Archives for the month of: november, 2012

“Nød lærer naken kvinne å spinne“. Dette ordtaket er så innarbeidet at når jeg hører ordet “nød” ser jeg ofte for meg et bilde av en rokk. Men spørsmålet er: Gjør den egentlig det? Lærer “nød” noen som helst noe som helst?                                          Bilde

Jeg sier “nei”. Hvis man skal lære noe av nød og vanskeligheter så er det avhengig av at det går bra til sist. Sånn at man fra sin gode posisjon etter at nøden er opphevet kan se tilbake og trekke noen etterpåkloke slutninger som man belærer sine medmennesker med.

I Asbjørnsen og Moe er det et eventyr om ei jente som har vokst opp med faren sin langt ute i skogen. Hun er snill og grei og flink til vedhogging. Men hun har altså ikke lært de kvinnelige sysler. Hun kan verken spinne, veve eller sy. Dette er en stor skavank, ja, nærmest en invaliditet. Det er som om hun i dagens samfunn ikke skulle kunne lese eller skrive. Derfor må dette holdes skjult når hun skal ut i verden. Naturligvis får hun tjeneste på slottet og naturligvis får noen ondsinnede og sjalu medsøstre rede på hennes handikap og sprer ryktene. Resultatet er at hun blir plassert i et rom over natten, tvunget til å spinne opp en hel haug med lin den første natten, veve en bunke trøyer den neste natten og sy en haug med skjorter den siste natten. Hun kan det ikke. Aner ikke hvor hun skal begynne. Jeg ser henne for meg i et rom med lin som skal spinnes. Hun er absolutt i nød, men nød lærer henne ingenting.

“Når nøden er størst er hjelpen nærmest” er et annet ordtak og det passer vel bedre her. Plutselig dukker det opp en deformert underlig kvinneskikkelse som vil bli kalt “moster” på hennes bryllupsdag som lønn for å spinne for henne. Moster – mors søster. Vi aner at selv om jenta ikke har noen mor, så er mors krefter ute og spinner noen tråder her. Mens hun sover blir alt spunnet for henne. Neste natt kommer en annen merkelig kvinneskikkelse med kjempestor bak og vever for henne og siste natten kommer en skikkelse med et verkende øye og syr ferdig skjortene. Jenta er reddet ut av situasjonen, men hun HAR JO IKKE LÆRT NOEN TING!! Bilde

I begeistringens rus blir hun giftet bort til prinsen. En slik arbeidskapasitet må slottet sørge for blir i familien. Ingen tenker på at det passer seg dårlig for en kronprinsesse og sitte pal ved rokken daglig. OG HUN KAN JO FREMDELES IKKE VERKEN SPINNE VEVE ELLER SY!! Så hvordan i all verden skal det gå med henne?

Det går helt fint. For disse merkelige mostrene dukker opp i bryllupet og skremmer prinsen med at de er blitt så stygge og deformerte nettopp på grunn av spinning, veving og sying. Og som prinser flest er denne unge mannen mer opptatt av å ha en pen dame enn en nyttig og flink dame. Hun blir gift med prinsen og får livsvarig forbud mot spinning, veving og sying så hun skal holde seg så pen som mulig. Hun er reddet. Hun kan heretter hengi seg til et liv i unyttig udugelighet sammen med en kongssønn som antagelig er like udugelig selv. HURRA!

Men hun lærte altså ingenting. Nøden lærte ikke jenta noen ting. For nød lærer ikke naken kvinne å spinne. Nød lærer ikke noen noe som helst. I hvert fall ikke nød alene. Og man blir ikke klok av skade, i hvert fall ikke av skade alene. Nød er noe dritt. Skade er noe herk. La det være helt klart!

Det hender imidlertid at nød kan få fram noe nytt i en naken kvinne, (Ja, hos påkledde også, forresten) et behov for å ta fram rokken og linet. Men da må hun jo ha både rokk og lin til disposisjon. Og så må hun ha noen som kan lære henne å spinne! Kanskje hun tidligere ikke har tenkt over at hun har dette rommet med alt dette linet. Hun har jo ikke hatt bruk for det før. Og kanskje hun til nå har trodd at den morsomme hjulformasjonen i hjørnet bare var til pynt. Men fordi hun ikke har klær må hun lete etter muligheter. Jo. Det hender at man i nødens stund finner ut at man har flere ressurser og flere muligheter enn man trodde. Men det hender dessverre også at man ikke finner ut av det. Kanskje man ikke har flere ressurser. Eller kanskje man ikke orker å lete.

