Archives for the month of: august, 2012

Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde planlagt en dagstur inn til Mørkridsdalen. Matpakken var smurt, kaffen helt over i termosen, havregrøten stod og putret på komfyren og ryggsekkene var ferdig pakket. Men den runen som spratt ut av posen var “kaun”. Jeg hadde satt meg som mål å slå en rune hver morgen, bare sånn for morro skyld. Ikke fordi jeg la noe i det, men … Kaun uttales K eller G. Nei, det var ikke det som var skummelt. Ingen er redde for en K eller en G … kjære vene … Det var mens jeg satt der og leste runeversene om dette tegnet at det begynte å gå kaldt ned over ryggen min: “Sår er farlig for barnet» står det et sted.
Et annet runevers sier: “Sår gjør vondt i kroppen.”
Og videre – “Døden gjør kroppen blek.” Det ble bare verre og verre.

Kanskje jeg burde avlyse turen? Men jeg var jo ikke overtroisk. Hvorfor skulle en krusedull fra vikingtiden bestemme over meg? Runen «kaun» ligner en uferdig K.
Men den får meg egentlig til å tenke på en skistav med et rødt skjerf knyttet rundt seg! En skistav som er plantet ned i snøen foran en hule for å vise letemannskapene at «her er vi – grav her!» «Kaun» er akkurat som et signal.

Spørsmålet som dukker opp i meg er: «Har jeg vondt noe sted?»

Det er ikke alltid man merker hvor man har vondt. Jeg kommer til å tenke på et eventyr som jeg sydde sammen en stormfull natt av de siste restene jeg fant etter noen minner om en dukketeaterforestilling i Budapest for lenge siden.

Det var en gang en kriger som ingen kunne beseire fordi han hadde en underlig egenskap. Han ble aldri såret. Om han ble rammet av øksehugg, sverd, brennende piler, spyd eller bare never, skadet det ham ikke. Han stod der uten en skramme og kjempet videre. Han fikk utallige sår. Men han ble aldri virkelig såret. Han kjente ingen smerte og ingen trøtthet.

Han var en ettertraktet soldat og en fryktet fiende. Noen ganger flyktet fienden skremt og skrikende fra ham når de så hvordan han uberørt av sårene kjempet videre med spyd i siden og piler i brystet. Alle ville ha ham på sin side i kamp, for var han på deres side, ville de vinne! Han ga seg jo aldri før siste fiende var falt! Men han bant seg ikke til noen høvding. Han var en fri kriger som kjempet for den som ga best betaling.

Så kom det et bud til ham. Han ble bedt om å redde en kongsdatter som var tatt til fange i et høyt tårn hos en fremmed fyrste. Og han skred til verket som en ekte helt! Det regnet lysende, brennende piler over ham fra vaktene på murene. Men han klatret videre oppover med alle pilene sittende i kroppen. De helte brennende bek over ham, men han bare gned det ut av øynene og klatret som en fjellgeit oppover borgmuren. Der oppe omringet femti soldater ham. Han slo dem ned, den ene etter den andre. Så kom han opp til tårnet. Der grep han den unge kvinnen som hadde stått og sett ut av vinduet, dro henne uten et ord ut av tårnet, slang henne over skulderen og klatret fort nedover igjen. Alle vaktene lå døde rundt ham så ingen prøvde å stanse ham da han la henne over hesten og red av sted med henne.

Jeg ser det hele for meg. Ja, jeg hører til og med musikk, her. Dvorsaks slaviske rapsodi nr. 1, nærmere bestemt. Nå ser jeg blomster vokse opp av bakken idet han stanser hesten og lar henne gli ned på bakken. Vi er i en hage. Kanskje det er rosenhagen i kongsgården?

Kort sagt: Han satte henne fra seg og så på henne for å se om hun var like hel. Forestilte du deg at hun var en fjortenårig uskyld? Nei, så langt i fra. Prinsessen var en moden kvinne. Dette var nok ikke første gang hun var blitt reddet, og ikke første gang hun var blitt slengt over en skulder og ridd avgårde med. Øynene hennes gnistret bak det sorte håret som var i vill uorden. Hun sa ingenting. Hun stod og så på ham mens brystet hevet seg opp og ned. Og hun så ham som den han var. Han var ingen helt. Han var en mann som hadde mange sår. Og han så henne. Hun var ingen vare som han skulle frakte uskadd hjem til eieren, hun var en kvinne som så ham.

Da skjedde det noe merkelig med krigeren. Han skalv. Det var som om han plutselig merket at han hadde kroppen full av sår og merker. Alle sårene han hadde fått, ikke bare denne dagen, men i løpet av alle årene han hadde kjempet som kriger verket plutselig på en gang. Overveldet av smerte stod han der og skalv mens han så på henne. Så falt han til jorden.

Det var en gang en kriger som ingen kunne beseire, fordi han hadde en underlig egenskap. Han ble aldri såret. Dvorsak toner langsomt ut. Lyset dempes.

Det er mange historier som forteller det samme som denne. Ingen er egentlig usårlige. Selv ikke de som virker sterke og suverene. Selv ikke “vinnerne”. Alle har en akilleshæl.

Det fortelles at Akilles var en utrolig sterk og flott kjempe. Men han hadde altså ikke husket å beskytte et punkt på hælen da han gikk til kamp. Selvfølgelig oppdaget fienden nettopp dette punktet og siktet godt inn akkurat der. Og så falt Akilles. Fienden hans vant krigen og vi fikk uttrykket «akilleshæl».

Vi er ikke usårlige. Norrøn mytologi kan fortelle om ormen som gnager på treet Yggdrasil. Hele verden er full av sår. Ginnungagap er et stort sår mellom to ytterpunkter og her ble verden skapt!

