyne og åpen munn gjennom isvann og isflak som sprutet opp rundt henne mens hun forsvant ned i det iskalde, svarte vannet. Selv om kapittelet jo sluttet med at lille forfengelige lillesøster Amy kom i en varm seng med varm kakao, ble bildet av den rosakledde piken på vei gjennom isen sittende igjen på netthinnen. Hver gang noen forsøkte å trekke meg ut på isen i de kalde vintrene, strittet jeg imot. Var folk aldeles gale? Visste de ikke at de når som helst kunne gå gjennom og synke ned i det iskalde mørket under? Selv var jeg overbevist om at jeg når som helst kunne gå gjennom denne isflaten. Det forbauset meg at andre så liketil og greit kunne spenne på seg skøyter og danse oppå isen som om de ikke visste at de svevde i livsfare. Det tok lang tid før det gikk ordentlig opp for meg at det ikke alltid er et bunnløst tjern under skøytebaner. Noen ganger er det en bil fra kommunen som sprøyter på akkurat passe med vann så det fryser til en skøytebane. Dessuten er det noe som heter kunstis. Nei, jeg hadde bunnløs dyp respekt for isen og ble derfor sittende på sidelinjen mens jeg holdt klokker og sko og gensere for de som moret seg der ute hvor det skjedde.

Men det er definitivt et tjern under isen på Sognefjellet der jeg så “mine” to skigåere krysse over.

“Is er en bred bro” sier runeverset. Isen åpner jo muligheter for de som tør å krysse over.

Astrid Lindgrens Marikkenen visste dette. Den morgenen Marikken og søsteren våkner opp og oppdager at elven som renner forbi huset har frosset til is, har de det veldig morsomt med å skli rundt på den. Etter hvert oppdager de at de kan komme seg fort av gårde nedover “isbroen”. De skøyter seg videre og videre til gårder og jorder de aldri har sett før. Det er så spennende at de klarer ikke å stoppe. Dette er jo før mobiltelefonenes tid. Lenge før. Ingen hjemme vet hvor de to småjentene er. De havner hos en snill familie som greier å få dem trygt hjem igjen. For i fortellingene om Marikken er alle mennesker gode på bunnen. Og hvis de har glemt det, altså at de egentlig er gode på bunnen, så minner Marikken dem om det og så blir alt bra. I Marikken fins det ikke store sorte hull som man kan bli slukt av hvis man et øyeblikk skulle gjøre en liten feil og rote seg ut på tynn is.

Det skulle ha vært sånn det var. Da ville jeg ha våget meg utpå jeg og, tenker jeg. Nå er skigåerne (med skiene på nakken) forsvunnet ut av synsfeltet.

Når isen legger seg tykk og solid over vann og fjord er det uendelige muligheter for forflytning som åpner seg. Noen ser det alltid på denne måten: «Men det er jo et uendelig hav av muligheter her!» sier de. “Ja, men tenk på den friheten du har!“ sier de. Og selv kjenner jeg meg litt baktung fordi jeg har problemer med å tenke på denne måten. Jeg har alltid vært pinlig klar over konsekvensene av å komme ut på tynn is. Man kan brase gjennom og bli slukt!

«Reinsdyr løper på skaresnø». Sier et annet runevers. Det ser så lett ut. Det er vakkert å se en reinsdyrflokk på avstand som løper oppå hard snø. Og det virker så enkelt å danse på isen. Jeg tør det bare ikke. Tør ikke ta friheten i bruk. For selv om alle muligheter synes åpne, så er det egentlig bare en eneste vei som er mulig: Den veien jeg velger å gå. Selv om man kan gjøre alt, så kan man bare gjøre en ting om gangen.
Men jeg er visst blitt veldig lei av å holde andres klokker og vesker og sko og gensere og termoser og matpakker så de kan løpe av gårde. Jeg vil også løpe!

Isen er en slags bro for de som tør. Og is bevarer ting under overflaten. Mens “støvelknekten” og jeg skritter oss gjennom slush-snø tilbake til det stedet der “joggeskogjengen” måtte gi tapt, tenker jeg på Tarjej Vesaas. Jeg vet ikke om noen annen forfatter som kunne skrive om is på den måten.

Han forteller om ei jente som står og venter på gutten sin. Han beskriver hvordan snøen faller på henne, på hodet, skuldrene, armene. Og etter hvert skjønner vi at hun har stått svært, svært lenge og ventet på gutten sin. Flere timer antagelig. Kanskje hele kvelden. Men ettersom hun blir mer og mer nedsnødd blir det vanskeligere og vanskeligere for henne å flytte seg. Hun klarer ikke å ødelegge den isskulpturen hun er i ferd med å bli. For tenk om han likevel skulle komme? Det danner seg et vakkert tårn over lua. Innpakket i snø står hun der og kommer ingen vei. Hun trenger at noen kommer og pakker henne ut.

Man kan bli svært kald og ubevegelig av å vente for lenge på noe eller noen som ikke kommer. Og det verste er at som regel kommer det jo ingen. Ikke før man selv flytter seg.

Sånn, ja. Der har vi kommet oss tilbake til joggeskogjengen. Jeg legger hodet mot den varme steinen og nyter solen. Alt kan vente nå. Jeg har ventet lenge nok på alt. Nå får “alt” vente på meg.

Der kom det jammen noen amerikanske turister vandrende forbi. De spratt liksom fram fra intetheten med vandrestavene, ryggsekkene og vindjakkene med pels. En etter en går de forbi. En etter en betrakter de oss med en forbauselse som forteller meg at de lenge må ha følt seg som de siste gjenlevende menneskene på jorden.

Kroppen er stiv og kald. Været har snudd igjen. Nå snør det plutselig. Joggeskogjengen har isføtter. Vi vasser gjennom porøs slush-snø og gjørme tilbake. Våte fra topp til tå når vi fram til Sognefjellshytta. Det lukter våt ull og kaffe.

Vi må vente en stund før bussen kommer. Ludo, yatzy, skrive litt, lese litt, snakke litt …

Is er stillstand. Ventetid. Konservering. Men noe skjer i ventetiden.

