Jeg trodde jeg var ute i god tid da jeg i september la inn et bud på leilighet. For det var jo først i desember vi måtte flytte ut av huset vi bodde i. At leiligheten jeg bød på var et tvangssalg og trengte både ett og to malingstrøk, ble oppveid av at den var romslig og at det var plass til oss som skulle bo der.

Den var romslig. Ja, den var så romslig at en del av den var i en periode blitt leid ut. Noe eiendomsmegler frarådet fordi det var tvil om denne utleiedelen egentlig var godkjent. Men det angikk jo ikke meg, for jeg skulle ikke leie ut noe som helst, men bruke hele eiendommen selv. Og leietageren var oppsagt og nåværende eier innforstått med å flytte.

Først skulle saken gjennom tingretten. Måneden sneglet seg av sted. Tenk om budet ikke ble godtatt? Tenk om noen andre budgivere snek seg inn og ga et høyere bud i denne tiden? Alt kunne skje. Men en ting var sikkert. Da jeg først hadde gitt budet var jeg bundet til det. Det er strengere regler for budgivere og kjøpere under tvangssalg enn under andre salg. Eiendomsmegleren beroliget meg med at det sikkert ikke kom noen andre budgivere, at jeg sikkert ville få leiligheten og at den som solgte var forberedt og innstilt på å flytte. Så dette skulle vi nok rekke innen vi ble husløse.

Det var en lettelsens dag da jeg fikk brev om kjennelsen fra tingretten. Leiligheten skulle bli min. Antagelig. Det viste seg at selger hadde en måneds klagerett. Dessuten var siste overtagelsesdag 30. desember, en måned etter at vi måtte være ut av huset. Men eiendomsmegler forsikret meg om at vi nok skulle få til en overtagelse før dette så vi slapp å bli husløse. Nåværende eier var jo så samarbeidsvillig.

Vedkommende var riktignok utilgjengelig for tiden. Sikkert bortreist. Kanskje i utlandet med avslått telefon.  Men det lyste i vinduene.

Og det var en ting til:  Det lyste også i vinduene i utleiedelen … Jeg visste at selgeren hadde hatt en leieboer, men denne skulle jof være oppsagt og flyttet?Kunne det være at nåværende eier likevel ikke hadde sagt opp leietageren? Kunne det kanskje til og med være slik at vedkommende ikke hadde noen intensjon om å flytte selv? Jeg begynte å få en vemmelig følelse. Og datoen for overtagelsen av det huset jeg selv og barna måtte flytte ut fra, nærmet seg. Vi hadde snart ikke noe sted å bo.

Jeg gikk noen runder til namsmannens kontor og møtte bakken med et smell. Å kjøpe på tvangssalg var ingen spøk. Det hendte ofte at tidligere eier ikke flyttet ut. Det måtte jeg da vite! Og  selv om man selv ikke har inngått noen kontrakt med leietageren, overtar man kontrakten som tidligere eier har hatt med denne. Jeg kontaktet eiendomsmegler igjen, og ble forsikret om at om leieboeren fremdeles bodde der så var det nok på siste verset. Kanskje hadde vedkommende fått lov til å bo der til nåværende eier flyttet ut. Hvis dette hadde vært et vanlig kjøp ville jeg ha trukket meg her. Men det var ikke et vanlig kjøp. Det var et tvangssalg som nå etter hvert utviklet seg til et tvangskjøp.

Pakkingen og sorteringen i det tre-etasjes huset med uthus og kontorer startet. Jeg sorterte og pakket, hentet utallige esker, kjørte utallige turer med avfall og gi-bort ting til miljøstasjon, Fretex og loppemarkeder. Samtidig gikk jeg rundene mellom namsmann, Tingrett, Eiendomsmegler, advokater, banker …

Det var en underlig tilstand. Grunnen var revet bort under føttene.  Jeg hadde to ungdommer, masse bagasje og ingen rettigheter. Nå toet alle sine hender og jeg møtte veggen både hos megler, tingrett og namsmann. Jeg var den dumme som hadde kjøpt på tvangssalg. Jeg var den som burde visst bedre og kunnet gjette hvordan dette skulle gå. Hvis jeg trakk budet tilbake, kunne jeg bli erstatningspliktig dersom de ikke fikk solgt eiendommen til samme prisen senere. Jeg var blitt en historie som kunne fortelles andre til skrekk og advarsel. En «så-ille-kan-det-gå-hvis-man-ikke-passer-på» historie. En historie for bedrevitere, forståsegpåere  pluss ikke å forglemme etterpåklokerne.

I to og en halvt måned bodde vi midlertidig i en liten leilighet i en gjestegård mens møblene stod lagret i et uthus. Det stormet og det regnet. Julen kom og gikk. Jeg laget julemiddag på  hybelkomfyren med to kokeplater og en stekeovn som streiket hvis noen av platene stod på, pyntet det kunstige juletreet og laget marsipan. Det var hyggelig nok. Mange har bodd midlertidig på mye verre steder. Og det var mange hjelpere rundt meg. Folk som kom og hjalp med å rydde, kjøre ting fram og tilbake, skaffe esker osv. Men ingen i hele verden kunne hjelpe med å løse problemet: Jeg hadde kjøpt en leilighet jeg ikke kunne flytte inn i og kunne ikke trekke kjøpet tilbake.