Så hvis du går rundt og tror at du er usårlig, har du altså alle verdens mytologier mot deg. Dessuten stiller du deg veldig sårbar. Sår man ikke vet at man har, beskytter man ikke. Så det som skjer er gjerne at andre som ikke vil en vel, finner disse punktene først, setter spydet inn i åpen kamp, eller utnytter sin kunnskap ved å manipulere og snurre en rundt lillefingeren.

Og det er ikke noe unormalt eller feil med å ha sår. Det er sårbart å være menneske. Å være bevisst på egne sår, gjør oss både mer menneskelige og mer kloke som mennesker.

Det er ikke alltid mulig å beskytte sine sår. Som muntlig forteller er det umulig. En som deler sine egne historier med andre, stiller seg på mange måter sårbar og “lagelig til for hugg”. Det kan godt være at noen som hører på har fått en splint av trollspeilet i sitt øye (les “Snødronningen” av H.C. Andersen) og bare leter etter feil og svakheter som de kan kritisere og gjøre narr av både faglig og personlig. Og kanskje sitter det en halvproff amatør i salen med blokk og blyant som noterer flittig, stjeler hele historien man forteller og forteller den videre i en annen setting, slik at man selv neste gang man forteller historien blir beskyldt for å ha stjålet sin egen historie.

Man risikerer i et hele tatt veldig mye ved å åpne munnen eller skrive noen setninger. Man gjør seg altfor sårbar. Man burde egentlig holde munn for sikkerhets skyld, eller bare snakke om neglelakk og gardiner. Jeg vet det! Men jeg velger likevel å dele med andre det jeg tenker og de historiene som ligger på mitt hjerte. Jeg vet at jeg tar en sjanse når jeg forteller. En sjanse på å bli overhørt, gjort narr av, mistolket eller stjålet fra. Det er helt bevisst at jeg tar dette valget. Jeg forteller fordi jeg ønsker å fortelle! Jeg vil sette spor i verden, jeg vil at min stemme skal høres. Så får det få de konsekvensene det får.

Å være seg bevisst sine sår, gir faktisk en slags indre styrke. Et mot.
Det er mye skumlere med de sårene vi overser. Både fordi at vi ikke får gjort noe med dem, og fordi andre som ikke vil oss vel, eller som vil hevde seg på vår bekostning, kan se det før oss og bruke det på en måte som skader oss.

Så runen kaun sier: «Legg merke til dine sår! Lytt etter signalene, se etter tegn!” Den ligner en skistav med et skjerf på plassert foran en snøhule.
Ja, se etter skistaver med skjerf på. De kan stå på de underligste steder og varsle om at det er noe eller noen under snøen som trenger hjelp!

Jeg legger runen ned i posen igjen, tar på støvlene og roper på de andre. Det ble tur den dagen. Jeg var da ikke overtroisk! Selv om mine forfedre trodde på skjebnen, så trenger ikke jeg å gjøre det.

Etter en time fikk jeg gnagsår fire steder på foten. Det gjorde visst de andre også. Etter to timer begynte det å regne. Dessuten hadde jeg undervurdert avstanden mellom Bolstad og Mørkridsdalen, så vi ble gående altfor lenge på asfalt. Asfalt er noe herk å gå på! Det verket i hele kroppen. Best å ta en rast. Da kom det fram at den ene i følget umerkelig hadde snikspist opp hele matpakken som skulle vært delt på fire. De tre andre magene skrek av sult. Det var bare å snu. Den siste strekningen på vei tilbake ble gått barbeint med støvlene i handa. Alle hadde gnagsår. Alle verket i hele kroppen. Men heldigvis slapp vi å grave oss ned!

Skulle jeg ha tolket «kaun», dette tegnet fra vikingtiden, som en advarsel og heller blitt liggende i sengen?

Men da hadde jeg jo gått glipp av alle de røde jordbærene vi plukket på veien, latteren ved å gå barbeint og erfaringene, tabbene, som gjorde at de andre turene som vi gikk ble så fine. Og vi hadde heller ikke fått laget den nye fjellvettsregelen som lyder slik:

«Legg ikke ut på langtur med for små støvler.»

 

Reklamer

Jeg sitter med runen Laugur/Laugr i den yngre futharken. Den uttales L. Men det er den symbolske betydningen jeg forsøker å få tak i. Hva har  dette gamle tegnet å gi meg? 

                            “Vann faller fra fjellene”. sier runeverset.

Runeverset kunne ha vært forfattet her, i min fars hjembygd, Skjolden. Her er vann virkelig noe som faller ned fra fjellene. Det suser og det bruser. Jeg er på sommerferie i “min fars hus” som jeg kaller det. Det bor ingen besteforeldre her mer, men huset tar fremdeles vennlig imot oss. Og Pappa står ikke ved siden av meg, men jeg husker så tydelig, så tydelig at vi stod her og pekte på meandersvingene. Det er en mild kveldsbris. Solen har for lengst gått ned bak fjellene. Vi kan følge lyset der det kryper oppover fjellsidene og dveler ved gårdene som klorer seg fast til fjellhyllene der oppe. Men blikket mitt klatrer ned i dalen, dit min far pekte, der elven bukter seg i store svinger, svinger som krøller seg så sterkt at de nesten møtes. Det er like før elven finner et nytt leie tvers over buktningene både her og der. Det heter «meandersvinger», lærte faren min meg.

Jeg elsker meandersvinger. Da jeg kom opp i geologi på videregående skole, forbedret jeg min karakter betraktelig fordi jeg så levende kunne fortelle om meandersvinger. Jeg trengte bare tenke på elven som renner ned fra Mørkridsdalen og bukter seg i store svinger før den renner ut i Lusterfjorden, så rant all kunnskapen ut av meg og inn i øret til eksaminator.