Jeg kan ikke løpe på skaresnø, slik som det ser ut som om mange andre gjør. Jeg må vasse hvert pinlige skritt. Jeg har aldri greid å hoppe over noe eller å gå den enkleste veien. For selv om det hele ser så åpent ut, selv om det ser ut som om man kan gå hvor som helst, så er det egentlig bare en eneste vei det er mulig å gå. I hvert fall bare en vei om gangen.

“Hvorfor må jeg alltid vente?” spurte jeg meg selv da dagen startet. “Hvorfor venter jeg alltid på alt?”

Nå sitter jeg innhyllet i varme på Sognefjellshytta og tenker at kanskje det egentlig er alt som venter på meg?

Jeg sitter på loftet i min fars hus sommeren 2012. Utenfor surkler bekken og spør om jeg ikke skal gå ut snart. Men først skal jeg «snakke med» en rune. Jeg stikker hånden i posen og drar opp en liten, grov trebrikke, gransker runen og kjenner en slags respekt. Det er som jeg må rette meg litt opp der jeg sitter og sjekke at klærne sitter som de skal. Det var runen Os som kom ut av posen i dag. Os, Ås eller Ansuz.

Runen ble i sin tid uttalt som ã (nasal a) videre som å, men endret seg ved 1000 tallet til O, opplyser Lars Magnar Enoksen i boken «Runor» som jeg naturligvis har for hånden.

Og spørsmålet som dukker opp i bevisstheten når jeg ser denne runen er:
«Er det noe jeg skulle ha sagt?»

Jeg drømte en gang at jeg var stengt inne i et bibliotek og ikke fikk komme ut igjen før jeg hadde funnet det riktige ordet. Døra bak meg var stengt, lukket og låst. Jeg lette og lette gjennom bøkene etter det riktige ordet, men jeg fant det ikke. Men da jeg kom til slutten av bokhyllene, oppdaget jeg en ny dør. En dør som førte ut! Jeg åpnet den, og der stod selveste Vera Henriksen, forfatteren av så mange av de bøkene som har fått meg interessert i vikingtiden. I drømmen gransket hun meg og sa:
«Hva er du?»
Jeg lette og lette etter et ord med litterære kvaliteter, men det eneste ordet jeg greide å presse ut var: «Utbryter!» Et ubehøvlet, uoppdragent og vulgært ord brøt seg liksom ut og ble sagt. Hun nikket fornøyd og sa: «Utbryter er hva du er, ja.» Det duftet av en eller annen næringsrik suppe. En stor gryte stod på bordet. Jeg slapp ut og satte meg mens hun øste opp av denne suppen.

Dette drømte jeg mens jeg strevde veldig med å gjøre en god litterær fortelling om til muntlig fortelling. Det kan nemlig være vanskelig å komme “ut av boka”. Som muntlig forteller forholder jeg meg ofte til skriftlig materiale. Ordene i bøkene er satt ved siden av hverandre på de mest utsøkte måter med de vakreste litterære bilder. Men problemet er at det skal ut av boka, inn i meg og ut av munnen min, ut i rommet der de andre menneskene befinner seg. Det handler om å levendegjøre ordet så det trives på en scene! Det hender at jeg har gått i ring i ukevis eller vandrer opp og ned kyststien, stengt inne i et slags indre bibliotek, helt til det åpner seg en skjult dør.

Os, Ås eller Ansur. Jeg leser runeversene langsomt. Ordet “elvemunning” brukes i tilknytning til dette tegnet. Elvemunning, munn, Odin, skald, ord … Spørsmålet dukker opp igjen:
«Er det noe jeg skulle ha sagt?»

Jeg ønsker jo egentlig at min munn skal være som en elvemunning der ordene flyter lett og fint som små søte seilbåter ut i fjorden. Men sånn er det ikke alltid. Ikke alle ord flyter like lett. Noen ord koster det umenneskelig strev å få tak i. Andre kolliderer i hverandre. Og så er det noen som blir drivende omkring i fjorden, de kommer ikke videre og de finner ingen havn. Andre sitter håpløst fast et eller annet sted mellom mellomgulvet og halsen. Sperret inne i et slags indre bibliotek.

Spørsmålet kommer opp igjen:
“Er det noe jeg skulle ha sagt? Kanskje i dag?”
Det er da fælt som det spørsmålet maser.

Folkeeventyrene legger forresten stor vekt på det muntlige ord. De har stor kraft i enkelte situasjoner. Både Per, Pål og Espen Askeladd ønsket å bygge et skip for kongen, et skip som kunne gå både til lands og til vanns og i luften med. For den som greide det skulle arve prinsessen og halve riket. Og som vanlig gikk det helt galt for både Per og Pål, mens Askeladden var den som greide det. Det som gikk galt for Per og Pål var at de ikke satte riktig navn på det de hadde i nisteskreppen og løy om det de skulle lage. Hver av de tre brødrene møtte nemlig en mann på veien. Mannen spurte dem hva de hadde i skreppen og hva de hadde tenkt å bygge. Både Per og Pål kalte det de hadde i skreppen for ”møkk”, og det de skulle bygge for ”trau”.
”Møkk skal bli,” svarte mannen. Og så ble det møkk. ”Trau skal bli,” sa mannen. Og uansett hva de prøvde på å bygge etterpå så ble det bare trau, trau og atter trau.

Men vi forstår jo Per og Pål så godt. Det var vel ikke enkelt å gå ut i verden og proklamere at man hadde ambisjoner om å bygge et skip med slike magiske egenskaper. Man kunne bli ledd ut så grundig at man helt mistet motet. Eller kanskje denne mannen hadde tenkt å stjele ideen? Men det var Askeladden som hadde rett – igjen! Han som naivt, ufornuftig og uten omskrivninger svarte at han skulle bygge et skip som kunne gå til lands og til vanns og i luften med, og som til og som var villig til å dele nisten sin. Han fikk den hjelpen han skulle ha. Han fikk det hjelp fordi han satte ord på sitt prosjekt til riktig person. I våre folkeeventyr har ordet ofte en magisk kraft. Det kommer til uttrykk i eventyretet om Askeladden og de gode hjelperne. Ord kan være bare ord. Og ord kan være skapende magi.