I slike tilfeller trenger vi et annet menneske. Noe utenfra.

Når nøden er størst er hjelpen nærmest? I eventyret er det jo sånn. Når hun satt der hjelpeløs og gråt, så kom det en stygg og hyggelig moster. Men la oss se det i øynene: I virkeligheten er det ofte sånn at når nøden er størst så kommer det ingen . I virkeligheten er det ofte sånn at når nøden er størst er det ingen som ser oss og ingen som hører vår bønn. Vi er alene i et rom av kaotisk lin og apatiske hender. Vår bønn har stilnet. Ilden på gruen har sluknet. Jeg beklager, folkens, men sånn er det ofte når man er i nød.

Nå ber jeg deg som leser dette: Se på runen naud. Bilde

Den ser ut som en N som ikke er ferdig tegnet. Den er litt for kort i det høyre beinet. Det trenger å vokse ut. Eller kanskje det kan se ut som en figur som er på vei et sted?

En gang danset jeg moderne ballett hver torsdag. Jeg ville nok helst ha danset klassisk ballett, men damen bak skranken smilte overbærende og forklarte medfølende at når man begynte i voksen alder, var moderne ballett mer passende. Jeg våget ikke spørre hvorfor, i tilfelle hun ville svare noe som tok fullstendig motet fra meg, så jeg tok rådet. Altså, moderne ballett. Jeg falt veldig mye i denne tiden, falt og rullet rundt, svingte med armene, bøyde meg til siden, strakte en arm opp så langt jeg klarte for å bikke over og svinge rundt. Det var vanskelig, men fascinerende. Moderne ballett skiller seg fra klassisk ballett på flere måter. I klassisk ballett ser vi danseren bevege seg fra posisjon til posisjon, en danser i full kontroll hele tiden på vei oppover. En overjordisk skikkelse.

Men den dansen som jeg danset på kurset i Moderne ballett disse torsdagene var annerledes. Den bestod ikke av en serie posisjoner, men var en jevn strøm av bevegelse fra en ubalanse til en annen ubalanse. Egentlig var vi hele tiden ute av balanse slik at hvis bevegelsen hadde stoppet opp, ville danseren ha falt pladask. Men fordi man hele tiden var i bevegelse gjennom de ulike former for ubalanse, falt man ikke, i hvert fall ikke ukontrollert. Jo, naturligvis falt vi, gang på gang rullet vi rundt og reiste oss igjen. Men vi visste hvor vi skulle, gjennom en strøm av bevegelser satt i gang gjennom ubalanse.

Jeg lurer på om det var dette damen i skranken tenkte på da hun rådet meg til å velge moderne ballett. Moderne ballett ligner mer på det livet jeg kjenner.

Det går an å bruke mangel og ubalanse som en igangsetter av bevegelse. Det er jo alltid noe som er i ubalanse, alltid er det noe som mangler. På en måte oppnås aldri følelsen av å være fullt på høyden, fullstendig i harmoni og balanse. Når er man det stedet der man ikke trenger noe mer? Ikke i dette livet, antagelig.

Vi er alltid i bevegelse, alltid underveis. Og hvor skal vi egentlig? Til den perfekte posisjon, til tilstander av lykke og harmoni? Ikke nødvendigvis mot «lykken». Hva er lykken? Korte streif av et eller annet, en posisjon som varer et par sekunder før man ikke klarer å opprettholde den mer. Har vi for store forventninger? Eller kanskje vi har forventninger til livet som ødelegger de helt vanlige gledene?

Jeg tror ikke på lykken. Men jeg satser på tilfredsheten. Jeg er tilfreds med en skive brød med brunost etter en god natts søvn. Lyden av raslende løv. Frisk luft. En varm badstu etter treningsøkten. Jeg trives med godt selskap og i en varm armkrok. Jeg trenger ikke tilstanden “perfekt”. Bilde

Du må gjerne jage mot den perfekte posisjon, hvis du gidder. Halse mot lykken. Men jeg er ikke med. For jeg har oppdaget at det går an å både glede seg, undre seg og fascineres av selve bevegelsen. Av prosessen. Det som betyr noe er om du trives i bevegelsen.