For vannet som renner ned fra breene reiser ikke alene, det har med seg småstein, sand og slam. Vannet graver seg dypere ned og lengre ut i de rasende yttersvingene, tar med seg jord og sand for så å legge det fra seg litt av dette i de mer rolige innersvingene. På denne måten blir svingene til elva mer og mer dramatiske. Vann er mykt og gjennomsiktig. Men det finner alltid en vei. Det sildrer, bruser, brøler og bukter seg fram. Det kan ledes, men aldri stoppes.

“Vær som en dal som åpner seg for elven” står det i Tao Te Ching. Det høres så fint ut å være en sånn dal. Det blir nesten noe sensuelt over å skulle åpne seg for elven. Og bildene av de kinesiske landskapene med elven som flyter der gjennom dalen, ser så fredelige ut. Men det står ingenting i Tao Te Ching om at grunnen til at det er så viktig at dalen åpner seg for elven, er at elven er en vill og voldsom kraft. Hvis den ikke finner utløp, så bryter den fram hvor som helst når som helst og kan bli en ødeleggende kraft for mennesker og dyr i dalen. Vi er nødt til å slippe den fram! Elven kan ledes, men aldri stoppes. Det er det som gjør at man alltid må være oppmerksom på vannet, på dets kraft, dets retning. Demmes det opp for lenge, bryter det ut i en hensynsløs, brølende flod som kan legge jorder, hus, bygder og byer øde.

Jeg ser meg rundt. De har hatt rikelig med vanntilførsel til jorda her, mine forfedre. Men på det innerste rommet i «min fars hus» står noen gamle redskaper stuet sammen i en krok: En gammel rokk, karderedskaper, et hespetre og et åk. Et åk, ja. Et sånt til å legge over skuldrene slik at man lettere kan bære to bøtter vann med seg hjem. Et minne om at selv om det var overflod av vann, var det ofte et slit å få det fraktet dit man hadde bruk for det.

Jeg har aldri båret vann på den måten. Ikke med et åk. Min Farmor hadde innlagt vann da jeg ferierte her som liten. Men hver morgen gikk jeg ned i kjøkkenet med vaskebaljen min for at hun skulle fylle den opp med kokende vann som hun varmet i en stor kjele på komfyren. Bad og varmt vann hadde hun ikke. Så hver morgen balanserte jeg vaskebaljen opp den stupbratte trappa så jeg kunne få vasket meg der, på kvistværelset.

Jeg river meg løs fra minnet og rusler videre. Jeg tror jeg vil gå den store runden i kveld. Nedover Bolstadvegen og til venstre. Et stykke langs veien renner elven. Og når jeg kommer ned til Skjolden kan jeg se den store røde låven oppe på Eide gård.

Eide gård ligger rett under det stupbratte fjellet med den karakteristiske fossen som renner og renner ned fjellsiden. Der har det nok bodd storfolk. Her drev man hotell. Her var det at filosofen Wittgenstein tok inn første gang han kom til bygda for å få fred til å skrive. De hadde ikke innlagt vann de heller. Men langs fjellveggen rett bak gården renner en foss. Så de behøvde vel ikke bære vann så langt, de, heldiggrisene. Ofte har jeg tenkt at det sikkert var på grunn av denne fossen at gården ble lagt til akkurat dette stedet. Men jeg tok feil.

Hun ble kalt Madame Maren Hansen. På en plakat i et rom på gårdsmuseet som nå er åpnet på Eide Gård, kan man lese at hun levde mellom 1778 og 1846. Hun hadde ikke det heldigste utgangspunktet, foreldreløs som hun var. Men hun hadde vett i hodet og var vant til å ordne opp selv. I noen år var hun lykkelig gift. Det virker som om de greide seg bra og slo seg opp. Så da mannen hennes døde, ble hun en velhavende enke. Det fortelles at hun lurte seg til å kjøpe Eide gård billig av en giftelysten mann som trodde at hun ville ha ham på kjøpet også. Hun blunket og flørtet og lot ham tro at han både skulle få enken, pengene hennes og gården. Men den gang ei. Da kontrakten var skrevet under, gjorde hun det helt klart at hun ikke ville ha ham. Han ble så sint at han truet med å brenne ned hele gården. Og hun våget visst ikke flytte inn der før han var død og trygt plassert i jorden. Hun giftet seg aldri igjen. Men det sies at hun var et drivende kvinnfolk som ikke var redd for å ta i et tak og gjerne tok en dram med slåttefolket etter endt innsats.

Unnskyld denne «meandersvingen» i fortellingen. Jeg kommer til poenget nå: Poenget er at fossen som renner bak Eide gård og som ser ut som om den alltid har vært der, og som er et slags landemerke, er det hun som har fått i stand! Det var hun som fikk laget fossen som renner bak gården. Fra et utkomme oppe på fjellet ble vannet ledet ned fjellet bak gården så den vannet avlinger og dyrene fikk vann.

Vann kan ledes og brukes. Vann kan til en viss grad temmes. Men det kan ikke stoppes.

Når vannet får drive på alene uten inngrep fra mennesker, spiller tiden på lag med vannet. Og vann kan gi seg veldig, veldig god tid. Det kan gå omveier i buer og buktninger lenge, svært lenge. – Større og større omveier, større og større buer. Helt til buktningene nesten møtes i svingene. Og så – når tiden er inne – finner vannet en ny, enklere og mer direkte vei tvers over jordet og legger sine buer og buktninger bak seg. Da gjelder det at den som bor på jordet har sett dette kommet og flyttet seg!

Jeg er på vei opp bakken nå. Kveldsturen er snart over. Der ligger min fars hus og venter. Jeg har gått en skikkelig stor omvei i kveld for å komme hjem. Men det var en fantastisk omvei!

Ja, jeg går vannets vei i kveld. Graver i yttersvingene for å få med meg alt jeg skal ha med meg. Jeg er visst en skikkelig “meandersvinger”.