“Er det noe jeg skulle sagt som ikke er blitt sagt og som jeg skal si i dag?“
Spørsmålet dukker opp igjen med enda større kraft. Det er jo selveste sjefsrunen jeg sitter med i dag. Og den har en viss tyngde. Jeg retter ryggen igjen. Dette er runen til Odin, æsenes overhode. Det var Odin som fikk tak i runene.

“Jeg vet at jeg hang i det vindkalde tre ni hele netter, med odd såret, til Odin gitt, sjøl gitt til meg sjøl, i det treet som ingen vet av hvilke røtter det rant.“ (Håvamål)

Det virker som om runene kom fra selve verdenstreet, men at det krevdes både lidelse, død og ekstase for å vinne dem. De er der, men de må erobres. Hva er runer? Og hvorfor var de så viktige at selve sjefsguden måtte ofre seg selv på denne måten?

Odin ga, i følge fortellingene, hva som helst for å innhente kunnskap og visdom slik at noe nytt kunne bli skapt. Gang på gang gikk han over lik (også sitt eget) for å lære noe nytt. Han forførte og svek en kvinne for å få tak i skaldskapens kunst. Ja, ja. Akkurat dette var nok ikke så ubehagelig for ham. Det verket nok verre da han ofret øyet for Mimes visdom.

Den norrøne skapelsesmyten forteller om hvordan Odin blåste liv i de to første menneskene, Ask og Embla, som egentlig var to kvister som kom drivende med strømmen. I den bibelske skapelsesfortellingen blåser også Vårherre liv i menneskene, men dette er uten noen som helst bivirkning for ham selv. Det virker som Vårherre har grenseløst med pust. Men når Odin gir sin livsånde til menneskene, gir han noe fra seg som han aldri kan få igjen, han ofrer sin egen livspust. Og han har etter dette noe skyggeaktig over seg. Han blir på en måte en slags skygge av seg selv, en dauing. For i norrøn mytologi skaper man ikke av ingenting, man må ha noe, for eksempel to kvister, for å skape mennesker. Og man må ofre noe, noe som man faktisk mister, for at noe annet skal bli til.

Husker du de gamle fotografiene, de vi drev på med før alt ble digitalisert? Fotoene kom i pappkonvolutter. Fotoene lå i det store rommet. I det lille rommet lå negativene. På negativene var alle fargene omvendt. Det så litt spøkelsesaktig ut. Jeg ser Odin som et sånt negativ, noe omvendt og litt skremmende. Det han får tak i og det han -skaper ligger i det store rommet, det er det vi blir sittende igjen med – «positiven» – selve fotografiet.

Odin er den nådeløse kreativiteten og den skånselsløse trangen etter mer visdom. De norrøne gudene er jo ikke snille og nåderike sånn som f.eks. Jesus og Jomfru Maria. Odin er nådeløs. Også mot seg selv! Odin er det i menneskene som får enkelte til å sitte i månedsvis isolert for å skrive en avhandling de ikke aner om noen vil lese, bygge en flåte og drive over stillehavet for å bevise en teori, lide seg gjennom polarmørket isolert fra de som elsker dem , skrive dikt i smug halv fem om morgenen fordi det ikke er tid eller allmenn aksept for diktskriving i hjemmet, stå i bakgården og hogge i stein en hel sommerferie mens de andre er på stranda og, svette seg gjennom måneder med teaterprøver i en oksygenfattig black box mens kontoen langsomt tømmes og premieren nærmer seg faretruende. Eller: Sette seg som mål å skrive en fortelling om hver enkelt rune og legge det ut på blogg.

Odin hang i ni dager og ni netter på selveste verdenstreet for å få tak i runene, sier han selv. Dette forteller at runene må ha vært svært viktige, de var verd en død og oppstandelse. Våre forfedre, som skapte disse mytene, må ha sett på runene som viktige. Å lese og skrive er makt. Det gir evnen til å spare på kunnskap man har ervervet seg og gi det videre til andre mennesker. Kan man lese så kan man få innsikt i ting som andre har skrevet. Har man tegn, kan man sette spor etter seg. Det har betydd mye for mennesket at vi kunne sette spor etter oss, legge igjen visdom så ettertiden kunne få del i det og ikke trengte å lære alt på nytt fra begynnelsen av. Kunnskapen om ord og tegn skaper en slags udødelighet og er derfor guddommelig.

Vi omgir oss med ord hele tiden. De hopper ut av tastaturet og flyr avsted over skjermer. Hverdagen er full av bokstaver og ord. Ord i aviser, ord på blogger, ord i bøker, ord på skilt. Ord i e-post og brev. Fordi vi til daglig omgir oss med så mange ord, er det nesten umulig å fatte hva som er så stort og magisk med ordene. Men jeg tror ikke at den som oppfant uttrykket «et bilde sier mer enn tusen ord» noen gang har stupt ned i sitt sjels mørke for å hente opp brennende, skinnende ord som kan ramme andres hjerter eller helbrede et sykt sinn.

I Egil Skallagrimssonssaga kan vi lese om hvordan islendingen, vikingen og skalden Egil Skallagrimsson diktet seg ut av flere vanskelige situasjoner. Men den farligste fienden hans viste seg å være hans egen depresjon. I «Sønnetapet», fortelles det om hvordan han stengte seg inne for å sulte seg i hjel etter at sønnen hans døde. Det var jammen godt at han også hadde en datter. Han ble lurt av datteren sin til å dikte seg ut av selvmordstanker og depresjon mens hun satt der og risset runene inn på kjevle. Hun vek ikke fra hans side, det stod om livet. Det kreative arbeidet med ord hadde en helbredende kraft på ham selv.

