Det stod en hel gjeng utenfor døra inn til treningslokalet da jeg kom. De ventet på treneren. At treningen var taiji, er uvesentlig i denne sammenheng, men jeg nevner det for ordens skyld.

044Vi stod foran døra. Ulikt treneren å komme så sent. Hun pleide vanligvis å være i full gang med oppvarmingen ti minutter før kurset. Merkelig. Etter hvert som minuttene gikk ble vi engstelig for at det kunne ha hendt henne noe. Det var is og glatt føre ute, kanskje hun hadde sklidd med bilen og lå i grøfta et eller annet sted. En omtenksom person ringte til og med mannen hennes og spurte. Han kunne ikke si annet enn at hun hadde reist for en halv time siden. Men vi oppnådde i hvert fall å gjøre ham engstelig.

Til sist ble vi enige om å gå og lete etter henne. Jeg stod bakerst i køen foran døra og var den som sist gikk ut. På veien tok jeg som en refleks tak i den stengte døra og kjente ekstra hardt … Og til min store forbauselse gled døra opp. Den hadde ikke vært stengt. Der inne var det lys og treneren stod der i sin hvite taijidrakt og gjorde øvelser. Hun var like forbauset og hadde lurt på hvor det var blitt av hele gruppen hennes.

Vi kom oss småsnakkende inn i lokalet. Her hadde vi stått en halv time foran en stengt dør som altså viste seg å ikke være stengt! Hvem som først hadde kjent på døra og fått inntrykk av at den var stengt, er ikke godt å si. Kanskje ingen hadde kjent på døra. Poenget er at fordi en hel gjeng stod foran en lukket dør så trodde jeg at døra var stengt.

Det jeg lurer på er hvorfor jeg husker denne opplevelsen så godt. Ja, hva var det med den?

Kanskje jeg lærte at dører som alle og jeg selv har fått inntrykk av er stengte, kan være åpne.
At man skal kjenne på døra selv og ikke bare tro på gjengen som står der. Noen ganger ekstra hardt.

Og at noen ganger kan dører som virker fullstendig gjenstridige, gli åpne. Og der inne, hvor man trodde det var mørkt, er det lyst.
Det er i hvert fall det jeg håper på. At dører skal åpne seg der det ser helt stengt ut. Det er så deilig å bli overrasket av lys og varme.

Det minner meg om noe Sufipoeten Rumi skrev om.

Tenk deg at du hamrer og hamrer på en dør, sparker, roper om å bli sluppet inn, men døra er like stengt. Selv når du tar rambukk og løpefart, smeller det bare og du blir slått tilbake.  Da med ett glir døra opp  – fra innsiden.

En dør som er åpen selv om alle tror den er stengt. Fordi vi ikke hadde kjent hardt nok.

Så er det andre dører, de som bare åpner seg fra innsiden..

Jo, jeg vil ta med meg disse bildene. De er verd å spare på.

Advertisements