Naturligvis fins det ubalanser og ubekvemhet som er så alvorlig at det ikke setter i gang noen ny og konstruktiv bevegelse, men bringer danseren fullstendig ut av fatning. Ja, som stopper bevegelsen. Eller som setter i gang en bevegelse som ikke er konstruktiv i det hele tatt – en bevegelse mot selvdestruksjon. Nøden som ikke lærer noen noe som helst. Vi trenger hverandre. Vi trenger noe og noen utenfra å danse sammen med. Noe og noen som tilbyr noe annet enn det vi er bare i oss selv. Noen å bytte bevegelser med.

Runen “naud” stirrer på meg fra den lille trebrikken og minner meg om at
nøden ikke lærer naken kvinne noe som helst dersom det ikke fins andre mennesker, lin og rokk til disposisjon og at hjelpen ofte er langt borte. Hvis man ikke ber om det, da. Det går noen ganger an Bilde å be om hjelp. Og da, noen ganger altså, hender det at noen  hører etter og rekker fram en hånd. Det er ikke sikkert, men det er vel  verd å prøve. Altså: Nød lærer ingen å spinne. Når nøden er størst er hjelpen ofte langt unna. Så derfor: Er du i nød: Rop høyt!!

Reklamer

Få kunne måle seg med Einar Tambarskjelve. Han skjøt så flittig med pil og bue at fienden forstod at før de fikk ødelagt buen hans, var det ikke mye håp om seier.

“For veik, for veik er kongens bue”
Kjenner du ordene? Det er Einar Tambarskjelves ord til Olav Tryggvason i slaget ved Svolder. Han stod bak i krapperommet på Ormen, forteller Snorre, han skjøt med Olav Tryggvasons pil og bue fordi hans egen var blitt skutt i stykker. Men hva hjelper det å være god til å skyte og å ha en god pil og bue når det er feil pil og bue? Våpenet passet ikke til mannen og da hjalp det lite at han var den beste bueskytteren til Olav Tryggvason. Du vet kanskje hvordan han så ut? Du har kanskje bladd i Snorres kongesagaer og sett illustrasjonen av ham i Olav Tryggvasons saga? Han står der med hjelmen på hodet og buen spent. Han ser mot venstre mens han spenner buen mot høyre. Det er et eller annet feil med bildet. Det er noe feil med å se til en kant og mens man skyter en pil til en annen kant. Han spenner buen langt. Altfor langt. Noe var forferdelig galt og han visste det. Det nyttet ikke å bruke en bue som var beregnet til et annet menneskes kraft og grenser. Dette var slutten.

Yr, den siste runen i den yngre futharken, uttales r. Yr kan bety «barlind». Ett runevers sier: » Barlind er det grønneste treet om vinteren. Det spraker ofte når det brenner.» Et annet runevers sier: «Yr (barlind altså) er en dobbelt bøyd bue. Den gagner striden og slynger pilen ut.»Runen kan faktisk se ut som en grovt skissert pil og bue. Det var og er fremdeles vanlig å lage buer av nettopp  barlind. Den er lett å bøye. Pil og buen er et personlig våpen. På Olav Tryggvasons tid, ble buene laget spesielt til hver person, tilpasset den enkeltes høyde, vekt, kraft og personlig teknikk. Enhver brukte buen på sin egen måte. Den som vil bli god med dette våpenet må kjenne sin egen kraft og kjenne hvor langt buen kan spennes. Det gjelder å finne det punktet der buen får størst kraft. Trekkes den lenger, brister den.»For veik for veik er kongens bue.» Disse ordene ble så kjent. Men hvordan kan vi overhode vite at de ble sagt? Hvem i all verden hørte dem i den larmen som må ha vært, og hvem overlevde til å formidle det videre?Sagafortellerne har en tendens til å legge velformulerte fraser i munnen på vikingtidens menn når de snart skulle dø. Det er liksom ikke måte på hvilke visdomsord, underdrivelser og vittigheter de klarer å lire av seg mens de ligger og stønner på slagmarken eller står i pilregnet i en båt omringet av fiender. Det var en ærefull død å falle i kamp. Men vi må se det i øynene, folkens. Vi aner egentlig ikke om Einar Tambarskjelve sa «For veik, for veik er kongens bue» eller om dialogen :

«Hva brast så høyt der?»
«Norge av di hand, konge.»

egentlig fant sted. Det var sagaskriverne som ville gi disse krigerne gode slutter. For alt vi vet kan han ha kommet med et skrik, fulgt av en saftig norrøn ed («Måtte Fenrisulven sluke deg» eller noe lignende.) eller rett og slett et «au».
Men han var en god kriger og det var viktig for sagaskriverne å gi ham en ærefull død.