Men det er ikke alt som kan settes ord på, i hvert fall ikke direkte. Jeg lurer på hvorfor ordet “tabubelagt” har fått en sånn negativ klang.  Tabu betyr ikke bare at noe er for skambelagt til å kunne snakkes om.  Det kan også bety at noe er så hellig, stort og nært at man ikke kan sette ord på det uten å ødelegge forestillingen og følelsene rundt dette. Noe skal være skjult og skinne gjennom overflaten, som solen skinner gjennom et glassmaleri eller et prisme i vinduet.  Tabu er sjelen i ordene, glansen i øynene til den som forteller, varmen mellom oss i en samtale, hjertet som langsomt rører på seg når du hører en kjent stemme. “Rune” kan også bety “skjult, hemmelig.”

Det fantastiske med fortellinger, dikt, runer og symbolsk språk er at man på ulike måter kan komme i berøring med dette hellige tabu uten å berøre det direkte og dermed bryte tabu. Jeg er overbevist om at det er denne kraften Odin kjemper seg til når han henger ni dager på et tre. Dette er runenes kraft. Det indirekte, mangfoldet bak de enkle, naive strekene. Disse kråketærne som vekker et vell av assosiasjoner, minner og tanker.

Slik som runen Os har vekket i meg nå, denne morgenen. Hva er ord? Jeg sammenfatter:

– Ord er det Odin kjøpte og som han betalte for med ni dager og ni netter spiddet fast i verdenstreet.

– Ord fikk Egil Skallagrimmsson til å reise seg fra sengen, skyve slåen fra og gå ut av den kvalme koven der han egentlig hadde tenkt å dø av sorg.

– Ord er det som skaffet Askeladden gode hjelpere.

– Ord er det som blir risset inn på dørkarmer, trær og bordbiter fordi trangen til å sette spor og gjøre seg udødelig er tilstede!

– Ord er det som bryter ut av munnen min når trykket i mitt indre bibliotek blir for sterkt!

– Ord er steinen som blir kastet i vannet og som lager ringer som brer seg utover tjernet. Ingen vet hvor langt ringene når. Kanskje til verdens ende.

– Men ord er også som små seilbåter der de flyter rolig ut av elvemunningen og videre ned langs fjorden i håp om å finne noen hjemme.

Men selv etter denne høysangen til ordenes pris sitter jeg igjen med det samme store spørsmålet:

«Er det noe jeg skulle ha sagt?» Sånn helt uten metaforer, uten hensyn til rim og rytme, hemmelige tegn og tabu? Er det noe som rett og slett bare skal synges ut?

Spørsmålet henger over meg mens jeg går ned i kjøkkenet, tørker av voksduken, setter over traktekaffe, espresso og te. (To drikker traktekaffe, en drikker bare espresso. Og en tåler bare te.) Da er det en kokeplate igjen til eggene som møysommelig legges i kasserollen. (To vil ha veldig hardkokt, en skal ha middels kokt og den siste bløtkokt) Jeg skjærer brød (rugbrød til en og kneip til to andre, den siste spiser bare knekkebrød). Når tevannet er ferdig helles det på tekannen og så kan jeg starte med havregrøten. (Det er en som ikke klarer å våkne uten havregrøt, og det ville jo være synd siden vi har bestemt oss for å klatre opp til Fuglesteg i dag.) Så dekkes bordet møysommelig med pålegg, asjetter, kniver og gafler, ikke glem skjeer, mens jeg skiftevis stikker hodet inn gjennom diverse soveromsdører og roper navn og prøver å være positiv vekkeklokke. Urtesalt og vanlig salt må på bordet. Noen vil ha melk og andre sukker i kaffen.

“ER DET NOE JEG SKULLE HA SAGT?“ surrer det i bakhodet mens de setter seg rundt bordet og spiser og jeg går fram og tilbake for å hente ekstra vann til en som synes at kaffen ble for sterk og fiske fram kaviar til en som ikke får i seg eggene uten kaviar. “Er det et eller annet jeg skulle ha sagt?”

Da bryter ordene endelig ut av min munn:

“Kan dere rydde av bordet og vaske opp etterpå?”

Der ble det sagt. Grovt, enkelt og ubeskåret. Det var ikke verre. Men jammen satt den langt inne, gitt!

Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde planlagt en dagstur inn til Mørkridsdalen. Matpakken var smurt, kaffen helt over i termosen, havregrøten stod og putret på komfyren og ryggsekkene var ferdig pakket. Men den runen som spratt ut av posen var “kaun”. Jeg hadde satt meg som mål å slå en rune hver morgen, bare sånn for morro skyld. Ikke fordi jeg la noe i det, men … Kaun uttales K eller G. Nei, det var ikke det som var skummelt. Ingen er redde for en K eller en G … kjære vene … Det var mens jeg satt der og leste runeversene om dette tegnet at det begynte å gå kaldt ned over ryggen min: “Sår er farlig for barnet» står det et sted.
Et annet runevers sier: “Sår gjør vondt i kroppen.”
Og videre – “Døden gjør kroppen blek.” Det ble bare verre og verre.

Kanskje jeg burde avlyse turen? Men jeg var jo ikke overtroisk. Hvorfor skulle en krusedull fra vikingtiden bestemme over meg? Runen «kaun» ligner en uferdig K.
Men den får meg egentlig til å tenke på en skistav med et rødt skjerf knyttet rundt seg! En skistav som er plantet ned i snøen foran en hule for å vise letemannskapene at «her er vi – grav her!» «Kaun» er akkurat som et signal.

Spørsmålet som dukker opp i meg er: «Har jeg vondt noe sted?»

Det er ikke alltid man merker hvor man har vondt. Jeg kommer til å tenke på et eventyr som jeg sydde sammen en stormfull natt av de siste restene jeg fant etter noen minner om en dukketeaterforestilling i Budapest for lenge siden.

Det var en gang en kriger som ingen kunne beseire fordi han hadde en underlig egenskap. Han ble aldri såret. Om han ble rammet av øksehugg, sverd, brennende piler, spyd eller bare never, skadet det ham ikke. Han stod der uten en skramme og kjempet videre. Han fikk utallige sår. Men han ble aldri virkelig såret. Han kjente ingen smerte og ingen trøtthet.

