Fra kjøkkenvinduet i min Farfars hus kan jeg fremdeles se stien til det lovede land. Den går rett forbi huset. Og jeg husker hvordan jeg alltid begynte morgenene i dette huset med å se lengselsfullt ut på den stien. Den gangen var jeg aldri redd for hva en ny dag ville bringe. Jeg var jo i Farfars hus. Nå er Farfar forlengst borte, men både huset og stien er der og minner om en tid som like gjerne kunne vært attenhundretallet.
33d97-p9280518
Når hele familien var på besøk hos Farmor og Farfar, var nemlig huset fullt. Folk lå overalt. Det var visst helt vanlig på den tiden at mennesker kunne overnatte i samme rom og i rom som i utgangspunktet ikke var beregnet for overnatting. Sånn som kjøkken, stue, loft (og da mener jeg ordentlig råloft) eller uthus. Det var først etter at Farfar var borte at Farmor fikk en snekker til å lage fem små rom på loftet. Kanskje Farfar syntes det ble for dyrt? Det er ikke godt å vite. Farmor følte vel på at kravene begynte å bli større. Man ville ha egne rom med ordentlige senger og dører som kunne lukkes igjen når man skulle sove. Men hun fikk altså laget disse rommene. Nå kunne alle hun brydde seg om og som ikke bodde i umiddelbar nærhet, komme på besøk på en gang uten at de trengte å vasse oppi hverandres senger. De små rommene ble utstyrt med alt man trengte: Seng, nattbord, lyspære i taket, krakk med vaskebalje og såpestykke og håndklær til morgenvasken. De hadde riktignok papirtynne vegger, så man kunne ikke hviske om hemmeligheter. Snorket en av gjestene, lå alle de andre våkne.

Det er morgenene jeg husker best. Tidlig om morgenen var det en sydende og kokende aktivitet i huset. Fordelen med å ikke ha innlagt vannklossett og bad er at det ikke blir kø på badet om morgenen. I det lille huset bak uthuset i hagen gjorde folk seg så fort ferdige at det greide aldri å bygge seg opp noen kø uansett hvor mange vi var der. Hva skulle vi med bad i Farfars hus? Det var jo anskaffet vaskebaljer til alle. Og hvorfor skulle man ha innlagt varmt vann? Vi hadde jo innlagt kaldt vann og komfyren var elektrisk nå i disse moderne tider. Det gjaldt å komme seg i klærne oppe på loftet og ta med seg vaskebaljen ned på kjøkkenet til Farmor. Der stod hun ved siden av en enormt stor kjele på komfyren med sydende og kokende vann. Farmor øste litt av det farlig kokende vannet opp i baljen, etterpå fylte man på med kaldt vann fra springen. Så kom den kritiske etappen der man balanserte den fulle baljen opp den bratte loftstrappa og inn på rommet. Trappa var ikke bare bratt, den hadde også en sving. Og noen ganger glemte man seg kanskje og lukket døra inntil rommet, slik at man på vei tilbake med vaskebaljen måtte sette fra baljen på gulvet, åpne døra, ta opp baljen og balansere den videre inn på krakken med såpekoppen på. Innen etasjevasken med kluter og håndklær var ferdig, var vannet blitt kaldt og såpete. Nå kom den siste og enda mer kritiske etappen der dette såpevannet skulle balanseres ned trappa for å slås ut i gresset utenfor. Det var vanskelig å se trinnene når man bar på baljen, og dersom man sølte ut noe ble det såpeflekker på trappa som var godt egnet til å skli i.

Etter en sånn begynnelse på dagen, var man gjerne lys våken og fortjente virkelig en belønning.Frokosten stod klar på kjøkkenbordet. Med kokekaffe, hardkokte egg og tørt brød fungerte den som en belønning for alt strevet med å komme seg opp. Vi spiste i puljer. Jeg brukte så lang tid på vaskebaljsieekspedisjonen hver morgen, at jeg alltid kom til sist. Alltid sterk kaffe. Alltid hardkokt egg med blå rand rundt.
Og alltid så jeg ut av vinduet.

Utenfor var det åker med jordbær, poteter og blomkål. Bortenfor der var frukttrær og bærbusker. Men ovenfor der igjen, bak uthuset, gikk det en steinete vei opp bakken. Da jeg var liten ante jeg ikke hvor stien førte hen. Jeg satt og så på den hver morgen foran den ubrukte dagen og drømte om hvor den ledet hen. Den kunne føre hvor som helst. Kanskje jeg ville finne ut av hvor den gikk i dag? Det var som om veien var evig, den fortsatte liksom oppover og oppover inn i en eller annen verden som en dag ville åpne seg for meg som en stor katedral. Og denne katedralen ville være selve livet. Jeg kjente hjertebank overfor det lovede landet i enden av denne stien.

I dag vet jeg at stien leder faktisk opp til et vakkert sted. Et fremspring i fjellet der man kan sitte og ha god utsikt over bygda og fjorden. «Sengeberget» blir dette stedet kalt. Og er man dristig kan man fortsette videre oppover …

Og likevel – selv om jeg i dag vet hvor stien ender så gir den meg fremdeles et løfte om at noe godt venter på meg i enden av den. Noe godt er i vente. Noe godt er mulig. Jeg sitter ikke i Farfars hus akkurat nå, men det er nok å huske at stien eksisterer. Og den fører til noe godt. OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Reklamer