OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter det siste innlegget mitt har jeg fått en del bekymrede henvendelser fra både velmenende og nysgjerrige. Først forteller jeg om en flytteprosess fra helvete, og så tier jeg stille en lang stund. Kanskje på tide med en oppdatering?

Grunnen til at jeg har tidd stille en lang stund er blant annet at jeg har jobbet med å få alt på plass og å skape et hjem i alt virvaret. Å skape et hjem tar tid uansett om alt er på stell. Å skape et hjem når ingenting er på stell, tar enda lenger tid. Nå er vi på plass. Jeg har en hel leilighet å bo i der både kjøkken og bad virker. Og jeg har et sted å sove om natta der jeg ikke trenger å frykte for å få Shakespeares samlede verker i hodet. Fantastisk. Dette loftsrommet som fungerer både som soverom og arbeidsrom har egen balkong. Det har kostet en del slit og frustrasjon, men nå er det der.

Noe har forandret seg i denne prosessen, mer enn bare adressen. Jeg er blitt en annen. Før stanset jeg alltid ved bokhandlere og antikvariater. Muligheten til å finne en interessant bok fikk det til å krible i fingrene. Nå er det alltid Jernvarehandlere, Claes Olsson, Fargerrike eller Maxbo som får meg til å våkne. Trenger jeg noe her? Det er alltid noe praktisk som skal gjøres. Mer maling, kraftvask, en stang til kosten, knagger og jeg vet ikke hva.

Hver dag stiller jeg meg selv det samme spørsmålet: Hva kan jeg gjøre i dag som bringer meg litt fremover i dette kaoset? Små ting gjøres hver dag. Skrape av noe gammel maling her, ha på noe maskeringstape der, feste en krok, skure terrassen med kraftvask … Hver dag. Jeg ser til min bekymring at jeg er blitt et praktisk menneske som godt kan stanse opp og diskutere ulike malingtyper og gulvbelegg og synes det er interessant. Men det verste er over. De tyngste takene er gjort. Vi bor. Og det får ikke hjelpe om jeg er blitt litt praktisk.

Det tar tid å føle seg hjemme. Det skal mere til enn at kjøleskap og seng er på plass. Det er noe med den følelsen jeg husker fra barndommen, da vi kom hjem fra lange ferier. Vi kunne ha vært på besøk i hjem som var mye større og luksuriøse enn den leiligheten vi bodde i. Men hver gang døra åpnet seg etter en lang ferie, fikk jeg den følelsen av «hjemme». Følelsen er når man kan puste ut og bare være seg selv og vite at alt er på plass. Man kjenner rutinene og har sin egen plass. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil få den følelsen igjen. Man kan innrede og ordne så mye man vil. Men følelsen av «hjem» er diffus og kommer aldri på kommando.

Kanskje kommer den kanskje ikke. I første omgang går man får å få ting til å fungere. I neste omgang går man for trivsel. Trivsel er heller ikke så verst. Og en gang blir det vel rom for åndelige funderinger og eventyrlige drømmer igjen også. Kanskje … Hvis jeg er interessert.

019

Advertisements