Men hvordan var nå Olav Tryggvason havnet i denne situasjonen? Han hadde i hvert fall ikke lagt opp til det selv. Ikke denne gangen. Han var ute i et helt annet ærend, et familieanliggende, et samlivsproblem skulle løses. Og så hadde han kanskje undervurdert fiendene som lå og ventet på ham. La oss se nærmere på ham.

Sagaen beskriver Olav Tryggvason som en mann som har vært truet på livet fra han var i sin mors liv. Moren, Astrid, måtte flykte fra sted til sted fra Eiriksønnene mens hun var gravid og mens gutten var liten. Da gutten var tre år,  ble de tatt av vikinger på vei til Danmark og skilt. Olav Tryggvason, kongssønnen, vokste opp i et fremmed land. Men så kom han tilbake for å kreve sin kongsrett!

Olav Tryggvason skal ha hatt et uvanlig godt dametekke. Uansett hvor han kom og gikk så var det en eller annen kvinne som falt pladask for ham. På vei til Norge befant han seg på et tidspunkt i England ,og her var det han tilfeldigvis dumpet opp i et slags «fesjå» for menn.  Søsteren til kongen av Dublin skulle velge seg en mann. Og de stilte seg opp på rekke og rad og viste fram muskler og hva annet de hadde å by på av kroppslige fordeler. Det fortelles hvordan Gyda gikk og så på hver enkelt av dem for å se om det var noe til mann. Jeg ser for meg hvordan hun gransker dem, kanskje kjenner litt på dem, veksler noen ord … rynker på nesten … men så kom hun til Olav, utlendingen, som egentlig var opptatt av noe helt annet. Hun presenterte seg, fridde og etter et par replikker var de trolovet. Er det noen sak?

Hvor det ble av den dronningen er ikke godt å si. I hvert fall blir hun ikke nevnt når han lenger ute i sagaen frir til dronning Sigrid i Konghelle. Det så ut til å gå helt greit det også. Men så kom samtalen inn på religion. Uff og uff. Olav kom med den betingelsen at hun skulle forlate sin norrøne tro og døpes. Og da var det at Sigrid møtte ham vennlig og bestemt med noen likestillingens ord som tiden slett ikke var moden for: Hun ville akseptere hans tro, men forventet til gjengjeld at han ville akseptere hennes! Han ble rasende!! Akseptere hennes tro!! Hørt på maken!! Han kalte henne en hedensk hund og slo henne i ansiktet. Der dummet du deg ut, Olav Tryggvason. Han ante ikke hva slags kvinne han var oppe imot. Å bryte et ekteskapsløfte var nemlig mer enn å «slå opp» (som kan være ille nok). Det var en ærekrenkelse og et brudd på en foretningskontrakt. Hun la ham for hat resten av livet. «Dette kunne vel bli din bane» sa Sigrid Storråde. Og det ble det jo på en måte også.

Akk, den stolte Olav Tryggvason som liksom var så sjarmerende og som liksom alltid hadde rett.. Her gjorde han sitt livs største tabbe. Han skulle tatt henne! Hvis han hadde tålt å leve med en sterk kvinne som henne, ville det gått ham mye bedre. Hun hadde en overtalelsesevne og en manipuleringsteknikk som ingen kunne stå for. Sammen ville de ha vært dynamitt, eller sagt med datidens bilder: Sammen ville de ha vært pil og bue. Nå gikk hun tvert i mot hen og giftet seg med hans erkefiende, Kong Svein Tjugeskjegg i Danmark. Og hun hadde også sterke allianser i Sverige. Uff og uff. Du skulle ha behersket deg, Olav Tryggvason!

