Jeg er snart ferdig med fortellerteateret på Løvøya for i år. Nesten alle fjerdeklasser i kommunen har opplevd brønnen, tussene, pilegrimsskatten og hørt om Linas bortføring til røverhula.

Da de første klassene kom ut til øya i år, var det ikke vann i brønnen. Dag etter dag stod jeg der og lovpriste vannets helbredende kraft ved siden av den knusktørre brønnen. En morgen holdt tre menn på rundt brønnen. De puslet stille rundt mens jeg fortalte, lekte og satte barna i gang med det de skulle gjøre. Jeg bortforklarte dem som tusser som taslet rundt der. De føyde seg naturlig inn i landskapet. Så, mens vi stod rundt brønnen alle sammen, skjedde mirakelet. Det rislet av vann som rant ned i brønnen. Vi klappet for vannet og for "mirakelmennene" som hadde fått det tilbake. Igjen kunne myntene skimtes på bunnen gjennom det "helbredende vannet".

Les resten av dette innlegget »

Reklamer