Det er helt greit å gå i buer. For en dag finner vannet en enklere vei. En dag kommer det strømmende  tvers over jordet. Rett gjennom landskapet. Jeg syns jeg hører det allerede.

Vi skal videre nå, opp den bratte stien, mellom de skarpe steinene som har rast ned fra fjellet, langs stupet som fører ned til elven der nede. Videre, videre, videre.

Ja, her er jeg igjen. Jeg har satt meg som mål å skrive en fortelling og noen betraktninger rundt hver enkelt av de seksten vikingrunene.

Runen som står for tur er: “tyr” uttales “t”. Noen ganger “d”. 

Se for deg en T. En stor, rød T.
Den er malt på en diger stein ved en sti i en bratt skråning. Ved siden av sitter vi og slurper i oss vann fra bekken som renner og klukker. Deilig kaldt vann. Vi er slitne og syns vi har vært flinke og gått langt. Derfor forsøker vi å ikke la oss distrahere av en gruppe som har et litt høyere tempo, og som akkurat nå skritter forbi oss med lange vandrerskritt mens de sender oss overbærende smil fra øyekroken. Vi har gjort så godt vi kunne. Vi har fulgt Turistforeningens T-er langs stien. Vi er på vei.

Vi skal opp til “Store Tjernet” eller riktigere: “Stora Tjødni” i Mørkridsdalen. Naturen er stupbratt, men frodig. Vannet har skiftet mellom å være trofast elv, lokkende bekk og rasende foss mens vi gikk langs den. Nå blir det brattere, stien går i sikk sakk oppover og oppover.

Så står vi ved tjernet. Den kjølige luften fra det mørke vannet er belønning nok. Vi greide det. Nå er det vann, nøtter og rosin-pause før vi går videre langs stien ved tjernet. Forbi et tjern til. Og enda et tjern. Nå snur stien, det går oppover et steinete terreng. Fremdeles følger vi de røde T-ene på steinene.

Så skjer det. “Dulsete” åpner seg foran oss. Vi ser et myrlandskap med seter og med hytter. For ikke å snakke om kyr. Den vesle kalven som løper etter oss i begeistring er morsom nok. Det er verre med mamma-ku som bykser mistenksomt etter oss med skremmende mø-lyder. Vi fortsetter videre til vi kommer til selve fossen. 

Der er den. Dulseterfossen er voldsom. Den bruser og buldrer og spruter til alle kanter. Vi får oss en dusj i iskaldt vann. Så er det pause. Jeg legger meg rett ut. Hvile. De enkle brødskivene med egg og kaviar her og de andre med leverpostei og agurk der fyller meg med dyp tilfredshet. Kaffe på termos. Av med skoene, av med genseren! Ligge rett ut og tilbe solen. Disse enkle gledene kjennes så store. Kroppen, luften og elven fyller alt nå. Det trengs ikke mer. Vi nådde målet!

Det er noe befriende enkelt ved å være på tur. Målet er definert. Det kan ikke diskuteres om man har nådd målet eller ikke. Enten kommer man fram til Dulsetefossen, eller så gjør man det ikke. Ved målet er vi så slitne og så fornøyde med oss selv at sånne enkle gleder som hvile og mat kjennes som en gullpokal.

For vi er ikke vant til at det foregår på den måten. Det er ikke sånn livet er til vanlig. Ellers er dagene fulle av uavklarte mål, motstridende retninger, uoppfylte ønsker og behov som snakker i munnen på hverandre. Jeg vasker badegulvet og er lei for at jeg ikke også rekker å vaske trappa. Jeg leverer årsregnskapet til riktig tid, men uroer meg over at jeg kanskje ikke rekker å skrive en søknad til Kulturrådet før søknadsfristen går ut. Jeg planlegger å skrive ferdig en fortelling, men må plutselig dra i et møte i forbindelse med noe helt annet. Sånn er livet. Mine mål forsvinner så ofte i alt kaoset at de blir uklare for meg. Jeg blir i tvil om målene er der, og hva målene er. Og når jeg først når et mål, forsvinner ofte gleden fordi det gjerne er noe annet jeg også skulle ha gjort. Dessuten kunne absolutt alt jeg gjør være gjort bedre.

Og hva er det hele godt for? Hva er egentlig hensikten med det hele? Dette kan runen “tyr” si noe om.

Tyr er navnet på den enhåndede krigsguden i norrøn mytologi. Noen ganger er han den som bestemmer hvem som skal falle i krig. Andre ganger beskytter han de som kjemper. Det virker som om Tyr er en fyr det er greit å være på lag med. Han var nemlig villig til å gå svært, svært langt for å komme i mål med en sak. Han ofret handa si da gudene skulle binde Fenrisulven. Noen måtte garantere for at de skulle slippe Fenrisulven fri igjen (noe de naturligvis ikke hadde tenkt å gjøre) ved å legge handa i kjeften på beistet. Og det ble Tyr. Da Fenrisulven skjønte at han faktisk var bastet og bundet for tideverv framover, og at dette ikke var noen lek, rakk han å bite over handa til Tyr før han fikk trukket den ut. 

Hysj. Hører du gjenklanget av et langt AUUUUUUU i universet? For dette angår oss alle. Grunnen til at de bant Fenrisulven var at de visste han ville bidra aktivt til ragnarok. Ved å binde ham, utsatte de verden ende!

Æsene var ikke dumme. De skjønte nok at ragnarok ville komme uansett. En gang ville Fenrisulven slite seg. Men de ville ha mer tid! Tyr ofret handa si for et overordnet mål: å utsette verdens ende. Han kjøpte mer tid for oss alle!

Så dette er et tips til hva som kan være et overordnet mål i livet. (Dersom vi syns det er vanskelig å komme på noe selv):
Gjør alt for å utsette ragnarok! Vi er ikke dumme. Vi vet det ikke kan utsettes i det uendelige. Men vi vil så gjerne ha tid, mer tid. Det er bare mulig vi må ofre noe for det. De gamle forfedrene våre visste at for å få noe, måtte man ofre noe. Jeg må for eksempel ofre tid for å få skrevet dette jeg skriver nå. Tid jeg kunne brukt på noe annet.

