Archives for the month of: september, 2012

Hvorfor må jeg alltid vente? Spurte jeg meg selv denne morgenen. Hvorfor klaffer det aldri? Med været. Med dagen. Med mennesker. Med steder.

Det var egentlig meningen vi skulle ha gått en lang tur i Sognefjellet denne dagen. Vi hadde stått tidlig opp og tatt bussen opp de svingete veiene til Sognefjellshytta, overlevd bilsyken bare for å oppdage at planene måtte omlegges. 

Det var helt klart at her oppe hadde sommeren ikke hatt den samme kraften som året før. Snøen lå fremdeles i hvitblå klatter over vidder og fjelltopper. Og hvor var tjernet? Bak Sognefjellshytta pleide det jo ligge et asurblått tjern. Jeg hadde sett fram til å gå langs stien rundt det tjernet. Nå var det usynlig under snø og is. Det stod et gufs fra den isen! Her ville det bli vanskelig å komme seg fram. Det var sludd i luften og det isnet om ørene. Noen av oss hadde støvler mens andre gikk med optimistiske joggesko. Men vi hadde gått av bussen! Det var sju timer til den ville komme tilbake og kunne ta oss med ned igjen! Vi kunne ikke sitte og vente i peisestua inne i Sognefjellshytta i sju timer!! “Jeg vil ikke vente” tenkte jeg. “Jeg vil at det skal skje noe! Jeg har ikke kommet helt opp hit for å sitte inne og spille ludo!!”

Etter en liten ordveksling ble vi enige om å gå en tur likevel. En kort tur. Skjerf, lue og votter ble dratt fram av sekker.

Javel. Så går vi. Eller vi nærmest vasser og vader gjennom gjørme og slush-aktig snø. Tungt, spesielt for de to som bare har joggesko. Jeg må ikke si noe. Jeg må ikke si: “VAR det ikke det jeg SA?” Det er ikke nødvendig heller. Alle tenker det samme mens det sier “svupp, svupp” i sko og støvler.

Vi er ikke kommet langt, men vi må ta en stopp. Ergerlig. Nå må jeg vente igjen. Vente på at joggeskogjengen skal komme til hektene. Sko blir inspisert. Tær blir varmet og sokker skiftet. Termosen med varm kaffe går rett ned i iskalde mager.

I mellomtiden ser jeg utover den trøstesløse hvitblågrå flaten der tjernet skulle ha vært. Da ser jeg det: To kvinner på ski over isen som dekker tjernet. Det ser ut som et prospektkort. Så enkelt det ser ut på ski, de sklir og danser over hele flaten. Hvis ikke isen hadde vært der, måtte de ha gått den tunge veien rundt, sånn som oss. Det som sperrer veien for oss, åpner en vei for dem.

“Is er en bred bro” lyder et runevers. Den enkleste av runene heter “is”. Den uttales “i” eventuelt “e”. Den ser ut som en ispinne ribbet for is og sjokolade. Ikke en gang en prikk over i-en har man unt seg her. Eller den kan se ut som et menneske som står rett opp og ned med hendene uvirksomt langs siden. Et stivt og ubevegelig menneske. Et menneske som venter? 

Hvorfor må jeg alltid vente? Eller … hvorfor er det alltid jeg som venter? Hvorfor er det alltid jeg som kommer først til avtaler, møter, prøver, stevnemøter, øvelser og står der og tripper og venter slik at de andre kan komme andpustne for sent og unnskylde seg mens de ramser opp alt det viktige de hadde å gjøre som var så mye viktigere enn denne avtalen og alt det spennende og eksotiske som hendte med dem på veien som forsinket dem og gjorde at jeg måtte vente. Ubehagelige spørsmål. Det er for god tid til å tenke på denne vidda! Jeg må videre!

Det er kaldt også, vi må ikke bli sittende stille for lenge. Jeg tenker på forfrysninger og forkjølelser. Men nå er stien bar og tørr et stykke fremover. Solen bryter plutselig gjennom. Vi går. Etter et par blåner kommer Jostedalsbreen til syne. Og her renner det en bekk med friskt vann forbi en kampestein som varmes opp av solen. Joggesko-gjengen legger seg rett ut og varmer føttene på steinen.

