Til minne om min kjære Pappa.

Som barn hendte det ofte at jeg bad min Pappa om å fortelle noe fra sin barndom. Hans barndom var så anderledes enn min egen. Han fortalte gjerne i sene kvelder på sengekanten. Ofte om daglige gjøremål i sin oppvekst på tretti og førtitallet i en avsides bygd innerst i Sognefjorden. Han fortalte stille og med få ord. Han gjorde pauser på de mest effektfulle stedene. Håret reiste seg på hodet mitt da han fortalte om hvordan han hver kveld ble sendt ned landeveien flere kilometer for å hente melk. Det var ingen belysning ute. Bare mørke. Med seg hadde han et melkespann og en parafinlykt. Lykten viste ham riktignok hvor veien gikk, men den laget også lange skygger som understreket mørket og satte fantasien i sving. Og inne i seg hadde han fortellingene de gamle hadde fortalt om skrømt og underjordiske han skulle passe seg for. Og de som hadde fortalt dette trodde på det selv, og de ville at han skulle tro på det. Jeg har alltid sett på ham som en stor poet og et ekte fortellertalent. Senere har jeg forstått at det var ikke så mange som fikk glede av hans fortelleregenskaper. Men det at han delte sine fortellinger med meg har vært sterkt medvirkende til at jeg selv valgte å bli forteller på heltid. Jeg gjengir her en skildring som han selv skrev på bygdemål om hvordan han og moren måtte lure geitekillingene når de skulle bringes til seters for å gjøre seg fete. …