Archives for the month of: april, 2015

EN UVENTET SPASERTUR OG IRRITERENDE POSITIV TENKING320d1-p7080283

Bilen var borte.
”Reservenøkkelen, har du reservenøkkelen?”
Josef var den som alltid tok vare på reservenøkkelen. Nå fikk det innadvendte blikket hans noe panisk over seg mens han lette gjennom jakkelommene.
”Jeg tror noen har tatt dem.”
”For du lot den vel ligge i jakkelommen da du hang fra deg jakka i garderoben?”
Det var ikke fritt for at Jakobs stemme hadde en sarkastisk klang. Men så var det heller ikke hver dag han mistet bilen. Det ble stille en stund mens alle tenkte det samme. En av de 54 deltagerne på forelesningsserien om visjoner i Det gamle testamente måtte altså ha lirket hånden sin ned i lommen til Josef, tatt nøkkelen og stukket av med bilen til Jakob.  Hvem av alle de fromme teologistudentene og teologene kunne ha funnet på noe slikt? Eller kunne det være at alle sammen likevel ikke var så fromme? Eller var noen kommet inn utenfra?

Siste buss var uansett kjørt. Alle de andre deltagerne hadde også kjørt.
«Ja, ja, da er det bare apostlenes hester som står igjen.»
Markus forsøkte å være positiv, men det var ingen som lo av vitsen. Ingen av dem var særlig lystne på å gå den lange veien tilbake til pensjonatet.

Det ble Josef som lente seg over et hagegjerde og snakket med en dame som holdt på å plante om rosene i hagen. Etter å ha måttet låne øre til rosenes særegenheter og at det var varslet torden i ettermiddag, fikk han endelig ut av henne at den raskeste veien med disse apostlenes hester (= beina) var en sti langs fjorden.

«Da velger vi den veien!» sukket Jakob.
«Jeg velger meg april», kvitterte Markus. Som om april hadde noe med saken å gjøre. Dette var i juni måned. Og ingen andre enn Markus visste at sitatet var fra Henrik Wergeland som slett ikke hadde valgt å skrive om april, det var bare fordi de andre forfatterne hadde valgt først og bare april stod igjen, at han hadde måttet skrive om april. Men som trassig optimist hadde vel Wergeland ment at det noen ganger kommer noe godt ut av ting som blir tvunget på en.

De kom etter hvert inn i en løvskog, og hadde de ikke vært så sultne og trøtte, kunne dette ha vært en riktig så idyllisk tur.
”Skal man først gå i noen timer kan man vel like gjerne gå en hyggelig vei,” mente Markus. ”Og vi har kanskje godt av litt frisk luft og natur akkurat nå.” føyde han til på den stille måten sin som alltid irriterte Simon så grenseløst.

Simon var i det hele tatt ofte irritert. Nå var han irritert på alt. Hvorfor hadde han begynt på teologistudiet? Spurte han seg selv.  Nå endte han vel opp med å bli prest sånn som faren hans hadde vært. Han ville helst ha blitt musiker, han fikk bare aldri bestemt seg for hvilket instrument han ville spille. Men i den lokale menigheten i hjembyen hans, hadde det holdt at han kunne litt av hvert. Det som hadde manglet av kunnskap og ferdigheter, tok Simon igjen med sin utstråling. Ingen hadde fått gospelkoret «Ledestjernen» til å synge sånn som han. Tenåringsjentene hadde strømmet til øvelsene da Simon ledet koret. For Simon hadde karisma og sjarm når han sang og dirigerte. Han veivet med armene i takt med musikken, noen ganger lukket han øynene og vendte blikket oppover, som om inspirasjonen kom derfra, for så å se rett inn i øynene på en av de sjenerte jentene i den anonyme alt-gruppen og få henne til å føle seg som den eneste i hele verden for ham.

Han kunne akkurat passe mengde grep på gitaren til å kunne spille til når han sang. Og han kunne hamre løs på pianoet dersom det trengtes. Men av en eller annen grunn hadde alt gått i ball for ham på opptaksprøvene til musikkstudiet. De kritiske, nøytrale blikkene til opptakskomiteen ble for mye for ham. Stemmen ville ikke lystre. Og så ble det teologistudiet, i hvert fall inntil videre. Teologistudiet der alle visjoner hadde stoppet så til de grader opp at man måtte gå helt tilbake til Gammeltestamentlig tid for å finne noe som gjaldt. Og nå gikk han her og hørte på den irriterende positive stemmen til Markus som la ut om den poetiske atmosfæren i skumringstimen. Ingen av de andre hørte visst etter.