Jeg vil ikke vente på dem. Ikke nå igjen! Så “Støvelknekten” (han som husket å ta på seg støvler) og jeg vasser i slush-snø opp mot varden på toppen av bakken. Vi legger hver vår stein på varden som et tegn på at vi har vært der. Nå kan vi si at vi har vært et sted, et sted med varde. 

Herfra er det god utsikt. Oi, er ikke det de skiløperne som danset så lett over isen på tjernet? Nå går de saktere og har skiene på nakken, stakkar. Det er slutt på snøen og de må vasse gjennom gjørme de også. Jo, det går visst litt opp og ned med hvem som er den lure her.

Men jeg ville jo aldri ha våget å gå på ski over isen. Ikke tal om!

Jeg ser utover landskapet og tenker tilbake på den gangen jeg trodde at under enhver skøytebane var det et bunnløst dyp. Jeg var ganske liten da jeg stavet meg gjennom romanen Småfrøkner (Little Women av Louisa May Alcott 1868). Det var et kapittel i denne boka som jeg aldri skal glemme. Lillesøster Amy hadde hengt seg på storesøster Jo og kjæresten på skøytetur. De ville naturligvis ikke ha denne brysomme lillesøsteren med, men hun lurte seg likevel med og ut på den tynne isen. Resultatet var katastrofalt. Tegningen framstilte en ung pike kledd i lang rosa kjole og kyse idet hun braser gjennom den tynne isen. Man kunne se hennes barnslige, vakre og forskrekkede ansikt med store blå øyne og åpen munn gjennom isvann og isflak som sprutet opp rundt henne mens hun forsvant ned i det iskalde, svarte vannet. Selv om kapittelet jo sluttet med at lille forfengelige lillesøster Amy kom i en varm seng med varm kakao, ble bildet av den rosakledde piken på vei gjennom isen sittende igjen på netthinnen. Hver gang noen forsøkte å trekke meg ut på isen i de kalde vintrene, strittet jeg imot. Var folk aldeles gale? Visste de ikke at de når som helst kunne gå gjennom og synke ned i det iskalde mørket under? Selv var jeg overbevist om at jeg når som helst kunne gå gjennom denne isflaten. Det forbauset meg at andre så liketil og greit kunne spenne på seg skøyter og danse oppå isen som om de ikke visste at de svevde i livsfare. Det tok lang tid før det gikk ordentlig opp for meg at det ikke alltid er et bunnløst tjern under skøytebaner. Noen ganger er det en bil fra kommunen som sprøyter på akkurat passe med vann så det fryser til en skøytebane. Dessuten er det noe som heter kunstis. Nei, jeg hadde bunnløs dyp respekt for isen og ble derfor sittende på sidelinjen mens jeg holdt klokker og sko og gensere for de som moret seg der ute hvor det skjedde.

Men det er definitivt et tjern under isen på Sognefjellet der jeg så “mine” to skigåere krysse over.

“Is er en bred bro” sier runeverset. Isen åpner jo muligheter for de som tør å krysse over.

Astrid Lindgrens Marikkenen visste dette. Den morgenen Marikken og søsteren våkner opp og oppdager at elven som renner forbi huset har frosset til is, har de det veldig morsomt med å skli rundt på den. Etter hvert oppdager de at de kan komme seg fort av gårde nedover “isbroen”. De skøyter seg videre og videre til gårder og jorder de aldri har sett før. Det er så spennende at de klarer ikke å stoppe. Dette er jo før mobiltelefonenes tid. Lenge før. Ingen hjemme vet hvor de to småjentene er. De havner hos en snill familie som greier å få dem trygt hjem igjen. For i fortellingene om Marikken er alle mennesker gode på bunnen. Og hvis de har glemt det, altså at de egentlig er gode på bunnen, så minner Marikken dem om det og så blir alt bra. I Marikken fins det ikke store sorte hull som man kan bli slukt av hvis man et øyeblikk skulle gjøre en liten feil og rote seg ut på tynn is.

