Archives for the month of: august, 2011

En gang i året går jeg en spesiell rute. Gjerne når sommeren er på hell og Røsslyngen blomstrer. Jeg klatrer opp alle bakkene, opp Grønligata, fortsetter videre opp Wistingsvei, finner stien over knausene og opp til Festningen. Jeg gjorde det i år også.

Da jeg for noen år siden skulle flytte tilbake til min barndoms hjemby, var jeg temmelig usikker. Ville det være mulig å starte et nytt liv i den byen der hver gate hadde et eller annet minne ved seg? Jeg gikk mange runder med meg selv den gangen. Det var viktig å bosette seg på en kant av byen som minnet om minst mulig. Etter hvert ble det gått opp nye løyper med nye minner. Sjelden gikk jeg de gamle barndomsstiene. Jeg var ikke trygg på hvilke minnetroll som ville sprette fram fra hushjørnene.
Men for å komme til Festningen er man nødt til å gå den gamle veien over Bikkjenmyra. Slepe seg opp Brekka og enda videre oppover og oppover så høyt man kan komme i denne byen. Og da kommer jeg forbi huset … Det huset. …

Les resten av dette innlegget »

Landskapet skifter utenfor vinduet mellom hus, elver og fjell. Hele tiden er veien der. Skiftende den også. Den kan være stor, bred og kjørevennlig, eller humpete og under bearbeiding av lastebiler, kraner og menn i oransje drakter. Men den er der. Drammen, Krøderen, Gol, Fagernes, Valdresflya. Jeg er på vei fra Horten til Lom og “Diktardagane”. Det ble sagt at Valdresflya skulle være den raskeste veien. Mon det. Jeg skal rekke fram til Stavkirka i Lom i kveld for å fortelle “Kristin Kongsdatter“ fra Vera Henriksens roman Stavkjerringa. …

Sist jeg fortalte “Kristin Kongsdatter” i Lom var Vera Henriksen tilstede. Hver gang jeg har vært i Lom har det egentlig hatt noe å gjøre med Vera Henriksens forfatterskap. Steinmuseet, Stavkirken og fjellturene har vært et hyggelig, men underordnet supplement.

Jeg var tjue da jeg leste Sølvhammeren første gangen. Jeg syntes historie var et av de kjedeligste fagene på skolen. Jeg hadde gått ut med middels til dårlige karakterer i dette faget. Historie handlet jo bare om oppramsing av tall og navn på personer og steder som ikke hadde noe med meg å gjøre, var mitt inntrykk. Og hensikten med dette var bare å tilfredsstille en gretten lærer, virket det som. Men så leste jeg Vera Henriksens Sølvhammeren. Fra første øyeblikk ble jeg trollbundet av historien. Foran meg stod Sigrid, personens hovedperson, og bannet på norrønt mens hun sparket og slo rundt seg. Dette var levende mennesker som raste og elsket og slåss, de ble gale av sorg, men reiste seg igjen. Senere, mange år senere, fikk jeg vite at Vera Henriksen hadde ønsket å skrive om Olav Haraldson, men endte opp med å skrive om henne som hadde størst grunn til å hate ham. Etter hvert begynte den historiske interessen å gløde, jeg måtte forske, undersøke og lese. Mitt dårligste fag på skolen ble en av mine største interesser, godt hjulpet av Vera Henriksen.

Jeg husker den første gangen jeg snakket med henne i telefonen. Jeg fortalte om min virksomhet med muntlig fortelling og at jeg gjerne fortalte fra sagalitteraturen. Hun spurte: “Hva gjør dere med språket?” Jeg ble et øyeblikk svar skyldig. Hjelp! Hva gjorde jeg egentlig med språket? Som muntlig forteller er det lett å slenge med leppa og si at man improviserer og at det skal være spontant og fritt. Men man gjør jo hele tiden noe med språket. Og det gjør absolutt noe med fortellingen hva slags språk man velger, om det er bokmål eller nynorsk, dialekt eller gammelnorsk. Om det er knapt språk eller utbroderende språk. Om man uttrykker seg nyansert eller med store bokstaver, superlativer og skjellsord. Eller kanskje sagaspråk? Vera Henriksen protesterte da hun hørte ordet “sagaspråk”. Sagaene har forskjellig språk, informerte hun meg. Det fins ikke noe “sagaspråk“. Vi hadde en interessant samtale om språket. Det måtte kunne gå an å fortelle med et språk som kler historien, men som samtidig kommuniserer med dagens mennesker.

