Så kom jeg tilbake til kilden enda en gang. Jeg er forteller. Og ofte søker jeg etter kilder til fortellinger. Men denne kilden er faktisk og fysisk og full av vann som renner ned i steinbrønnen.

Jeg må være tidlig ute, før bussen med skolebarna kommer. Jeg må rekke å gjemme en "skatt" blant steinene, skru av tyverialarmen, åpne opp lemmene til kirkeklokkene, låse opp kirken, dra ut en stige og klatre opp steinveggene for å låse opp lemmene foran glassmaleriene. Og så skal jeg huske på å få på meg kostyme. Jeg skal bli "Lina" – ei tjenestejente som levde for noen hundre år siden. Lina er tjenestejenta som ble bergtatt av tolv røvere, men som lurte dem og kom seg ut.

Det er en egen stillhet der ute. Noen ganger syns jeg det tusler og det tasler i gresset. Noen ganger syns jeg at jeg ser omriss av pilegrimer i kirkebenkene. Det er vel fantasien som blir satt i sving når man gang på gang forteller om underjordiske, bergtaking, røvere og pilegrimer som leter etter skatter.
Forestillingsevnen kan lure noen og enhver. Ikke bare fortellere og ikke bare barn. Men fullt utvokste mennesker som går tur med hunden sin tidlig om morgenen, kan bli lurt!

Det var en morgen jeg hadde gjort ting i motsatt rekkefølge. Det var kanskje litt dristig. Jeg startet med å ta på mitt kostyme og sluttet med å gjemme skatten. Der jeg stod i fullt middelalderkostyme og bøyde meg ned ved steingjerdet for å gjemme pilgrimsskatten, så jeg ikke kvinnene som gikk tur med hund. Men de hadde sett meg.
Dagen etter, da jeg stod i samme stilling for å gjemme samme skatt, kom de halsende mot meg med hund og det hele. De var opprømte. De hadde noe å fortelle. Jo, dagen før hadde de sett meg på lang avstand. De hadde sett en mystisk kvinne med langt skjørt og skaut stå og rote i steingjerdet ved kapellet. Dette kunne bare bety en ting, hadde de blitt enige om: Det var narkomane og narkotikalangere på ferde ved kapellet. Den mystiske drakten røpet jo at at denne kvinnen (meg) ikke var kirketjeneren eller gressklipperen. Og derfor måtte det hun gjemte i steingjerdet være heroin(!) Da lyset kort etter ble tent i tårnrommet ble mistanken bekreftet. Det kunne bare bety at den mystiske kvinnen hadde brutt seg inn!
Av en eller annen grunn ringte de ikke til politiet, men til den gamle kirketjeneren som var en venninne av dem. Og hun kunne berolige dem med at den mystiske kvinnen var en forteller i kostyme, at det som ble gjemt var en rekvisitt og at denne fortelleren faktisk var ansatt av den kulturelle skolesekken og hadde egen nøkkel.

Jeg ble nesten anpusten. Det er ikke hver dag man står overfor så mye fantasi på en gang, og det før forestillingen er begynt! En fremmed kvinne i en merkelig drakt var naturligvis narkoman. Og når det plutselig var lys i et tårnværelse, var det naturligvis innbrudd.

Hva er det som gjør at vi får de forestillingene vi får? Hvorfor er det så lett å tenke det verste om mennesker og handlinger vi ser på avstand og ikke forstår?

Nå kan det jo hende at kvinnene kjedet seg litt og bare hadde behov for noen røverhistorier sånn på morgenen.

Jeg er gått tilbake til å gjøre ting i den første rekkefølgen: Først skatten og til sist kostymet. Det er belastende å bli mistenkt, selv på avstand.

Og så forteller jeg om kilden med helbredende vann, om sjømennene og de underjordiske, om tussen som tusler rundt i gresset og om røvere som plystrer i krattet og gir seg ut for å være kjæresten din.
Før de kommer og tar deg… En kan bli bergtatt av gode fortellinger.

Hva andre forestiller seg får man ikke gjort så mye med. Men jeg er der. Jeg er ved kilden og forteller. Og jeg vet i hvert fall selv hvem jeg er og hvilken rolle jeg spiller. …

Les resten av dette innlegget »

Advertisements