Det skulle ha vært sånn det var. Da ville jeg ha våget meg utpå jeg og, tenker jeg. Nå er skigåerne (med skiene på nakken) forsvunnet ut av synsfeltet.

Når isen legger seg tykk og solid over vann og fjord er det uendelige muligheter for forflytning som åpner seg. Noen ser det alltid på denne måten: «Men det er jo et uendelig hav av muligheter her!» sier de. “Ja, men tenk på den friheten du har!“ sier de. Og selv kjenner jeg meg litt baktung fordi jeg har problemer med å tenke på denne måten. Jeg har alltid vært pinlig klar over konsekvensene av å komme ut på tynn is. Man kan brase gjennom og bli slukt!

«Reinsdyr løper på skaresnø». Sier et annet runevers. Det ser så lett ut. Det er vakkert å se en reinsdyrflokk på avstand som løper oppå hard snø. Og det virker så enkelt å danse på isen. Jeg tør det bare ikke. Tør ikke ta friheten i bruk. For selv om alle muligheter synes åpne, så er det egentlig bare en eneste vei som er mulig: Den veien jeg velger å gå. Selv om man kan gjøre alt, så kan man bare gjøre en ting om gangen.
Men jeg er visst blitt veldig lei av å holde andres klokker og vesker og sko og gensere og termoser og matpakker så de kan løpe av gårde. Jeg vil også løpe!

Isen er en slags bro for de som tør. Og is bevarer ting under overflaten. Mens “støvelknekten” og jeg skritter oss gjennom slush-snø tilbake til det stedet der “joggeskogjengen” måtte gi tapt, tenker jeg på Tarjej Vesaas. Jeg vet ikke om noen annen forfatter som kunne skrive om is på den måten.

Han forteller om ei jente som står og venter på gutten sin. Han beskriver hvordan snøen faller på henne, på hodet, skuldrene, armene. Og etter hvert skjønner vi at hun har stått svært, svært lenge og ventet på gutten sin. Flere timer antagelig. Kanskje hele kvelden. Men ettersom hun blir mer og mer nedsnødd blir det vanskeligere og vanskeligere for henne å flytte seg. Hun klarer ikke å ødelegge den isskulpturen hun er i ferd med å bli. For tenk om han likevel skulle komme? Det danner seg et vakkert tårn over lua. Innpakket i snø står hun der og kommer ingen vei. Hun trenger at noen kommer og pakker henne ut.

Man kan bli svært kald og ubevegelig av å vente for lenge på noe eller noen som ikke kommer. Og det verste er at som regel kommer det jo ingen. Ikke før man selv flytter seg.

Sånn, ja. Der har vi kommet oss tilbake til joggeskogjengen. Jeg legger hodet mot den varme steinen og nyter solen. Alt kan vente nå. Jeg har ventet lenge nok på alt. Nå får “alt” vente på meg.

Der kom det jammen noen amerikanske turister vandrende forbi. De spratt liksom fram fra intetheten med vandrestavene, ryggsekkene og vindjakkene med pels. En etter en går de forbi. En etter en betrakter de oss med en forbauselse som forteller meg at de lenge må ha følt seg som de siste gjenlevende menneskene på jorden.

Kroppen er stiv og kald. Været har snudd igjen. Nå snør det plutselig. Joggeskogjengen har isføtter. Vi vasser gjennom porøs slush-snø og gjørme tilbake. Våte fra topp til tå når vi fram til Sognefjellshytta. Det lukter våt ull og kaffe.

Vi må vente en stund før bussen kommer. Ludo, yatzy, skrive litt, lese litt, snakke litt …

Is er stillstand. Ventetid. Konservering. Men noe skjer i ventetiden.