Men ikke vær dum nå: Tro ikke at du kan bestemme hva som skal være et annet menneskes mål, eller at du har rett til å ofre noe som tilhører dette mennesket og gjøre det vondt. Jeg ser at det jeg skriver her kan misbrukes i en slags “målet helliger middelet”-tankegang. Husk at guden Tyr ofret sin egen hand, ingen andres. Og han gjorde det helt frivillig!

Det er godt å ha noen mål. Egentlig er det helt nødvendig, ellers vet jeg ikke hvilken retning jeg skal gå og spinner rundt og rundt oppvasken, PC n, gressklipperen og kjelleroppgangen. Midt i alle gjøremålene, utfordringene, kjedsommeligheten og travelheten er det nødvendig å ha en eller annen slags retning. Noe man innerst inne vil og jobber mot. Selv om man ikke skulle nå fram til det! For det å seile etter en stjerne betyr i hvert fall at jeg ikke bare spinner rundt meg selv, men at jeg kommer et eller annet sted en eller annen gang.

Runen “tyr“ utfordrer oss. Den spør: “Har du et mål? Hvor er det?”
Runen “tyr“ utfordrer mer og spør: “Er du villig til å ofre det som trengs for å nå målet?”

Dette med “overordnede mål” er ofte vanskelig i en tid med sekularisering, der meningsløsheten er satt i system. Så jeg har et forslag. Hva om vi alle blir enige om ett felles religions og politisk nøytralt mål, sånn som æsene: Nemlig dette:

å utsette ragnarok?

Og hva om alle andre personlige, dagligdagse, yrkesmessige og andre mindre mål blir sett og vurdert i forhold til dette ved at vi spør oss selv: “Er dette noe som på en eller annen måte utsetter vårt, mitt eller andres ragnarok?

På denne måten kan runen “tyr” lede oss og være en slags T-merke på steinene der vi går og gi oss en slags felles retning.

Så følg pilens retning folkens. Kom igjen! Bli med på “tyr”! Vi skal ikke mot ragnarok akkurat nå. Vi skal mot livet!

I sommer trakk jeg en rune hver morgen ved bekken. Jeg tegnet dem, sang dem og lyttet til dem. Etter hvert begynte de å fortelle meg historier. Jeg deler noen av disse historiene, ikke fordi jeg er spesialist på runer, ikke fordi jeg påstår at jeg kjenner deres egentlige betydning (jeg tror at de snakker på forskjellig måte til hvert menneske). Men jeg deler simpelthen de historiene som kom til meg. Rekkefølgen er tilfeldig.

Den som vil ha en skikkelig gjennomgang av runene henviser jeg til Lars Magnar Enoksens bøker:
The History Of Runic Lore og Runor. Historia – tydning – tolkning

«Våre Forfedres Runer» av Håken Hveem gir en oversikt over runene i den eldre futharken: http://www.hovdeforlag.no/nyheter.html

Runen Tuss tilsvarer “th” og uttales som en stemt lespelyd som vi ikke bruker på norsk mer, men som finns i det engelske “th” i “the” og “three”

Enoksen,gjengir et runedikt etter Bureus som kan oversettes med noe sånt som: “Kjempen er kvinnens kval” eller “Tuss volder kvinner kval/vondt.”

Vi ser jo med en gang at denne runen er noe som kan gjøre vondt. Den har form av en hammer eller tagg.

Dessuten heter den jo “tuss”. I folketroen har vi tusser som bor i berg og i trær og under jord og som av og til kommer fram for å hevde seg. I norrøn mytologi har vi “rimtusser” som ikke er små og uskyldige, men store kjemper som virkelig kan volde kval for ikke bare kvinner, men for hele menneskeheten.

Jeg må bryte litt av her. Et tema fra Grieg presser seg på. Er jeg den eneste som hører det skjebnesvangre temaet fra Griegs “Dovregubbens hall” i mitt indre øre når jeg ser denne runen tro?

For hva er det som virkelig volder kvinner kval? Vi kan gråte over barna våre, frustrere over yrkesproblematikk, stønne over klesvasken og kaste gulvfilla i veggen. Men det som virkelig kan sette en kvinne helt ut av seg selv, få henne til å glemme både karriere, personlige mål og verdighet, er en mann.

Ibsens Peer Gynt volder mange kvinner kval. Han forlater den han elsker, forfører en som tilhører en annen for så å stikke av igjen og få barn med en helt annen, en han avskyr. Jeg ser ham for meg på vei inn i Dovregubbens hall: Bam, bam, bam, bam, bababam bababam bababam – brummer orkesteret. Han er i ferd med å bli i familie med trollene, med rimtussene. Han er i ferd med å miste seg selv.

Ute blant menneskene lyder det: “Menneske – vær deg selv!” Men blant trollene gjelder: “Troll – vær deg selv NOK.” Det er ikke så stor forskjell på setningene, bare et lite ord NOK. Og det lille ordet utgjør forskjellen på en tuss og et menneske. Dovregubben mener at Peer Gynt er kommet så langt på veien mot å bli en tuss at han like gjerne kan flytte inn i berget og bli en del av familien hans med en gang. Heldigvis blir det makabre innvielsesritualet avbrutt.

Jeg forlater Dovregubbens hall, Peer Gynt og det påtrengende orkesteret.

