Veien fra sakristiet til våpenhuset fulgte den lille stien på utsiden av kirken. Vi frøs i kordraktene våre. Hvite bluser, mørkeblå og korte skjørt. Og så en sløyfe midt på den hvite blusen. Under penskoene knitret snøen. Nå var kirken full og vi kunne stille oss på rad og rekke inne i våpenhuset. Der ble lysene tent. 965f2-p7170340

Vi hadde hvert vårt hvite stearinlys omsluttet av aluminiumsfolie, vinden blåste gjennom våpenhuset så lysene blafret og stearinen rant. Dirigenten var den mest oppspilte av alle. Hun hvisket bestemt og gjorde tegn til oss at vi skulle være musestille og gå pent inn.
1. Søndag i advent var alltid på samme måte. Alltid skulle vi komme som en overraskelse på menigheten, som jo hele tiden visste at vi kom. Jeg skulle gå først inn denne gangen, lede skrittene, bestemme tempoet. Jenta som gikk bak meg kunne av en eller annen grunn ikke fordra meg. Nå lugget hun og dyttet meg i ryggen. At ikke hun satte fyr i håret mitt med stearinlyset sitt, må vel bety at hun bare var misunnelig, ikke egentlig ond. Egentlig er det merkelig at ingenting ble satt fyr på, der vi gikk sirlig på to rekker inn i kirken under orgelspill og sang mens menigheten stod og så på oss. For vi var stemningsfulle og vakre, vi var selve julestemningen der vi gikk. Jenta bak meg prikket meg i ryggen hele tiden, men jeg holdt tempo og lot som ingenting. Dette var et viktig øyeblikk. Og der var Mamma og Pappa også!
Så stilte vi opp rekke for rekke oppover trappa som ledet opp til koret. Dirigenten blusset av iver. Nå begynte det. Og vi sang:

«Nå vandrer fra hver en verdenskrok i ånden frem i ånden frem».

Det var alltid den første sangen. «Folk vil høre de samme sangene hver jul» pleide dirigenten å si. Så fulgte

«Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom».

Det midterste verset ble alltid sunget av en solist, en sped, ung solist. De gamle strakte ørene så godt de kunne for å høre hva som ble sunget. Men det var slik det skulle være. Siden gikk vi sirlig og rekke for rekke og satte oss på de reserverte plassene. Jenta bak meg satt ved siden av og hvisket onde ord. Men jeg holdt blikket fast på presten som nå ville takke oss. Og endelig kunne stearinlysene blåses ut.
Etter prekenen gikk vi sirlig opp på galleriet og sang de store sangene. Julemotetten og Helliga natt med orgelspill og solist. Da kjente jeg at noe var galt. Det suste for ørene, og plutselig lå jeg på gulvet. Heldigvis var det mellom to sanger jeg besvimte, og det var godt skjult på galleriet. Den andaktsfulle stemningen ble ikke ødelagt. Dirigenten fikk tid til å sette meg på en benk før neste sang begynte.
Men da Mamma og Pappa kom for å hente meg, var jeg helt bra igjen og nevnte ingenting om mitt mellomspill der oppe på galleriet. Men jeg skalv av frost i bilen som Pappa kjørte. Brøytekantene var høye det året. Da vi svingte inn foran huset, så jeg hulen jeg hadde laget tidligere på dagen. Da hadde jeg ikke vært kald. Midt i den store haugen med snø, der Pappa daglig måtte måke og grave fram poststativet, hadde jeg boltret meg og gravd en tunell tvers gjennom alt sammen. Da hadde jeg vært svett og varm.
Men inne brant det i ovnen der vi fyrte med koks. Sakte kom varmen tilbake. Adventkransen ble tent. Det ene lyset brant ensomt inne i kransen av granbar. Hver jul laget Pappa en krans av granbar. Det ene lyset ble tent uten sang, det blafret. Men ingenting tok fyr. Heller ikke granbaret.

Av og til har jeg lurt på om jeg var et spesielt alvorlig og andaktsfullt barn, eller om barn var annerledes på den tiden da så få ting var brannfarlig og snøen falt i mengder.

Advertisements