Jeg kan ikke løpe på skaresnø, slik som det ser ut som om mange andre gjør. Jeg må vasse hvert pinlige skritt. Jeg har aldri greid å hoppe over noe eller å gå den enkleste veien. For selv om det hele ser så åpent ut, selv om det ser ut som om man kan gå hvor som helst, så er det egentlig bare en eneste vei det er mulig å gå. I hvert fall bare en vei om gangen.

“Hvorfor må jeg alltid vente?” spurte jeg meg selv da dagen startet. “Hvorfor venter jeg alltid på alt?”

Nå sitter jeg innhyllet i varme på Sognefjellshytta og tenker at kanskje det egentlig er alt som venter på meg?

Jeg sitter på loftet i min fars hus sommeren 2012. Utenfor surkler bekken og spør om jeg ikke skal gå ut snart. Men først skal jeg «snakke med» en rune. Jeg stikker hånden i posen og drar opp en liten, grov trebrikke, gransker runen og kjenner en slags respekt. Det er som jeg må rette meg litt opp der jeg sitter og sjekke at klærne sitter som de skal. Det var runen Os som kom ut av posen i dag. Os, Ås eller Ansuz.

Runen ble i sin tid uttalt som ã (nasal a) videre som å, men endret seg ved 1000 tallet til O, opplyser Lars Magnar Enoksen i boken «Runor» som jeg naturligvis har for hånden.

Og spørsmålet som dukker opp i bevisstheten når jeg ser denne runen er:
«Er det noe jeg skulle ha sagt?»

Jeg drømte en gang at jeg var stengt inne i et bibliotek og ikke fikk komme ut igjen før jeg hadde funnet det riktige ordet. Døra bak meg var stengt, lukket og låst. Jeg lette og lette gjennom bøkene etter det riktige ordet, men jeg fant det ikke. Men da jeg kom til slutten av bokhyllene, oppdaget jeg en ny dør. En dør som førte ut! Jeg åpnet den, og der stod selveste Vera Henriksen, forfatteren av så mange av de bøkene som har fått meg interessert i vikingtiden. I drømmen gransket hun meg og sa:
«Hva er du?»
Jeg lette og lette etter et ord med litterære kvaliteter, men det eneste ordet jeg greide å presse ut var: «Utbryter!» Et ubehøvlet, uoppdragent og vulgært ord brøt seg liksom ut og ble sagt. Hun nikket fornøyd og sa: «Utbryter er hva du er, ja.» Det duftet av en eller annen næringsrik suppe. En stor gryte stod på bordet. Jeg slapp ut og satte meg mens hun øste opp av denne suppen.

Dette drømte jeg mens jeg strevde veldig med å gjøre en god litterær fortelling om til muntlig fortelling. Det kan nemlig være vanskelig å komme “ut av boka”. Som muntlig forteller forholder jeg meg ofte til skriftlig materiale. Ordene i bøkene er satt ved siden av hverandre på de mest utsøkte måter med de vakreste litterære bilder. Men problemet er at det skal ut av boka, inn i meg og ut av munnen min, ut i rommet der de andre menneskene befinner seg. Det handler om å levendegjøre ordet så det trives på en scene! Det hender at jeg har gått i ring i ukevis eller vandrer opp og ned kyststien, stengt inne i et slags indre bibliotek, helt til det åpner seg en skjult dør.

Os, Ås eller Ansur. Jeg leser runeversene langsomt. Ordet “elvemunning” brukes i tilknytning til dette tegnet. Elvemunning, munn, Odin, skald, ord … Spørsmålet dukker opp igjen:
«Er det noe jeg skulle ha sagt?»

Jeg ønsker jo egentlig at min munn skal være som en elvemunning der ordene flyter lett og fint som små søte seilbåter ut i fjorden. Men sånn er det ikke alltid. Ikke alle ord flyter like lett. Noen ord koster det umenneskelig strev å få tak i. Andre kolliderer i hverandre. Og så er det noen som blir drivende omkring i fjorden, de kommer ikke videre og de finner ingen havn. Andre sitter håpløst fast et eller annet sted mellom mellomgulvet og halsen. Sperret inne i et slags indre bibliotek.

