Endelig fant jeg nøkkelen som passet til skrinet. Det hadde stått der i uminnelige tider. Det ble sagt at det var der Bestefar gjemte alle papirene.
Skuffelsen var stor da det ble åpnet. Det eneste som lå oppi der var papirer fra hussalg og jord. Jeg bladde tålmodig gjennom hele bunken. Intet testamente og skjult formue dukket opp. Det er bare papirer. Skjøte på eiendommen, kvitteringer på viktige regninger, skattesedler, attester og lønnsslipper. Var dette så hemmelig? Litt skuffet måtte jeg innse at grunnen til at Farfar holdt kisten låst nok ikke var fordi det var noe hemmelig oppi det, men fordi han ikke ville at barn og barnebarn skulle rote det til for ham. Jeg skulle akkurat til å lukke det igjen da et merkelig grønt kort lyste mot meg.

Pappas album 1 - Kopi

Jeg tok det opp. Det var bilde av en ung versjon av Farfar og navnet hans. Øverst stod det:

Grenzzonen – Bescheinigung
Grenseboerbevis.
”Innehaveren av dette bevis skal alltid bære det på seg og på oppfordring forevise det for alle norske og tyske kontrollorganer.”
Inni kortet er det bilde av farfar. Han står foran frukthagen i dress og slips og er rank og glattbarbert.
Yrke: Arbeider.
Beviset gir ham rett til å ferdes i Sogn, Fjordane, Hordaland, Bergen og Rogaland. Det er stemplet 10. oktober 1940.

En lite minne fra okkupasjonsmakten kontrollbehov som strakte seg langt inn i fjordarmene. Han hadde papir på at han kunne ferdes i disse distriktene, og vise papiret ved hver grense. Mange ville ha kastet og brent et sånt dokument etter at krigen var over. Men min farfar har altså gjemt det i skrinet sammen med viktige dokumenter.

Grenseboerbevis er en type statlig legitimasjonskort, et dokument for å kontrollere persontrafikk i grenseområder. I Norge kjennes to typer grenseboerbevis; den mest kjente type ble innført under tysk okkupasjon under den andre verdenskrig, og var i bruk over hele landet.
Alle personer over15 år bosatt i norske grenseområder måtte under andre verdenskrig ha et grenseboerbevis. Grenseboerbeviset var et slags pass for intern bruk i Norge; det var bevis på hvem du var og at du hadde lov til å oppholde deg i det området du ble kontrollert. I første omgang ble grenseboerbeviset innført for å kontrollere grensen mot Sverige. Deretter ble det behov for å kontrollere illegal båttrafikk mellom Norge og de britiske øyer. Det var nok her Farfars grenseboerbevis kom inn i bildet.
For grenseområde var vidt definert og omfattet også kysten. I praksis var det bare noen få kommuner – langt fra kyst og riksgrense – hvor befolkningen var fritatt for å ha grenseboerbevis.
Grenseboerbeviset var utstyrt med fotografi av innehaveren, samt innehaverens signatur, og med opplysning om yrke, fødselsdato og fødested. På kortet var det anmerket hvilke(t) politidistrikt(er) innehaveren hadde rett til å ferdes i.
Grenseboerbevis ble utstedt av politimesteren eller lensmannen på hjemstedet.
Skulle man bevege seg til et politidistrikt som ikke var anført i kortet, måtte man ha en passerseddel.

Hvorfor tok Farfar vare på grenseboerbeviset sitt? Mange ville vel ha kvittet seg med et dokument som minnet om okkupasjon og ufred. Kanskje han tenkte at nazistene ville komme tilbake igjen hvert øyeblikk og gi ham en reprimande dersom han hadde kastet vekk papiret, og så la han det der sammen med de andre papirene til det ble glemt. Farfar hadde rett og slett ikke så mange papirer at det fylte opp hele skrinet, han hadde nok aldri vært nødt til å kaste og brenne papirer for å gi plass til nye.
Det er jo også en annen mulighet. Muligheten for at han helt bevisst tok vare på akkurat dette beviset for å minne seg selv og andre på at frihet til å bevege seg over grenser ikke er en selvfølge og at fred er en periode mellom to kriger.

Reklamer