Mitt første møte med henne var høsten 2003. Det har jeg fortalt om i et intervju jeg gjorde med henne under det besøket.
http://www.fortell.no/index.php?id=460&view=view
Sammen med Georg Hansen og en gruppe fortellerinteresserte besøkte jeg henne og Olav for å boltre oss i sagalitteratur, fortellinger og lange kvelder med rødvin og smørbrød.

Våren etter fikk jeg spørsmål fra Etne kommune om jeg ville fortelle om Kristin Kongsdatter under Forteljefestivalen. Jeg spurte Vera Henriksen om tillatelse til å bruke romanen Stavkjerringa som tekstgrunnlag og fikk det. http://my.opera.com/Tonebf/blog/sagafortellingenes-sted

Året etter fortalte jeg samme historie i Lom Stavkirke med Vera Henriksen tilstede. Jeg innrømmer at jeg var temmelig nervøs da jeg så henne sitte i sideskipet. Det må være en påkjenning for en forfatter å høre en forteller gå løs på sine egen figurer og handlinger.

Nå er jeg på vei til Lom igjen. Fjelloverganger og saktekjøring øker spenningen. Har vi beregnet nok tid? Radioen er på. Vi hører klipp fra begravelsestalene til Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Det er knapt en uke siden terroraksjonen i Oslo og på Utøya. Tankene mine kverner. Er det aktuelt med sagafortelling nå? Er dette hva folk trenger? Er det egentlig så viktig å kjøre land og strand rundt på grunn av en fortelling fra 1100-tallet i disse dager? 1100-tallet var et av de mest krigerske i Norges historie. Alle ville være konger på en gang! Det fantes ingen nasjonale regler å gå etter for å avgjøre hvem som skulle bli konge. I prinsippet var det faktisk sånn at alle med storhetsdrømmer som greide å samle seg en stor nok hær, kunne gjøre seg til konge og skaffe seg undersåtter ved å drepe og skremme mange nok mennesker. For å legitimere sine handlinger og skaffe seg allianser, kunne man jo hevde at man hadde møtt Olav den Heilage i en drøm eller at man var det ukjente barnet til Sigurd Jordsalfare.

Sagafortelling og norrøn mytologi er blitt brukt flere ganger av mennesker og organisasjoner som inspirasjon og legitimering for drap og krig. Snorres Kongesagaer er fullstappet av lovprisninger og ros til menn som slåss og som dreper. Særlig hvis det drepes mennesker som tror annerledes eller har en annen kultur.

Olav den Heilages saga forteller om drap på de som ikke ville omvende seg til Kvitekrist. Snorre Sturlusson og de han skrev for syntes visst at dette var prisverdig og helt greit. I Orkenøyingssagaene kan vi lese om Erling Skakkes såkalte pilegrimsferd sammen med Ragnvald Jarl. Det gjaldt å drepe flest mulig hedninger underveis. Særlig hvis hedningene hadde nok av gods og gull. Det fantes også ekte pilegrimer som reiste til hellige steder for å ha sjelelig utbytte. Men i noen av disse sagafortellingene virker det som om pilegrimsferden var et rent skalkeskjul for en røvertokt der man la seg opp gods og prestisje for å kunne komme hjem mektigere enn da man dro ut. Sånn som Erling Skakke. Han ble en adskillig rikere og viktigere mann etter at han kom hjem fra “pilegrimsferden”. Menn som Erling drepte ikke bare andre krigere, de oppsøkte og slaktet ned uskyldige mennesker, barn, ammende mødre, ungdom og fredfulle menn hvis de kunne ha noen som helst fordel av det. Eller hvis de hadde fått det for seg at det var “det rette”. Kanskje de hadde fått et “budskap” og møtt en helgen eller en engel i en drøm som ga dem beskjed om “oppdraget“. Før slaget på Re skal Erling ha holdt en flammende tale der han plasserer motstanderne i “mørket” og seg og sine i “lyset”. De bad “Fadervår” og slo på skjoldene før de kastet seg ut i kampen mot den stakkars lille bondehæren. Og de skrøt av det etterpå, ja, det skrytes fremdeles av dette slaget. Men bare for moro skyld vel? Ja, for vi har jo lov til å tulle litt med disse krigene og drapene så mange år etter? Hm.