Spørsmålet kommer opp igjen:
“Er det noe jeg skulle ha sagt? Kanskje i dag?”
Det er da fælt som det spørsmålet maser.

Folkeeventyrene legger forresten stor vekt på det muntlige ord. De har stor kraft i enkelte situasjoner. Både Per, Pål og Espen Askeladd ønsket å bygge et skip for kongen, et skip som kunne gå både til lands og til vanns og i luften med. For den som greide det skulle arve prinsessen og halve riket. Og som vanlig gikk det helt galt for både Per og Pål, mens Askeladden var den som greide det. Det som gikk galt for Per og Pål var at de ikke satte riktig navn på det de hadde i nisteskreppen og løy om det de skulle lage. Hver av de tre brødrene møtte nemlig en mann på veien. Mannen spurte dem hva de hadde i skreppen og hva de hadde tenkt å bygge. Både Per og Pål kalte det de hadde i skreppen for ”møkk”, og det de skulle bygge for ”trau”.
”Møkk skal bli,” svarte mannen. Og så ble det møkk. ”Trau skal bli,” sa mannen. Og uansett hva de prøvde på å bygge etterpå så ble det bare trau, trau og atter trau.

Men vi forstår jo Per og Pål så godt. Det var vel ikke enkelt å gå ut i verden og proklamere at man hadde ambisjoner om å bygge et skip med slike magiske egenskaper. Man kunne bli ledd ut så grundig at man helt mistet motet. Eller kanskje denne mannen hadde tenkt å stjele ideen? Men det var Askeladden som hadde rett – igjen! Han som naivt, ufornuftig og uten omskrivninger svarte at han skulle bygge et skip som kunne gå til lands og til vanns og i luften med, og som til og som var villig til å dele nisten sin. Han fikk den hjelpen han skulle ha. Han fikk det hjelp fordi han satte ord på sitt prosjekt til riktig person. I våre folkeeventyr har ordet ofte en magisk kraft. Det kommer til uttrykk i eventyretet om Askeladden og de gode hjelperne. Ord kan være bare ord. Og ord kan være skapende magi.

“Er det noe jeg skulle sagt som ikke er blitt sagt og som jeg skal si i dag?“
Spørsmålet dukker opp igjen med enda større kraft. Det er jo selveste sjefsrunen jeg sitter med i dag. Og den har en viss tyngde. Jeg retter ryggen igjen. Dette er runen til Odin, æsenes overhode. Det var Odin som fikk tak i runene.

“Jeg vet at jeg hang i det vindkalde tre ni hele netter, med odd såret, til Odin gitt, sjøl gitt til meg sjøl, i det treet som ingen vet av hvilke røtter det rant.“ (Håvamål)

Det virker som om runene kom fra selve verdenstreet, men at det krevdes både lidelse, død og ekstase for å vinne dem. De er der, men de må erobres. Hva er runer? Og hvorfor var de så viktige at selve sjefsguden måtte ofre seg selv på denne måten?

Odin ga, i følge fortellingene, hva som helst for å innhente kunnskap og visdom slik at noe nytt kunne bli skapt. Gang på gang gikk han over lik (også sitt eget) for å lære noe nytt. Han forførte og svek en kvinne for å få tak i skaldskapens kunst. Ja, ja. Akkurat dette var nok ikke så ubehagelig for ham. Det verket nok verre da han ofret øyet for Mimes visdom.

Den norrøne skapelsesmyten forteller om hvordan Odin blåste liv i de to første menneskene, Ask og Embla, som egentlig var to kvister som kom drivende med strømmen. I den bibelske skapelsesfortellingen blåser også Vårherre liv i menneskene, men dette er uten noen som helst bivirkning for ham selv. Det virker som Vårherre har grenseløst med pust. Men når Odin gir sin livsånde til menneskene, gir han noe fra seg som han aldri kan få igjen, han ofrer sin egen livspust. Og han har etter dette noe skyggeaktig over seg. Han blir på en måte en slags skygge av seg selv, en dauing. For i norrøn mytologi skaper man ikke av ingenting, man må ha noe, for eksempel to kvister, for å skape mennesker. Og man må ofre noe, noe som man faktisk mister, for at noe annet skal bli til.