Han var en ettertraktet soldat og en fryktet fiende. Noen ganger flyktet fienden skremt og skrikende fra ham når de så hvordan han uberørt av sårene kjempet videre med spyd i siden og piler i brystet. Alle ville ha ham på sin side i kamp, for var han på deres side, ville de vinne! Han ga seg jo aldri før siste fiende var falt! Men han bant seg ikke til noen høvding. Han var en fri kriger som kjempet for den som ga best betaling.

Så kom det et bud til ham. Han ble bedt om å redde en kongsdatter som var tatt til fange i et høyt tårn hos en fremmed fyrste. Og han skred til verket som en ekte helt! Det regnet lysende, brennende piler over ham fra vaktene på murene. Men han klatret videre oppover med alle pilene sittende i kroppen. De helte brennende bek over ham, men han bare gned det ut av øynene og klatret som en fjellgeit oppover borgmuren. Der oppe omringet femti soldater ham. Han slo dem ned, den ene etter den andre. Så kom han opp til tårnet. Der grep han den unge kvinnen som hadde stått og sett ut av vinduet, dro henne uten et ord ut av tårnet, slang henne over skulderen og klatret fort nedover igjen. Alle vaktene lå døde rundt ham så ingen prøvde å stanse ham da han la henne over hesten og red av sted med henne.

Jeg ser det hele for meg. Ja, jeg hører til og med musikk, her. Dvorsaks slaviske rapsodi nr. 1, nærmere bestemt. Nå ser jeg blomster vokse opp av bakken idet han stanser hesten og lar henne gli ned på bakken. Vi er i en hage. Kanskje det er rosenhagen i kongsgården?

Kort sagt: Han satte henne fra seg og så på henne for å se om hun var like hel. Forestilte du deg at hun var en fjortenårig uskyld? Nei, så langt i fra. Prinsessen var en moden kvinne. Dette var nok ikke første gang hun var blitt reddet, og ikke første gang hun var blitt slengt over en skulder og ridd avgårde med. Øynene hennes gnistret bak det sorte håret som var i vill uorden. Hun sa ingenting. Hun stod og så på ham mens brystet hevet seg opp og ned. Og hun så ham som den han var. Han var ingen helt. Han var en mann som hadde mange sår. Og han så henne. Hun var ingen vare som han skulle frakte uskadd hjem til eieren, hun var en kvinne som så ham.

Da skjedde det noe merkelig med krigeren. Han skalv. Det var som om han plutselig merket at han hadde kroppen full av sår og merker. Alle sårene han hadde fått, ikke bare denne dagen, men i løpet av alle årene han hadde kjempet som kriger verket plutselig på en gang. Overveldet av smerte stod han der og skalv mens han så på henne. Så falt han til jorden.

Det var en gang en kriger som ingen kunne beseire, fordi han hadde en underlig egenskap. Han ble aldri såret. Dvorsak toner langsomt ut. Lyset dempes.

Det er mange historier som forteller det samme som denne. Ingen er egentlig usårlige. Selv ikke de som virker sterke og suverene. Selv ikke “vinnerne”. Alle har en akilleshæl.

Det fortelles at Akilles var en utrolig sterk og flott kjempe. Men han hadde altså ikke husket å beskytte et punkt på hælen da han gikk til kamp. Selvfølgelig oppdaget fienden nettopp dette punktet og siktet godt inn akkurat der. Og så falt Akilles. Fienden hans vant krigen og vi fikk uttrykket «akilleshæl».

Vi er ikke usårlige. Norrøn mytologi kan fortelle om ormen som gnager på treet Yggdrasil. Hele verden er full av sår. Ginnungagap er et stort sår mellom to ytterpunkter og her ble verden skapt!

Så hvis du går rundt og tror at du er usårlig, har du altså alle verdens mytologier mot deg. Dessuten stiller du deg veldig sårbar. Sår man ikke vet at man har, beskytter man ikke. Så det som skjer er gjerne at andre som ikke vil en vel, finner disse punktene først, setter spydet inn i åpen kamp, eller utnytter sin kunnskap ved å manipulere og snurre en rundt lillefingeren.

Og det er ikke noe unormalt eller feil med å ha sår. Det er sårbart å være menneske. Å være bevisst på egne sår, gjør oss både mer menneskelige og mer kloke som mennesker.

Det er ikke alltid mulig å beskytte sine sår. Som muntlig forteller er det umulig. En som deler sine egne historier med andre, stiller seg på mange måter sårbar og “lagelig til for hugg”. Det kan godt være at noen som hører på har fått en splint av trollspeilet i sitt øye (les “Snødronningen” av H.C. Andersen) og bare leter etter feil og svakheter som de kan kritisere og gjøre narr av både faglig og personlig. Og kanskje sitter det en halvproff amatør i salen med blokk og blyant som noterer flittig, stjeler hele historien man forteller og forteller den videre i en annen setting, slik at man selv neste gang man forteller historien blir beskyldt for å ha stjålet sin egen historie.

Man risikerer i et hele tatt veldig mye ved å åpne munnen eller skrive noen setninger. Man gjør seg altfor sårbar. Man burde egentlig holde munn for sikkerhets skyld, eller bare snakke om neglelakk og gardiner. Jeg vet det! Men jeg velger likevel å dele med andre det jeg tenker og de historiene som ligger på mitt hjerte. Jeg vet at jeg tar en sjanse når jeg forteller. En sjanse på å bli overhørt, gjort narr av, mistolket eller stjålet fra. Det er helt bevisst at jeg tar dette valget. Jeg forteller fordi jeg ønsker å fortelle! Jeg vil sette spor i verden, jeg vil at min stemme skal høres. Så får det få de konsekvensene det får.

Å være seg bevisst sine sår, gir faktisk en slags indre styrke. Et mot.
Det er mye skumlere med de sårene vi overser. Både fordi at vi ikke får gjort noe med dem, og fordi andre som ikke vil oss vel, eller som vil hevde seg på vår bekostning, kan se det før oss og bruke det på en måte som skader oss.