Men egentlig var det medgiften til Tyre som gjorde utslaget. Tyre hadde flyktet fra kong Burislav syv dager etter bryllupet. Hun ville ikke for noen pris være gift med en hedning. Hun løp bort i natten og kom via flere omveier til kong Olav Tryggvason der hun gråt og bar seg og ikke visste sine arme råd, stakkar. Hun betrodde ham alt som var hendt og søkte hans råd og hjelp. Olav brukte ikke lang tid på å tenke ut hvordan han best kunne hjelpe. Han giftet seg med henne. Det måtte da vel være til hjelp! Men hennes nød var ikke slutt. Hennes klage tok ingen ende. Hun klaget seg og gråt sårt over at hun hadde store eiendommer og en medgift i Vendland som hun ikke hadde fått med seg. Hun ba så vakkert om at kongen skulle hente disse eiendommene til henne. Jeg ser dem for meg i sengehalmen i koven, i hallen, bak uthuset i åkeren. Ustanselig klaging og etter hvert beskyldninger fra henne. Og hans forsikringer og mer og mer irriterte beroligende bemerkninger tilbake. Olav kom med blomster og gode ord. Men hun slo blomstene ut av hendene hans og hånte ham, beskyldte ham for å være feig.

Her hadde hun ham.  Dette med å være feig var et følsomt tema for vikinger, kristne eller hedninger. Og dermed reiste Olav Tryggvason for å hente medgiften til kona si, rett inn i armene på fiendene han hadde brukt livet på å skaffe seg. På veien måtte han blant annet forbi Svein Tjugeskjegg som var gift med Sigrid Storråde. Dette ble hans siste reise. Olavs kvinnekjærhet ble på mange måter hans bane.

Yr er siste rune i futharken. På grunn av dette forbindes den med avslutninger. Treet «barlind» som ofte plantes på kirkegårder forbindes ofte med død. En pil og bue skal tross alt drepe noen, avslutte noe for noen.

“For veik, for veik er kongens bue.”

Vent et øyeblikk: Hvordan vet sagaskriverne at dette ordet ble sagt? Alle som var i nærheten ble jo enten drept av fiender eller hoppet i havet og druknet?

Kanskje det var Tyre som hørte det, kona som satt under dekk, hun som jaget mannen sin i døden på grunn av en medgift? Og hvordan vet vi forresten at Olav druknet? Det står bare at han holdt skjoldet over seg som vern mot pilene. Ingen fant ham. Kan det være en mulighet for at han svømte under vannet og reddet seg i land et sted? Det ble mange spekulasjoner omkring dette og sagaene og fortellingene fortsetter å fortelle om Olav Tryggvasons gjenoppstandelse på forskjellige steder.

For enhver slutt er en ny begynnelse. Barlind forbindes ikke bare med død, men med evig liv. Den er grønn hele vinteren. Og fordi den sprer seg gjennom rotsystemet, skyter den stadig friske skudd. Det er som om den lever evig fordi den har en evne til å fornye seg. Det kunne Olav også ha gjort, fornyet seg.
Hadde han tøyd seg, som buer må gjøre skal de være til nytte, hadde han tålt at Sigrid beholdt sitt livssyn, ville hun ha brukt sine manipulerende evner til å støtte ham, ikke mot ham. Men Olav tøyde aldri av. Derfor var buen hans for veik. Og så endte han opp med den sutrende Tyre.

Det er viktig med riktig bue, en som er tilpasset ens kraft. Å stå der med et våpen som er tilpasset en annen, er skjebnesvangert. Ett sted er kraftpunktet, et annet sted brister det. Bare den som eier buen vet hvor dette punktet er.

Runen yr spør: Kjenner du ditt våpen, din bue? Vet du hvor kraftpunktet er? Kjenner du dens grenser? Vet du hvor du skal se og hva du skal felle? Spenn buen. Finn kraftpunktet. Fokuser! Pust rolig!

Den gode avslutning! Finnes den tro? Slutt er trist. Men tenk om jeg for eksempel ikke klarer å avslutte dette innlegget? Da får jeg jo aldri skrevet noe nytt heller. Og så får jeg aldri reist meg og satt over teen. Og det ville vært ille!
For enhver avslutning er begynnelsen på noe nytt. En ny historie. Et nytt «Ja». Barlinden skyter friske skudd der nede fra røttene. Dypt der nede. Den samme barlinden, og likevel ny, gang på gang på gang.

Og her slutter det. Og begynner …