Det er jo mange historier i folketradisjoner om jenter som blir bergtatt av tusser og troll. Noen ganger lever disse jentene et ynkverdig liv og må lyske haugebasser med ni hoder, sånn som i eventyret om “Gutten som kunne gjøre seg til løve, falk og maur.” og i “Høna tripper i berget”. Og hvis ikke det kommer noen og ringer med kirkeklokkene eller befrier dem på annen måte, glemmer de etter hvert hvem de er og går i ett med fjellet. Det er først når man glemmer hvem man er og tror man har vært i berget bestandig, man virkelig er bergtatt. Å være bergtatt er å miste kontakten med seg selv. I de fleste sagn og eventyr skjer bergtakingen under tvang. Langvarig misbruk, vold og psykisk terror kan få offeret til å miste kontakt med seg selv og gå i ett med offerrollen.

Men en sterk forelskelse får også den forelskede til å miste kontakten med seg selv. Og dette er ofte en behagelig tilstand. Den forelskede ønsker faktisk å oppgi seg selv og gå i ett med objektet for forelskelsen. Dersom gjenstanden for forelskelsen gjengjelder følelsene og har styrke og vilje til å gå inn i en virkelig relasjon og et samspill bygd på likeverdighet og forståelse, kan dette bli til vekst og glede for begge to. Men det er ikke alltid så enkelt. Og det fins vel en “tuss” i oss alle.

Nå tenker jeg på Arne Garborgs “Haugtussa”.

Veslemøy var “mager og mørk og mjå med brune og reine drag.” Hun var ung, uskyldig og fattig. Hun levde i naturen og så både tusser og troll. Mange ganger hadde hun blitt lokket av Haugebassen, men hun visste å verge seg mot slikt.
Fordi hun kunne se mer enn andre, ble hun sett på som en underlig person og baksnakket. “Haugtussa” var egentlig et klengenavn som de hengte på henne der hun gikk over heiene og gjette. Hun var ensom, men hun var vant til det.

Men så skjedde dette utrolige, magiske og utenkelige. Det dukket opp en snill gutt som søkte hennes selskap. Han forstod henne. Han satte pris på de egenskapene som de andre mobbet henne for. Ja, han tok til og med synene hennes på alvor og var imponert over hennes evner til å se det ikke andre så. Han var “den snille guten” som kom og reddet henne fra ensomheten. Hun ble overveldet av forelskelse og henga seg uten reservasjoner og betingelser både fysisk, psykisk og åndelig. Hun var så forelsket at hun klarte ikke å tenke på noe annet:

“Når soli lyser på himmelen blanke, no ser ho deg, det er all mi tanke. Når dagen dovner og skumring fell, skal tru han tenker på meg i kveld …”

Hun var virkelig bergtatt. Hun ønsker å utslette seg selv og gå helt opp i den elskede:

“Å gjev du batt meg med bast og bende og gjev du batt meg så bandi brende og gjev du drog meg så fast til deg at heile verdi kom bort frå meg …”

Skremmende ord, syns nå jeg. Men de var behagelige for henne. For han elsket henne ,jo, og han hadde lovet å komme tilbake selv om det skulle regne småstein!

Det ubegripelige og uhørlige skjedde. Han kom ikke, han sviktet henne. Han giftet seg med den rike megga på storgården.

Selv om han nok elsket henne, så valgte han altså noe annet, noe enklere.
Det er dette som er så ubegripelig! Det går an å svikte kjærligheten!
Garborg beskriver hvordan Veslemøy går inn i et indre kaos så levende at det er til å bli skremt av. Når hun nå blir lokket av Haugebassen, har hun ingenting å stå imot med. Hun går rett inn i favnen hans og i en tilstand der det ikke er verken vegger eller tak eller opp eller ned. Den altoppslukende forelskelsen er blitt til en forbannelse. Den snille guten er blitt til en tuss, en haugebasse som volder henne kval.

Det tar lang, lang tid før hun finner seg selv igjen.

Veslemøy er ei ung og uerfaren jente. Og i dag ville hun ha blitt sendt til psykolog. Hun ville sikkert ha blitt innlagt også. Hennes syner ville ha blitt kalt “psykose”. Så ville hun ha fått tunge medisiner. Og så ville hun ha måttet høre på setninger som: “Men han var jo ikke glad i deg.” , “finn heller en mann som fortjener deg”, “han har sikkert drevet på med mange flere enn deg hele tiden” , “men du forstår vel at han bare underholdt seg selv med deg!” Ganske sikkert ville hun ha fått tilsendt bøkene: “Han er faktisk ikke interessert”, “Kvinner som elsker for meget”, “Kvinner som ødsler sin kjærlighet” og kanskje noe n til og med ville gravd fram “Askepottkomplekset” og “Gløgge jenter og dumme valg” fra de glade “elsk deg selv-dagene” på åttitallet.

Jeg er glad for at fortellingen om Haugtussa finnes og at den er skrevet akkurat på denne måten, så kompleks, så dypt, så trist. For akkurat så trist og så skremmende og så utslettende er det å bli sviktet i kjærlighet. Han elsket henne. Men han var altså i stand til å velge noe annet.

Det finnes en tuss i oss alle. Et menneskes evne til å føle sterk lidenskap for deg og å komme på bølgelengde med deg, sier ikke nødvendigvis noe om dennes evne til å velge deg og stå hos deg. Det går an å svikte kjærligheten. Dette er en grusom lære.
Kjærlighetssorg er vondt og bare vondt. Men mirakuløst nok så finns helbredelse for et menneske som har fått sitt hjerte og sine drømmer knust. Det finns trøst i en rislende bekk, i skogens beskyttende sus, i solens gang over himmelen og i nye venner og relasjoner.

Du surlende bekk
Du kurlende bekk
Her ligg du og kosar deg varm og klar
Og speglar deg rein
Og glir yvi stein
Og sullar så godt
Og mullar så smaatt
Og glitrar i soli med mjuke baar.
– Aa her vil eg kvile, kvile.