Så runen kaun sier: «Legg merke til dine sår! Lytt etter signalene, se etter tegn!” Den ligner en skistav med et skjerf på plassert foran en snøhule.
Ja, se etter skistaver med skjerf på. De kan stå på de underligste steder og varsle om at det er noe eller noen under snøen som trenger hjelp!

Jeg legger runen ned i posen igjen, tar på støvlene og roper på de andre. Det ble tur den dagen. Jeg var da ikke overtroisk! Selv om mine forfedre trodde på skjebnen, så trenger ikke jeg å gjøre det.

Etter en time fikk jeg gnagsår fire steder på foten. Det gjorde visst de andre også. Etter to timer begynte det å regne. Dessuten hadde jeg undervurdert avstanden mellom Bolstad og Mørkridsdalen, så vi ble gående altfor lenge på asfalt. Asfalt er noe herk å gå på! Det verket i hele kroppen. Best å ta en rast. Da kom det fram at den ene i følget umerkelig hadde snikspist opp hele matpakken som skulle vært delt på fire. De tre andre magene skrek av sult. Det var bare å snu. Den siste strekningen på vei tilbake ble gått barbeint med støvlene i handa. Alle hadde gnagsår. Alle verket i hele kroppen. Men heldigvis slapp vi å grave oss ned!

Skulle jeg ha tolket «kaun», dette tegnet fra vikingtiden, som en advarsel og heller blitt liggende i sengen?

Men da hadde jeg jo gått glipp av alle de røde jordbærene vi plukket på veien, latteren ved å gå barbeint og erfaringene, tabbene, som gjorde at de andre turene som vi gikk ble så fine. Og vi hadde heller ikke fått laget den nye fjellvettsregelen som lyder slik:

«Legg ikke ut på langtur med for små støvler.»

 

Jeg sitter med runen Laugur/Laugr i den yngre futharken. Den uttales L. Men det er den symbolske betydningen jeg forsøker å få tak i. Hva har  dette gamle tegnet å gi meg? 

                            “Vann faller fra fjellene”. sier runeverset.

Runeverset kunne ha vært forfattet her, i min fars hjembygd, Skjolden. Her er vann virkelig noe som faller ned fra fjellene. Det suser og det bruser. Jeg er på sommerferie i “min fars hus” som jeg kaller det. Det bor ingen besteforeldre her mer, men huset tar fremdeles vennlig imot oss. Og Pappa står ikke ved siden av meg, men jeg husker så tydelig, så tydelig at vi stod her og pekte på meandersvingene. Det er en mild kveldsbris. Solen har for lengst gått ned bak fjellene. Vi kan følge lyset der det kryper oppover fjellsidene og dveler ved gårdene som klorer seg fast til fjellhyllene der oppe. Men blikket mitt klatrer ned i dalen, dit min far pekte, der elven bukter seg i store svinger, svinger som krøller seg så sterkt at de nesten møtes. Det er like før elven finner et nytt leie tvers over buktningene både her og der. Det heter «meandersvinger», lærte faren min meg.

Jeg elsker meandersvinger. Da jeg kom opp i geologi på videregående skole, forbedret jeg min karakter betraktelig fordi jeg så levende kunne fortelle om meandersvinger. Jeg trengte bare tenke på elven som renner ned fra Mørkridsdalen og bukter seg i store svinger før den renner ut i Lusterfjorden, så rant all kunnskapen ut av meg og inn i øret til eksaminator.

For vannet som renner ned fra breene reiser ikke alene, det har med seg småstein, sand og slam. Vannet graver seg dypere ned og lengre ut i de rasende yttersvingene, tar med seg jord og sand for så å legge det fra seg litt av dette i de mer rolige innersvingene. På denne måten blir svingene til elva mer og mer dramatiske. Vann er mykt og gjennomsiktig. Men det finner alltid en vei. Det sildrer, bruser, brøler og bukter seg fram. Det kan ledes, men aldri stoppes.

“Vær som en dal som åpner seg for elven” står det i Tao Te Ching. Det høres så fint ut å være en sånn dal. Det blir nesten noe sensuelt over å skulle åpne seg for elven. Og bildene av de kinesiske landskapene med elven som flyter der gjennom dalen, ser så fredelige ut. Men det står ingenting i Tao Te Ching om at grunnen til at det er så viktig at dalen åpner seg for elven, er at elven er en vill og voldsom kraft. Hvis den ikke finner utløp, så bryter den fram hvor som helst når som helst og kan bli en ødeleggende kraft for mennesker og dyr i dalen. Vi er nødt til å slippe den fram! Elven kan ledes, men aldri stoppes. Det er det som gjør at man alltid må være oppmerksom på vannet, på dets kraft, dets retning. Demmes det opp for lenge, bryter det ut i en hensynsløs, brølende flod som kan legge jorder, hus, bygder og byer øde.

Jeg ser meg rundt. De har hatt rikelig med vanntilførsel til jorda her, mine forfedre. Men på det innerste rommet i «min fars hus» står noen gamle redskaper stuet sammen i en krok: En gammel rokk, karderedskaper, et hespetre og et åk. Et åk, ja. Et sånt til å legge over skuldrene slik at man lettere kan bære to bøtter vann med seg hjem. Et minne om at selv om det var overflod av vann, var det ofte et slit å få det fraktet dit man hadde bruk for det.

Jeg har aldri båret vann på den måten. Ikke med et åk. Min Farmor hadde innlagt vann da jeg ferierte her som liten. Men hver morgen gikk jeg ned i kjøkkenet med vaskebaljen min for at hun skulle fylle den opp med kokende vann som hun varmet i en stor kjele på komfyren. Bad og varmt vann hadde hun ikke. Så hver morgen balanserte jeg vaskebaljen opp den stupbratte trappa så jeg kunne få vasket meg der, på kvistværelset.

Jeg river meg løs fra minnet og rusler videre. Jeg tror jeg vil gå den store runden i kveld. Nedover Bolstadvegen og til venstre. Et stykke langs veien renner elven. Og når jeg kommer ned til Skjolden kan jeg se den store røde låven oppe på Eide gård.