Husker du de gamle fotografiene, de vi drev på med før alt ble digitalisert? Fotoene kom i pappkonvolutter. Fotoene lå i det store rommet. I det lille rommet lå negativene. På negativene var alle fargene omvendt. Det så litt spøkelsesaktig ut. Jeg ser Odin som et sånt negativ, noe omvendt og litt skremmende. Det han får tak i og det han -skaper ligger i det store rommet, det er det vi blir sittende igjen med – «positiven» – selve fotografiet.

Odin er den nådeløse kreativiteten og den skånselsløse trangen etter mer visdom. De norrøne gudene er jo ikke snille og nåderike sånn som f.eks. Jesus og Jomfru Maria. Odin er nådeløs. Også mot seg selv! Odin er det i menneskene som får enkelte til å sitte i månedsvis isolert for å skrive en avhandling de ikke aner om noen vil lese, bygge en flåte og drive over stillehavet for å bevise en teori, lide seg gjennom polarmørket isolert fra de som elsker dem , skrive dikt i smug halv fem om morgenen fordi det ikke er tid eller allmenn aksept for diktskriving i hjemmet, stå i bakgården og hogge i stein en hel sommerferie mens de andre er på stranda og, svette seg gjennom måneder med teaterprøver i en oksygenfattig black box mens kontoen langsomt tømmes og premieren nærmer seg faretruende. Eller: Sette seg som mål å skrive en fortelling om hver enkelt rune og legge det ut på blogg.

Odin hang i ni dager og ni netter på selveste verdenstreet for å få tak i runene, sier han selv. Dette forteller at runene må ha vært svært viktige, de var verd en død og oppstandelse. Våre forfedre, som skapte disse mytene, må ha sett på runene som viktige. Å lese og skrive er makt. Det gir evnen til å spare på kunnskap man har ervervet seg og gi det videre til andre mennesker. Kan man lese så kan man få innsikt i ting som andre har skrevet. Har man tegn, kan man sette spor etter seg. Det har betydd mye for mennesket at vi kunne sette spor etter oss, legge igjen visdom så ettertiden kunne få del i det og ikke trengte å lære alt på nytt fra begynnelsen av. Kunnskapen om ord og tegn skaper en slags udødelighet og er derfor guddommelig.

Vi omgir oss med ord hele tiden. De hopper ut av tastaturet og flyr avsted over skjermer. Hverdagen er full av bokstaver og ord. Ord i aviser, ord på blogger, ord i bøker, ord på skilt. Ord i e-post og brev. Fordi vi til daglig omgir oss med så mange ord, er det nesten umulig å fatte hva som er så stort og magisk med ordene. Men jeg tror ikke at den som oppfant uttrykket «et bilde sier mer enn tusen ord» noen gang har stupt ned i sitt sjels mørke for å hente opp brennende, skinnende ord som kan ramme andres hjerter eller helbrede et sykt sinn.

I Egil Skallagrimssonssaga kan vi lese om hvordan islendingen, vikingen og skalden Egil Skallagrimsson diktet seg ut av flere vanskelige situasjoner. Men den farligste fienden hans viste seg å være hans egen depresjon. I «Sønnetapet», fortelles det om hvordan han stengte seg inne for å sulte seg i hjel etter at sønnen hans døde. Det var jammen godt at han også hadde en datter. Han ble lurt av datteren sin til å dikte seg ut av selvmordstanker og depresjon mens hun satt der og risset runene inn på kjevle. Hun vek ikke fra hans side, det stod om livet. Det kreative arbeidet med ord hadde en helbredende kraft på ham selv.