Det finns mennesker som henter eksempler og inspirasjon fra disse sagafortellingenes skikkelser og handlinger. Handlinger som for eksempel massakre og drap på uskyldige mennesker. Noen oppkaller seg etter sagafigurer og kjenner seg kraftfulle ved å hete “Sigurd Jordsalfare” eller “Harald Hardråde” på internett. Mens deres eget navn og ansikt ligger i skyggen, kan de uttale seg sterkere og dristigere omkring sine fiendebilder av annerledes troende og tenkende. I skyggen av sagafigurenes navn vokser hat og vrangforestillinger. Jeg har ikke lyst til å gi disse “plantene” vann. Jeg vil ikke gi holdningene til disse menneskene “vann på mølla” med mine historier!

Det slår meg, der jeg sitter trygt tilbakelent i bilen, at jeg skal være svært så bevisst på hvordan jeg forteller fra sagalitteraturen heretter. Heretter … Men har jeg ikke vært det hele tiden? Jeg var ikke særlig glad i Snorre Sturlussons Kongesagaer eller andre sagaer nettopp fordi det var så mye heiarop rundt krigføring og massedrap. Det var først da jeg fant min egen vei inn til disse historiene at jeg kunne begynne å fortelle dem. Vera Henriksen lærte meg hvordan man kunne finne den veien gjennom å skrive romaner som Sølvhammeren og Stavkjerringa. I Sølvhammeren handler det ikke om hvor heltmodig Olav den Heilage var. Nei, det fortelles om konsekvensen av å la hatet vokse og vokse og avle mer hat. Et hat som endte opp med å sende flere av hennes barn og også hennes neste mann i døden. Men Vera Henriksens skikkelser finner gjerne fred og forsoning på slutten.

Jeg fant min egen vei inn i sagafortellingene da jeg gikk langs stien fram og tilbake til Borrehaugene og funderte over Halvdan Svartes saga. Ja, hodet hans skal visst være begravd i en av haugene der. Så var det en indre stemme som sa: “En mann red ut i skogen”. Jeg så denne mannen for meg der han red. Det var jo slett ikke Halvdan Svarte. Det var Sigurd faren til Ragnhild. Ragnhild som ble gift med Halvdan Svarte. Og hvordan gikk nå det til? Dette ble min vei inn i sagafortellingene. Jeg fant den på kyststien mellom Rørestrand og Borrehaugene. Men det var Vera Henriksens bøker som lærte meg at det gikk an å gå en sånn vei,. Jeg kunne bruke sagalitteraturen til å finne ut av noe viktig og til å formidle de verdier jeg selv var opptatt av.

I Stavkjerringa blir vi kjent med en kvinne som tross for overgrep, maktmisbruk og kulde på en eller annen måte klarer å bevare seg selv og som til sist finner forsoning med noe dypere i tilværelsen,. Der Snorre roser Erling Skakkes strategier, lar Vera Henriksen meg bli kjent med Kristin Kongsdatter.

Når man vet at denne litteraturen, dens figurer og deres handlinger misbrukes til å inspirere mennesker til vold, blir valget av synsvinkler, fortellermåte og språk spesielt viktig! Jeg må alltid spørre meg selv: Hva gjør jeg med språket? Hva gjør jeg med synsvinklene? Hva slags fortelling er det egentlig jeg forteller her?
Dette er en del av fortelleres og kulturformidleres yrkesetikk! Det kan ikke og det skal ikke fortelles fra historien, historiebøkene eller sagalitteraturen uten bevissthet om hva slags historie og hvem sin historie som fortelles!
Jeg har ikke samme verdier og normer som sagalitteraturens forfattere. Jeg skal ikke og kan ikke videreformidle deres historier ukritisk sånn som de står. Når jeg forteller fra vikingtiden, sagalitteraturen og norrøn mytologi er det viktig å finne en synsvinkel som gir mening og som kan formidle noe fra mitt eget verdigrunnlag.

Jeg rekker det visst akkurat. Det regner i Lom. Stavkirka ligger der innsvøpt i en sagnomsust tåke. Skal jeg si noe om dette før jeg starter å fortelle? Jeg bestemmer meg for å ikke gjøre det. Det er ingen grunn til å unnskylde eller å forklare fortellingen. Fortellingen snakker nok i seg selv. I den korsformede stavkirka er det dempet belysning. Menneskene som sitter der følger oppmerksomt med og virker innstilt på en indre reise. Jeg ser for meg bryggen i Etne. Det er som om jeg ser vannet blinke foran meg på det røde teppet. Huskarene som kommer fra gården med hester for å hente brudeparet rir liksom forbi døpefonten og videre nedover midtgangen. Jeg kjenner lukten av bål, svette og lær og ser for meg en svært trøtt kvinne som sitter og spinner. Forarbeidet er gjort. Nå er det bare å la historien fortelle seg selv gjennom meg.