Eide gård ligger rett under det stupbratte fjellet med den karakteristiske fossen som renner og renner ned fjellsiden. Der har det nok bodd storfolk. Her drev man hotell. Her var det at filosofen Wittgenstein tok inn første gang han kom til bygda for å få fred til å skrive. De hadde ikke innlagt vann de heller. Men langs fjellveggen rett bak gården renner en foss. Så de behøvde vel ikke bære vann så langt, de, heldiggrisene. Ofte har jeg tenkt at det sikkert var på grunn av denne fossen at gården ble lagt til akkurat dette stedet. Men jeg tok feil.

Hun ble kalt Madame Maren Hansen. På en plakat i et rom på gårdsmuseet som nå er åpnet på Eide Gård, kan man lese at hun levde mellom 1778 og 1846. Hun hadde ikke det heldigste utgangspunktet, foreldreløs som hun var. Men hun hadde vett i hodet og var vant til å ordne opp selv. I noen år var hun lykkelig gift. Det virker som om de greide seg bra og slo seg opp. Så da mannen hennes døde, ble hun en velhavende enke. Det fortelles at hun lurte seg til å kjøpe Eide gård billig av en giftelysten mann som trodde at hun ville ha ham på kjøpet også. Hun blunket og flørtet og lot ham tro at han både skulle få enken, pengene hennes og gården. Men den gang ei. Da kontrakten var skrevet under, gjorde hun det helt klart at hun ikke ville ha ham. Han ble så sint at han truet med å brenne ned hele gården. Og hun våget visst ikke flytte inn der før han var død og trygt plassert i jorden. Hun giftet seg aldri igjen. Men det sies at hun var et drivende kvinnfolk som ikke var redd for å ta i et tak og gjerne tok en dram med slåttefolket etter endt innsats.

Unnskyld denne «meandersvingen» i fortellingen. Jeg kommer til poenget nå: Poenget er at fossen som renner bak Eide gård og som ser ut som om den alltid har vært der, og som er et slags landemerke, er det hun som har fått i stand! Det var hun som fikk laget fossen som renner bak gården. Fra et utkomme oppe på fjellet ble vannet ledet ned fjellet bak gården så den vannet avlinger og dyrene fikk vann.

Vann kan ledes og brukes. Vann kan til en viss grad temmes. Men det kan ikke stoppes.

Når vannet får drive på alene uten inngrep fra mennesker, spiller tiden på lag med vannet. Og vann kan gi seg veldig, veldig god tid. Det kan gå omveier i buer og buktninger lenge, svært lenge. – Større og større omveier, større og større buer. Helt til buktningene nesten møtes i svingene. Og så – når tiden er inne – finner vannet en ny, enklere og mer direkte vei tvers over jordet og legger sine buer og buktninger bak seg. Da gjelder det at den som bor på jordet har sett dette kommet og flyttet seg!

Jeg er på vei opp bakken nå. Kveldsturen er snart over. Der ligger min fars hus og venter. Jeg har gått en skikkelig stor omvei i kveld for å komme hjem. Men det var en fantastisk omvei!

Ja, jeg går vannets vei i kveld. Graver i yttersvingene for å få med meg alt jeg skal ha med meg. Jeg er visst en skikkelig “meandersvinger”.

Det er helt greit å gå i buer. For en dag finner vannet en enklere vei. En dag kommer det strømmende  tvers over jordet. Rett gjennom landskapet. Jeg syns jeg hører det allerede.

Vi skal videre nå, opp den bratte stien, mellom de skarpe steinene som har rast ned fra fjellet, langs stupet som fører ned til elven der nede. Videre, videre, videre.

Ja, her er jeg igjen. Jeg har satt meg som mål å skrive en fortelling og noen betraktninger rundt hver enkelt av de seksten vikingrunene.

Runen som står for tur er: “tyr” uttales “t”. Noen ganger “d”. 

Se for deg en T. En stor, rød T.
Den er malt på en diger stein ved en sti i en bratt skråning. Ved siden av sitter vi og slurper i oss vann fra bekken som renner og klukker. Deilig kaldt vann. Vi er slitne og syns vi har vært flinke og gått langt. Derfor forsøker vi å ikke la oss distrahere av en gruppe som har et litt høyere tempo, og som akkurat nå skritter forbi oss med lange vandrerskritt mens de sender oss overbærende smil fra øyekroken. Vi har gjort så godt vi kunne. Vi har fulgt Turistforeningens T-er langs stien. Vi er på vei.

Vi skal opp til “Store Tjernet” eller riktigere: “Stora Tjødni” i Mørkridsdalen. Naturen er stupbratt, men frodig. Vannet har skiftet mellom å være trofast elv, lokkende bekk og rasende foss mens vi gikk langs den. Nå blir det brattere, stien går i sikk sakk oppover og oppover.

Så står vi ved tjernet. Den kjølige luften fra det mørke vannet er belønning nok. Vi greide det. Nå er det vann, nøtter og rosin-pause før vi går videre langs stien ved tjernet. Forbi et tjern til. Og enda et tjern. Nå snur stien, det går oppover et steinete terreng. Fremdeles følger vi de røde T-ene på steinene.

Så skjer det. “Dulsete” åpner seg foran oss. Vi ser et myrlandskap med seter og med hytter. For ikke å snakke om kyr. Den vesle kalven som løper etter oss i begeistring er morsom nok. Det er verre med mamma-ku som bykser mistenksomt etter oss med skremmende mø-lyder. Vi fortsetter videre til vi kommer til selve fossen. 

Der er den. Dulseterfossen er voldsom. Den bruser og buldrer og spruter til alle kanter. Vi får oss en dusj i iskaldt vann. Så er det pause. Jeg legger meg rett ut. Hvile. De enkle brødskivene med egg og kaviar her og de andre med leverpostei og agurk der fyller meg med dyp tilfredshet. Kaffe på termos. Av med skoene, av med genseren! Ligge rett ut og tilbe solen. Disse enkle gledene kjennes så store. Kroppen, luften og elven fyller alt nå. Det trengs ikke mer. Vi nådde målet!