Men det er ikke alt som kan settes ord på, i hvert fall ikke direkte. Jeg lurer på hvorfor ordet “tabubelagt” har fått en sånn negativ klang.  Tabu betyr ikke bare at noe er for skambelagt til å kunne snakkes om.  Det kan også bety at noe er så hellig, stort og nært at man ikke kan sette ord på det uten å ødelegge forestillingen og følelsene rundt dette. Noe skal være skjult og skinne gjennom overflaten, som solen skinner gjennom et glassmaleri eller et prisme i vinduet.  Tabu er sjelen i ordene, glansen i øynene til den som forteller, varmen mellom oss i en samtale, hjertet som langsomt rører på seg når du hører en kjent stemme. “Rune” kan også bety “skjult, hemmelig.”

Det fantastiske med fortellinger, dikt, runer og symbolsk språk er at man på ulike måter kan komme i berøring med dette hellige tabu uten å berøre det direkte og dermed bryte tabu. Jeg er overbevist om at det er denne kraften Odin kjemper seg til når han henger ni dager på et tre. Dette er runenes kraft. Det indirekte, mangfoldet bak de enkle, naive strekene. Disse kråketærne som vekker et vell av assosiasjoner, minner og tanker.

Slik som runen Os har vekket i meg nå, denne morgenen. Hva er ord? Jeg sammenfatter:

– Ord er det Odin kjøpte og som han betalte for med ni dager og ni netter spiddet fast i verdenstreet.

– Ord fikk Egil Skallagrimmsson til å reise seg fra sengen, skyve slåen fra og gå ut av den kvalme koven der han egentlig hadde tenkt å dø av sorg.

– Ord er det som skaffet Askeladden gode hjelpere.

– Ord er det som blir risset inn på dørkarmer, trær og bordbiter fordi trangen til å sette spor og gjøre seg udødelig er tilstede!

– Ord er det som bryter ut av munnen min når trykket i mitt indre bibliotek blir for sterkt!

– Ord er steinen som blir kastet i vannet og som lager ringer som brer seg utover tjernet. Ingen vet hvor langt ringene når. Kanskje til verdens ende.

– Men ord er også som små seilbåter der de flyter rolig ut av elvemunningen og videre ned langs fjorden i håp om å finne noen hjemme.

Men selv etter denne høysangen til ordenes pris sitter jeg igjen med det samme store spørsmålet:

«Er det noe jeg skulle ha sagt?» Sånn helt uten metaforer, uten hensyn til rim og rytme, hemmelige tegn og tabu? Er det noe som rett og slett bare skal synges ut?

Spørsmålet henger over meg mens jeg går ned i kjøkkenet, tørker av voksduken, setter over traktekaffe, espresso og te. (To drikker traktekaffe, en drikker bare espresso. Og en tåler bare te.) Da er det en kokeplate igjen til eggene som møysommelig legges i kasserollen. (To vil ha veldig hardkokt, en skal ha middels kokt og den siste bløtkokt) Jeg skjærer brød (rugbrød til en og kneip til to andre, den siste spiser bare knekkebrød). Når tevannet er ferdig helles det på tekannen og så kan jeg starte med havregrøten. (Det er en som ikke klarer å våkne uten havregrøt, og det ville jo være synd siden vi har bestemt oss for å klatre opp til Fuglesteg i dag.) Så dekkes bordet møysommelig med pålegg, asjetter, kniver og gafler, ikke glem skjeer, mens jeg skiftevis stikker hodet inn gjennom diverse soveromsdører og roper navn og prøver å være positiv vekkeklokke. Urtesalt og vanlig salt må på bordet. Noen vil ha melk og andre sukker i kaffen.

“ER DET NOE JEG SKULLE HA SAGT?“ surrer det i bakhodet mens de setter seg rundt bordet og spiser og jeg går fram og tilbake for å hente ekstra vann til en som synes at kaffen ble for sterk og fiske fram kaviar til en som ikke får i seg eggene uten kaviar. “Er det et eller annet jeg skulle ha sagt?”

Da bryter ordene endelig ut av min munn:

“Kan dere rydde av bordet og vaske opp etterpå?”

Der ble det sagt. Grovt, enkelt og ubeskåret. Det var ikke verre. Men jammen satt den langt inne, gitt!