Det sies at en mann kan øke sin tiltrekningskraft ved å bære denne runen på seg. Det sies også at hvis en kvinne legger denne runen i lommen på mannen vil han få lyst på henne. Jeg ville tenkt meg om før jeg gjorde dette. I hvert fall ville jeg kombinert den med en annen og litt mer velbalansert rune. For det finnes en tuss i oss alle.

I sommer trakk jeg en rune hver morgen ved bekken. Jeg tegnet dem, sang dem og lyttet til dem. Etter hvert begynte de å fortelle meg historier. Jeg deler noen av disse historiene, ikke fordi jeg er spesialist på runer, ikke fordi jeg påstår at jeg kjenner deres egentlige betydning (jeg tror at de snakker på forskjellig måte til hvert menneske). Men jeg deler simpelthen de historiene som kom til meg. Rekkefølgen er tilfeldig.

Den som vil ha en skikkelig gjennomgang av runene henviser jeg til Lars Magnar Enoksens bøker:
The History Of Runic Lore og Runor. Historia – tydning – tolkning

Runen “Reid” uttales, ikke uventet “r”. Den står, i følge runeversene, for rask og behagelig reise. Men “reisen er verst for hesten” sies det i et av runeversene. Å galoppere av sted over sletter og vidder, gjennom skog og kratt, virker befriende. Men jeg har hørt at det en gang stod et skilt i bakken opp Skolegata i Horten: “Gå av hesten i bakken.” Hesten har det ikke alltid så morsomt som rytteren.

Nå reiser vi ikke så mye til hest mer. Hest er mer en “ridesport”. Vi tar bilen, naturligvis. Det er håpløst å reise uten bil. Man kan ikke leve uten bil. Ja, det sier folk til meg hele tiden. Antagelig sier de det fordi jeg selv ikke kjører bil, så jeg skal få vite hvor håpløs liv jeg lever. Sannheten er at man greier seg faktisk godt uten bil. Men bussen er god å ha, toget (når det går) og billige flyavganger. Så slipper vi å plage hesten. Men det er alltid en pris å betale for reisen. Og veldig ofte er det noen andre et sted som betaler den, enten det er økonomisk og tidsmessig eller kanskje emosjonelt. Noen kjører bussen. Noen lemper bagasjen. Kanskje det er noen hjemme som ikke liker at vi er borte? Eller kanskje det rett og slett er noen andre som betaler regningen for sommerhuset? Miljøet tar skade av alle flyturene våre. Et gammelt menneske blir kanskje sittende alene uten besøk fordi vi selv flyr av gårde frie som fuglen. En kattepasser vet ikke sine arme råd fordi hun har fått hekseskudd og klarer ikke bøye seg ned for å gi katten vår mat.

Katt, ja. Det minner meg om noe.

Jeg våknet her en morgen og så rett inn i et gigantisk kattehode som stirret meg inn i øynene. Jeg skvatt til. Katten var så stor at den så ut som et monster! Det tok noen tiendedels sekunder å våkne såpass at jeg forstod at katten var ikke et monster. Det var bare det at dens hode var plassert en halv centimeter fra mitt eget. Jeg hadde ikke hatt noen bevissthet om at den hadde lagt seg til oppe på brystkassen min, så jeg skvatt skikkelig. Snuten dens berørte nesten nesetippen min. Det var som om den hadde ligget der en evighet og stirret på mine lukkede øyne og ventet på at jeg skulle åpne dem.

Hva er det med katten Sara? Hun har jo alltid vært så selvstendig før? De siste nettene har pus ligget kloss inntil meg og nektet å rikke seg før det ble morgen. Når jeg slipper henne ut, går det ti minutter før hun vil inn igjen. Jeg står i gjeld til den katten!

– Jeg beklager pus, jeg beklager. Det er min skyld!

Da vi dro på ferie, ordnet jeg med kattepass som vanlig. Katten skulle etterses en til to ganger om dagen i sitt hjem. Kattepasseren fikk nøkkel og kattematen stod på plass. Jeg trodde jeg skulle være borte i en uke. Men fjellet lokket og fuglene sang, det rislet i løvet og solen skinte. Og så ble vi borte i to.

Da vi låste oss inn den kvelden vi kom hjem, var lukten av fjøs påfallende. Jeg har ingenting imot lukten av fjøs, inne i fjøset. Og jeg hadde for så vidt begynt å venne meg til denne lukten – etter intime møter med geiter, sauer og nysgjerrige kyr. Både de møtene som var planlagt, og de som kom mer bardus på. Men når det lukter fjøs inne i gangen hjemme, er det et dårlig tegn.

Jeg fulgte lukten ned kjellertrappen og endte opp i vaskekjelleren. Der var det. Under skittentøyet. Og diverse andre steder! Det tok to dager å få spylt og vasket alt ut. Med klorin, røkelse, vann og luft forsvant fjøslukta til sist. Kattepasseren hadde blitt syk. Pus hadde vel holdt seg så lenge hun kunne, men en gang måtte det bare komme. Stakkars kattepasser. Og stakkars pus. Jeg fikk akutt dårlig samvittighet.

I begynnelsen lot pus som om hun ikke så oss. Katter er spesialister på å late som ingenting og spille fullstendig uinteressert. Særlig hvis de har på følelsen av at man har sviktet dem. Men så begynte hun å sirkulere rundt stolen min og mjaue som besatt. Hun fulgte etter meg hvor jeg gikk og stod. Og om natten la hun seg inntil hodet mitt og flyttet seg ikke før jeg stod opp dagen etter.

Akk, ja. Det var pus som betalte prisen for vår spennende reise og alle mine naturopplevelser. Mens jeg menget meg med bjørk, osp, alm og johannesurt, flyktet fra kyr og forfulgte sauer – hadde jeg en liten pus der hjemme som ikke visste sine arme råd, stakkar.

Jeg står i gjeld til pus. Jeg må tåle at hun, lenge før jeg har tenkt å legge meg, tar plass i min seng og at hun stirrer inn i øynene mine når jeg åpner dem om morgenen. Helt til hun er trygg igjen.