Det er noe befriende enkelt ved å være på tur. Målet er definert. Det kan ikke diskuteres om man har nådd målet eller ikke. Enten kommer man fram til Dulsetefossen, eller så gjør man det ikke. Ved målet er vi så slitne og så fornøyde med oss selv at sånne enkle gleder som hvile og mat kjennes som en gullpokal.

For vi er ikke vant til at det foregår på den måten. Det er ikke sånn livet er til vanlig. Ellers er dagene fulle av uavklarte mål, motstridende retninger, uoppfylte ønsker og behov som snakker i munnen på hverandre. Jeg vasker badegulvet og er lei for at jeg ikke også rekker å vaske trappa. Jeg leverer årsregnskapet til riktig tid, men uroer meg over at jeg kanskje ikke rekker å skrive en søknad til Kulturrådet før søknadsfristen går ut. Jeg planlegger å skrive ferdig en fortelling, men må plutselig dra i et møte i forbindelse med noe helt annet. Sånn er livet. Mine mål forsvinner så ofte i alt kaoset at de blir uklare for meg. Jeg blir i tvil om målene er der, og hva målene er. Og når jeg først når et mål, forsvinner ofte gleden fordi det gjerne er noe annet jeg også skulle ha gjort. Dessuten kunne absolutt alt jeg gjør være gjort bedre.

Og hva er det hele godt for? Hva er egentlig hensikten med det hele? Dette kan runen “tyr” si noe om.

Tyr er navnet på den enhåndede krigsguden i norrøn mytologi. Noen ganger er han den som bestemmer hvem som skal falle i krig. Andre ganger beskytter han de som kjemper. Det virker som om Tyr er en fyr det er greit å være på lag med. Han var nemlig villig til å gå svært, svært langt for å komme i mål med en sak. Han ofret handa si da gudene skulle binde Fenrisulven. Noen måtte garantere for at de skulle slippe Fenrisulven fri igjen (noe de naturligvis ikke hadde tenkt å gjøre) ved å legge handa i kjeften på beistet. Og det ble Tyr. Da Fenrisulven skjønte at han faktisk var bastet og bundet for tideverv framover, og at dette ikke var noen lek, rakk han å bite over handa til Tyr før han fikk trukket den ut. 

Hysj. Hører du gjenklanget av et langt AUUUUUUU i universet? For dette angår oss alle. Grunnen til at de bant Fenrisulven var at de visste han ville bidra aktivt til ragnarok. Ved å binde ham, utsatte de verden ende!

Æsene var ikke dumme. De skjønte nok at ragnarok ville komme uansett. En gang ville Fenrisulven slite seg. Men de ville ha mer tid! Tyr ofret handa si for et overordnet mål: å utsette verdens ende. Han kjøpte mer tid for oss alle!

Så dette er et tips til hva som kan være et overordnet mål i livet. (Dersom vi syns det er vanskelig å komme på noe selv):
Gjør alt for å utsette ragnarok! Vi er ikke dumme. Vi vet det ikke kan utsettes i det uendelige. Men vi vil så gjerne ha tid, mer tid. Det er bare mulig vi må ofre noe for det. De gamle forfedrene våre visste at for å få noe, måtte man ofre noe. Jeg må for eksempel ofre tid for å få skrevet dette jeg skriver nå. Tid jeg kunne brukt på noe annet.

Men ikke vær dum nå: Tro ikke at du kan bestemme hva som skal være et annet menneskes mål, eller at du har rett til å ofre noe som tilhører dette mennesket og gjøre det vondt. Jeg ser at det jeg skriver her kan misbrukes i en slags “målet helliger middelet”-tankegang. Husk at guden Tyr ofret sin egen hand, ingen andres. Og han gjorde det helt frivillig!

Det er godt å ha noen mål. Egentlig er det helt nødvendig, ellers vet jeg ikke hvilken retning jeg skal gå og spinner rundt og rundt oppvasken, PC n, gressklipperen og kjelleroppgangen. Midt i alle gjøremålene, utfordringene, kjedsommeligheten og travelheten er det nødvendig å ha en eller annen slags retning. Noe man innerst inne vil og jobber mot. Selv om man ikke skulle nå fram til det! For det å seile etter en stjerne betyr i hvert fall at jeg ikke bare spinner rundt meg selv, men at jeg kommer et eller annet sted en eller annen gang.

Runen “tyr“ utfordrer oss. Den spør: “Har du et mål? Hvor er det?”
Runen “tyr“ utfordrer mer og spør: “Er du villig til å ofre det som trengs for å nå målet?”

Dette med “overordnede mål” er ofte vanskelig i en tid med sekularisering, der meningsløsheten er satt i system. Så jeg har et forslag. Hva om vi alle blir enige om ett felles religions og politisk nøytralt mål, sånn som æsene: Nemlig dette:

å utsette ragnarok?

Og hva om alle andre personlige, dagligdagse, yrkesmessige og andre mindre mål blir sett og vurdert i forhold til dette ved at vi spør oss selv: “Er dette noe som på en eller annen måte utsetter vårt, mitt eller andres ragnarok?

På denne måten kan runen “tyr” lede oss og være en slags T-merke på steinene der vi går og gi oss en slags felles retning.

Så følg pilens retning folkens. Kom igjen! Bli med på “tyr”! Vi skal ikke mot ragnarok akkurat nå. Vi skal mot livet!

I sommer trakk jeg en rune hver morgen ved bekken. Jeg tegnet dem, sang dem og lyttet til dem. Etter hvert begynte de å fortelle meg historier. Jeg deler noen av disse historiene, ikke fordi jeg er spesialist på runer, ikke fordi jeg påstår at jeg kjenner deres egentlige betydning (jeg tror at de snakker på forskjellig måte til hvert menneske). Men jeg deler simpelthen de historiene som kom til meg. Rekkefølgen er tilfeldig.

Den som vil ha en skikkelig gjennomgang av runene henviser jeg til Lars Magnar Enoksens bøker:
The History Of Runic Lore og Runor. Historia – tydning – tolkning

«Våre Forfedres Runer» av Håken Hveem gir en oversikt over runene i den eldre futharken: http://www.hovdeforlag.no/nyheter.html