 

“Hun lever historien” hører jeg en av tilhørerne si mens jeg puster ut i sakristiet i pausen. Jeg er i tvil om han mener meg eller Vera Henriksen og bestemmer meg for at det nok gjelder begge to.

Jeg får applaus, jeg får en bok og en mann kommer og tar bilde av meg og Olav Henriksen. Flere kommer og takker. Jeg burde også takket både den ene og den andre. Det er mørkt når jeg skrever over sølepyttene på parkeringen og setter meg inn i bilen.

Det er blitt så naturlig å fortelle denne historien nå. Men jeg husker så vanskelig det var å finne sine egne ord da jeg arbeidet med teksten. Jeg hadde så stor respekt både for romanen, for sagafortellingen og for Vera Henriksens ord. Jeg strevde sommeren gjennom. Og hele tiden hørte jeg liksom Vera Henriksen stemme inne i hodet si : “Hva gjør du med språket?“ Ja, trøste meg, hva gjorde jeg med språket?
Mens jeg strevde med dette hadde jeg et merkelig drøm.

Jeg drømte at jeg gikk over fjell og vidder, forbi kilder og knauser og lette etter huset til Vera Henriksen. Etter flere mislykkede forsøk, fant jeg endelig fram. Hun tok imot meg i døra og jeg syntes så tydelig at hun hadde forkle på. Men hun kastet ikke bort tiden, hun skjøv meg med en gang inn i et rom fullt av bøker. Jeg fikk i oppgave å finne “det riktige ordet”. Hun låste døra bak meg. Jeg fikk ikke komme ut før jeg hadde funnet ordet. Jeg lette og jeg lette gjennom alle bøkene, bladde fortvilet etter det ordet som Vera Henriksen ville like, men jeg ble helt desperat. Jeg var innestengt med en umulig oppgave. Så plutselig oppdaget jeg en annen dør, en jeg ikke hadde lagt merke til før. Jeg kastet meg mot den for å komme ut, men akkurat da åpnet hun døra selv. “Hva er du nå?” spurte hun. Jeg lette og jeg lette etter det perfekte ordet, det hun ville like, men det var bare ett ord jeg klarte å si: “Utbryter”, sa jeg. Et rått og usminket ord. “Ja, utbryter er hva du er,” sa hun fornøyd mens hun øste suppe opp i noen suppeskåler. Jeg hadde brutt ut. Jeg hadde funnet ordet. Ordet brøt ut av tausheten, ut av det tause rommet, et levende, muntlig, rått ord brøt seg ut av alt det skriftlige. Jeg hadde funnet det! Suppa var forresten veldig god.

Fra da av forstod jeg at jeg ikke skulle lete så veldig, jeg skulle si de ordene som brøt seg ut mens fortellingen passerte forbi meg.

Vera Henriksen kan ikke være tilstede på fortellerarrangement mer. Men det er som om jeg hører henne hviske i øret mitt mens jeg skrur setet tilbake i bilen:
“Hva gjorde du med språket?”
“Jeg simpelthen bare levde det, Vera!” hvisker jeg tilbake før jeg glir inn i drømmeland på vei tilbake gjennom Gudbrandsdalen i nattens små timer.
Jeg fant min egen vei.

Urtene dinglet fram og tilbake i bilen mens vi humpet gjennom mørklagte tuneller og fjelloverganger. Inger Merethe klappet bilen kameratslig på dashbordet, som om det skulle vært en gammel trofast hest hun red. Volvene i Vestfold var på vei til Vikinger i Gudvangen.

Tre av oss hadde hatt sporadiske samlinger der vi kunne snakke om ting de fleste andre ikke er opptatt av. Ting som: Hva er forskjellen på volven i Volusspå og volven i Eirik Raudes saga? Hva mente Erling Skakke med å dra på pilegrimsferd rett etter at han hadde giftet seg? Hva slags runer brukte vikingene til å spå med? Vi hadde fortalt hverandre historier og lest vers og kvad. Og vi hadde vært på Vikingleir i Gudvangen før. Men aldri sammen og aldri på denne måten. Den tredje volven måtte bli hjemme, men to av oss reiste over fjellet 14. Juli med bilen full av vikingting, volveting, urter, kostymer og rekvisitter.

Les resten av dette innlegget »