Etter hvert flyttet så  tidligere eier.  To tredjedeler av leiligheten stod til min disposisjon. Jeg vandret fram og tilbake mellom leiligheten vi bodde i, leiligheten jeg hadde kjøpt og det stedet møblene var lagret.  Langsomt ble stinkende skap rengjort, eiendeler  til tidligere eier kjørt bort og vegger malt. Både låssmeden, elektrikeren, snekkeren og rørleggeren kom dessuten på lange og dyre besøk.

Det ble jeg som måtte si opp leietageren. Tidligere eier hadde, stikk imot hva som ble informert, ikke gjort det. Husleieloven  favoriserer leietagere i slike spørsmål. Det kan være nærmest umulig å si opp en leietager hvis man ikke har en godtatt grunn. En godtatt grunn er at man skal bruke utleiedelen selv, en annen at utleieforholdet ikke er godkjent av kommunen. Jeg hadde begge disse grunnene.  Men jeg kunne ikke skrive noen oppsigelse før jeg faktisk hadde overtatt eiendommen. Og det er tre måneders oppsigelsestid fra den første i neste måned. (Det vil si fire måneders oppsigelsestid).Man skal vite hva man gjør når man skriver en oppsigelse. Helt bestemte ting skal være med, og det er ikke ting man kan gjette seg til. Mangler en setning eller et ord, står en setning for mye eller overskriften er feil, kan namsmann erklære den ugyldig når man begjærer utkastelse og så er det bare å skrive en ny oppsigelse mens leietager kan glede seg over å få fire nye måneders okkupasjonsrett.

Først ble tingene flyttet fra lageret til den delen av leiligheten jeg disponerte. Og så flyttet vi etter hvert etter, inn på lagerplassen der møblene stod i kø og kassene i høye stabler.

Vi har etter hvert fått et slags liv og en slags hverdag på denne lagerplassen.

Jeg tilbringer mine netter på en madrass mellom en høy stabel med kasser på den ene sider og en diger bokhylle på den andre. På toppen av bokhylla ligger alle mine trommer og instrumenter.  De rasler faretruende. Jeg har lagt noen lune tepper over flyttekassene så de fungerer som en slags skillevegg mellom meg og spisebordet (som ingen kan sitte ved fordi det er klemt mellom tv n og flyttekassene) Det knitrer utålmodig i trommeskinnene. Og kanskje våkner jeg en morgen av at hele bokstabelen raser over meg. Kanskje våkner jeg en morgen med de islandske ættesagaene i fanget og Deccameronen i hodet. Men akkurat det er ikke det verste som kunne skje.

Det verste er at livet blir satt på vent. For livet står egentlig aldri på vent. Det skjer hele tiden, også mens man venter og strever med å finne veien til klærne sine om morgenen.

På denne Odysseen, som altså ikke er helt ferdig ennå, har jeg lært mye som jeg håper jeg aldri får bruk for. Jeg har lært om tvangssalg og husleielov. Og jeg er blitt kjent med både namsmenn, eiendomsmeglere og advokater.  Og ikke å forglemme låssmeden, elektrikeren, snekkeren og rørleggeren.

Jeg har for eksempel lært at de som selger gjennom tvangssalg gjør det ikke frivillig og er ikke nødvendigvis innstilt hverken på å flytte, vaske etter seg eller informere og avtale.
De som leier har større rettigheter enn den som leier ut. Det er vanskeligere å bli kvitt en leietager enn den som eier boligen.
Eiendomsmeglere er først og fremst selgere.
Advokater vet ikke alt.

Og sånne ting er det jo like greit å lære først som sist.

En annen ting jeg har lært, er jeg ikke fullt så forsont med. Jeg har nemlig lært at det ikke lønner seg å være flink og forholde seg til avtaler. Loven favoriserer de som ikke gjør det. Det er mer lønnsomt å sette seg ned og ikke gjøre noe som helst for å forbedre sin egen situasjon. Det er utrolig hvor mye det går an å få til og hvor stor makt man kan få ved å sette seg ned og nekte å forholde seg til sine forpliktelser.

Så, søren heller, hvorfor gjorde jeg ikke det samme? Jeg kunne jo bare blitt sittende i huset vi bodde i, strakt armene i været og sagt at jeg ikke kunne røre meg før alt var i orden. Da ville alle ha måttet vente på meg.

Jeg skulle ikke vært så flink. Skulle ikke prøvd så hardt. Jeg hadde hatt større rettigheter hvis jeg hadde satt meg på baken og sagt at jeg ikke greide mer. Denne lærdommen svir mest og jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å overlevere den til neste generasjon.

Enkelte lover som skal beskytte de svake, tjener ikke sitt opprinnelig formål. De blir utnyttet av mennesker som egentlig kan bedre. Og denne ”beskyttelsen” er ikke alltid en beskyttelse, bare en utsettelse av noe uunngåelig der den som allerede er kommet skrått ut, bare virvles enda lenger inn i økonomisk og personlig ruin.

Det hviler en samlet beslutningsvegring over store deler av befolkningen.

Dette var en komplisert og trist historie. På slutten av sånne historier pleier jeg å legge inn noe oppløftende. Noe som setter hendelsen i sammenheng med større ting, større perspektiver. Jeg ha lurt litt på hva det skulle være her. Og jeg vet faktisk ikke. For historien er ikke over ennå.Bilde

Reklamer