Mens Jakob så i bakken og grublet over hvem som kunne ha stukket av med bilen, gikk Josef og stirret utover sjøen med det innadvendte blikket sitt. Men det var noe underlig ved stemningen i kveld. Himmelen var Safrangul, aprikos, rosa og rød. Det var ikke et vinddrag i luften. Fuglene sang ikke. Det summet ikke av mygg og knott heller, slik som det pleier å gjøre ved sjøen.

”Dette er visjon nok for meg”, sa Markus. Han hadde stanset opp.
”Visst er det vakkert, men jeg har tenkt meg hjem før det ble mørkt.” brøt Jakob av og gikk videre. «»må lade opp mobilen og melde bilen stjålet.» De andre våknet liksom til de også og fulgte ham videre langs stien. Det eneste som hørtes var lyden av deres egne skritt. Ingenting annet. Og solen var rød som blod der den traff åsene på den andre siden av sjøen.

Så skjedde det. Det kan på ingen måte forklares.

Advertisements

TAPTE VISJONER OG STJÅLET BIL
77c65-2012-08-132013-46-41

Simon, Markus, Jakob og Josef ble ofte spurt om de var brødre. Det var alltid spøkefullt ment, for de lignet ikke på hverandre i det hele tatt. Simon var atletisk bygget, høy og lys med en hud som fikk kobberfarge i solen. Mens Markus var liten, rødhåret og fregnet. Jakob hadde mørkt hår og så mye skjegg at få hadde lagt merke til hudfargen hans. Og så var det Josef med det kobberbrune håret og de innadvendte brune øynene.
Nei, de var ikke brødre. Det var bare et pussig sammentreff at alle fire hadde bibelske navn og studerte teologi. Og grunnen til at akkurat de fire stadig kjørte sammen fram og tilbake til universitetet, var ikke at de likte hverandre spesielt. Nei, det var tilfeldigvis sånn at de bodde i samme nabolag og at det nå en gang bare var Jakob som hadde bil.

I ettermiddag hadde de forresten en ting til felles. De så like misfornøyd ut alle fire der de kom gående mot parkeringsplassen etter seminaret. Det var helt frivillig, dette seminaret. Noen ville til og med si at temaet var litt på siden. Men beliggenheten hadde vel lokket, like ved sjøen. De hadde tatt inn på samme pensjonat og Jakob kjørte som vanlig fram og tilbake. Kanskje seminaret ikke hadde svart til forventningene? Men hva kunne man forresten forvente seg av en tittel som:

”Visjoner i Det Gamle Testamente”.

Foredragsholderen hadde systematisk gjennomgått den ene profetiske visjonen etter den andre og analysert dem etter alle kunstens regler. Ikke en eneste profet var blitt hoppet over. Ikke et syn eller en åpenbaring var blitt utelatt. De var fullstendig utkjørt.

Nå var de i tillegg sultne. Dessuten hadde de måttet vente på Simon. Som vanlig hadde han stanset foredragsholderen på vei ut for å diskutere med ham. Lenge var de blitt stående i døråpningen etter at de andre hadde forsvunnet med den hastighet studenter gjerne bruker når de har kjedet seg over evne. De var vel alle sammen på vei til sine respektive middager ved cafeer, pensjonater eller slektninger og venner de hadde tatt inn hos. Mens Jakob, Josef og Markus måtte vente med rumlende mager og stigende utålmodighet på Simon som aldri ble ferdig med å plage den trøtte foredragsholderen med spørsmål som lå langt utenfor pensum.

Han ville vite hvorfor det bare var i Det Gamle Testamente det var visjoner. Hvorfor var ikke Det Nye Testamente med? Og hvem sa at det ikke gikk an å få visjoner i dag, forresten? Hvem hadde egentlig myndighet til å avgjøre når visjonene stoppet? Hvem hadde myndighet til å dømme om en visjon var en visjon eller en hallusinasjon? Kunne ikke hvem som helst bli kalt til profet i dag? Sett nå at en eller annen plutselig fikk en kjempevisjon om at man skulle bygge en båt fordi det kom en storflom, kunne ikke vedkommende ha rett? Spørsmålene hans var umulige og fantasifulle og foredragsholderen hadde ingenting å stille opp med.

Det tok lang tid før de omsider fikk Simon med seg og en lettet foredragsholder kunne låse seg ut av lokalet.

Jakob hadde tatt fram bilnøklene og gått bort til det stedet han hadde parkert. Han så egentlig litt dum ut der han nå stod, måpende, med nøkkelen pekende mot en tom plass.”Hvor i hel … ” begynte han, men stanset seg selv. ”Hvor i all verden er bilen?”