Det er alltid noen som betaler prisen for en god reise. Enten økonomisk, eller på annen måte. Våre forfedre visste dette. De visste at man får ikke noe for ingenting. Om ikke man betaler for det selv, så er det noen andre som gjør det. Da var det hesten. Denne gangen var det pus. Og kattepasseren.

Den gang runeversene ble skrevet var en reise til hest det samme som en rask reise. Men det var et slit for hesten. I dag reiser vi på mye raskere måter. Og prisen er høyere. Høyere for miljøet, høyere for økonomien. Vi vil ikke høre om det, vi er nemlig avhengige av å kunne bevege oss fort.

Og jeg sier ikke at vi skal slutte å reise. Det ville heller ikke våre forfedre ha vært enige i. Men mens vi reiser, kanskje vi skulle skjenke sende en tanke til hvem det nå enn måtte være som på en eller annen måte betaler for vår frihet. Er det noen måte vi kan “gå av lasset i bakken” for å lette byrden?

Er det noen som venter og lengter et sted? Er det noen som må gjøre dobbel jobb fordi man selv skal få ha det godt en stund? Eller er det rett og slett noen andre som betaler for ferien? Eller kanskje det er en liten pus der hjemme som ikke vet hvor den skal gjøre fra seg fordi kattepasseren er syk …

Jeg vil ikke slutte å dra på tur. Men neste gang skal jeg sette opp en sandkasse til pus, så hun ikke må ydmyke seg i vaskekjelleren dersom naturen skulle melde seg før kattepasseren når fram.

I sommer trakk jeg en rune hver morgen ved bekken. Jeg tegnet dem, sang dem og lyttet til dem. Etter hvert begynte de å fortelle meg historier. Jeg deler noen av disse historiene, ikke fordi jeg er spesialist på runer, ikke fordi jeg påstår at jeg kjenner deres egentlige betydning (jeg tror at de snakker på forskjellig måte til hvert menneske). Men jeg deler simpelthen de historiene som kom til meg. Rekkefølgen er tilfeldig.

Den som vil ha en skikkelig gjennomgang av runene henviser jeg til Lars Magnar Enoksens bøker: «The History Of RUnic Lore» og «Runor. Historia – Tydning – Tolkning.»

Jeg vil fortelle om hva denne sommeren har gitt meg. Jeg vil fortelle om runer og om tre drømmer.

Jeg er forteller.  Men først og fremst er jeg søkende og lyttende. Ja, i hvert fall ønsker jeg å være det.

Bilde

En natt drømte jeg at jeg stod midt i en sirkel. Rundt meg var runene fra vikingtiden. Det var som om runene var levende venner. De sang og tok en etter en plass i mitt hjerte. Det hummmet og sang hele tiden. Det tok lang tid, jeg måtte være forsiktig. Bare en rune om gangen, fikk jeg beskjed om. Beskjeder som kommer i drømme er ofte underforstått. Det er uklart hvem som egentlig sier det og hvorfor. Jeg bare visste at alle runene skulle ha tid til å finne sin plass i mitt hjerte. En etter en, ellers ville det gå surr i futharken.

Neste natt drømte jeg at en mann kom og tok meg med til et hus. På husveggen var det risset inn en rune. Jeg vil ikke si hvilken rune det var. Noen hemmeligheter må drømmere og bloggere som jeg ha for seg selv.

Neste natt drømte jeg at en kvinne kom til meg og hadde brudert en rune nederst på kjolen. Jeg vil heller ikke si hvilken rune dette var. For kanskje leser noen dette som vet litt mye om runer og som kan tolke dem bedre enn jeg.

Jeg forstod lite av disse drømmene. Jeg visste ingenting om våre forfedres runer. Men jeg ble veldig nysgjerrig. Jeg gikk i ulike alternative markeder og kjøpte runesmykker. Jeg dro på vikingmarkeder og kjøpte runestener. I en alternativ forretning fikk jeg tak i noen runekort og noen runebøker som fortalte meg hva runene betydde symbolsk. På alternative markeder møtte jeg mennesker som jeg kunne bli spådd av. Men de fortalte ikke hvorfor de tolket runene slik eller sånn.

Det var egentlig først i møte med bøkene og kursene til Lars Magnar Enoksen at jeg begynte å gjøre denne arven til min egen. Lars Magnar Enoksen er spesialist i runer og har skrevet mange bøker om dem. Han gir seg ikke ut for å være guru eller orakel. Han deler bare det han vet. I sommer var jeg på kurs i runemagi på Borrehaugene i Horten. Vi satt der, en liten flokk, og gjorde akkurat som jeg drømte i den første drømmen: Sang runene, en etter en, og tok oss god tid til å gå gjennom runeversene.

Hvorfor er jeg så fascinert av dette? Jeg vet ikke. Hvorfor er ikke alle andre like fascinert av dette? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at runene kom til meg i drømmene mine tre netter etter hverandre. Og siden dette har de fått lov til å følge meg på livsveien.

Denne sommeren har jeg søkt ut i naturen. Jeg har sovet med et vindu på gløtt for å høre fossen utenfor. Jeg har klatret i fjell, gått turer langs tjern, elver mellom trær og steiner. Jeg har lært meg navn på trærne, plukket urter, blomster og bær. De enkle tingene, som kropp, vind, vann og sol har stått i sentrum. Og hver morgen tegnet jeg en rune. Runene fortalte meg historier. Noen av disse historiene vil jeg dele med dere, her på bloggen. Jeg aner ikke om noen er interessert.

Men når noen kan blogge om fargen på neglelakken sin, så kan vel jeg blogge om runer!

Og hvis det er så viktig med den neglelakken så kan jeg si tre ord om den:

«Den er gjennomsiktig.»