Archives for the month of: juni, 2015

Jeg fikk en utfordring på facebook fra min gode fortellervenn Birgit Lehner i Wien. I løpet av fem dager skulle jeg poste fem ulike beskrivelser av ting som har inspirert meg kunstnerisk og hatt en påvirkning på mine valg og veier. Det ble ganske interessant. Fordi utfordreren ikke kan norsk, måtte det gå på engelsk.

foss i Mørkridsdalen

foss i Mørkridsdalen

This was my contribution to a game on facebook called ARTISTIC CHALLENGE.. The game consisted in posting during five consecutive days a status per day concerning one’s artistic path and in nominating each day two friends to do likewise.

My first inspiration was the wild nature in western Norway. I grew up with few books and almost no art. So I didn t go into storytelling because of inspiration, but because I was missing something. The lack of colours, art, creativity forced me to create what wasn t there. So I created other worlds and situations – stories.

But all along the wild nature was there. The Summer vacation was often spent with my family in my fathers home in Skjolden. (Western Norway) The sound of water falling from the mountains, long walks and hours in silence made a deep impact on me. In the roaming sound of falling water I learnt to listen to my inner voice. Sometimes I thought I could hear my own name callen out in the roaming water. This is the reason why I like the folk tales and the Norwegian tales of Asbjørnsen and Moe. I have been there, I have seen the goblins, the

ved Eide gård

ved Eide gård

gnomes and the elves. I heard the shriek of Nøkken and met with trolls. This was my first world. I still return to this world in Skjolden from time to I time. And whenever I go there my ears open up and I hear my own name callen out in the roaming water and write down the stories that come to me.

My father did not mean to inspire me to become an actor, a storyteller or any other risky things. In fact, he was terrified when I started to work with drama, theater and storytelling. He wanted me to become a librarian, married to a priest, like an honest person. But without knowing it he lead me on the «wrong» road.

My Father was a hard working man, but some nights I begged him to tell me stories. Whenever I begged for a story, he got very serious and paused for a long while. At last the story came, beautiful, shy and clear. He never told fairytales, only stories from his own childhood in Skjolden. When the story came along, he was actually there, in the story. His words were few and the pauses between the sentences many. In the pauses the images and inner landscapes grew in my mind and in the room between us.

He told me about a childhood with no comforting light between oneself and the darkness outside the door. The grown ups told him about goblins and trolls before he was sent out in this darkness to fetch milk from farmers. They told him so because they believed in an underworld, something was there luring in the darkness and he should watch out! I inherited a world of wild nature, darkness, goblins, elves and trolls. I had to become a storyteller, what else should I have done? Familien Bolstad

I went on, as I grew up, begging him for more stories. Sometimes he told a few things, but I knew he had so much more. One day he suddenly gave me a handwritten book with all his stories from his childhood. He had written them down without telling anybody. It was the most precious gift he ever gave me. No, my father did not want to inspire me, but he inspired me, and he still does. His voice is with me.


The first Theater performance I remember seeing was Shakespeares”Midsummer Night´s Dream”. I was in a way, seduced by this performance which took place in a sweaty gym at school. The actors were professional and came a long way from Oslo with ”Riksteateret”. They performed on the floor with the audience sitting in a circle around them. I watched, listened and smelled. What a miracle. The stinky gym I knew so well from ballgames and other kinds of torture, had been changed into a magic wood with trees and leaves and wonderful creatures. Suddenly Puck approached me with a funny flower in his hand. He spoke to me and asked me to smell. A moment later it exploded in his hand right in front of my nose. I want this kind of theatre: Close, magic and with a funny smell, reaching out and exploding in my face.

I am still wild about Shakespeare, even if we don t know if he really existed. When I studied drama and theatre, Shakespeare was always one of my main themes.
In London, with my son, I went to Shakespeare’s Globe (The reconstruction of The Globe Theater, an elizabethan playhouse from 1599) and saw a fantastic performance played in a very shakespearian, playful and magic way.

I am sorry to say that there aren t many performances I remember in this way. Very seldom theater explodes in my face. But I should mention ”Scrooge” and ”Alice in wonderland”, directed by Kenneth Dean and performed during the eighties in Oslo. The room was small, the audience brave and the actors young.The Globe

I should also mention a magic theater in my neighborhood, Vestfold. Stella Polaris is a mythic theater led by Per Spildra Borg and Merethe Klingen. Their performance on Borrehaugene, Drømmespill (Dream play) was magic and close to nature, history, saga, ritual and dreams.

When I studied drama and theater I was lead into storytelling as an art of performance. Storytelling can be magic and colourful without exploding flowers and reconstructions of elizabethan playhouses. It takes place in the most colourful places of all: the words and the mind. Hmm.

But still … I would like to smell that flower again … I wonder how he did it.

A path goes from Horten to Borre Park (Borrehaugene). Many times I have been walking this way under the leaves, listening to the sea, the wind, the trees and my ancesters. The Borre Park is a mystic landscape with nine moulds. In ancient times kings and queens were buried in these moulds with ships and props. Walking up and down these moulds and hills, sitting under trees thinking about stories and projects to start, made me turn to the old saga stories of Snorre, Saxo and the sagas of Island. The landscape inspired me to make my own versions of the stories. ”Kristin Kongsdatter”, ”Åsa den lyse”, ”Ragnhilds drøm” and many other stories were born here.

From Borre Park the path contiues in to another wood, Fjugstad. Edvard Munch was walking under these trees many a time on his way to his summer house in Åsgårdstrand.
His paintings can be seen in this landscape. MOT SKOGEN was performed during the summer 2013, and took the audience into the wood, along this path of Edvard Munch. Storytelling, dance and music played with the landscape and made magic nights.Tone og Anne

From Borre my path went on to a small church on the south-west coast of Norway. King Magnus was born in Etne. He lived during the 1100-century and was the first king in Norway who was actually crowned by the church. His father, Erling Skakke, ordered this church to be built for his son at Stødle. I was asked to write and tell a story about Kristin, mother of the king, wife of Erling Skakke. Telling the story about a person who really existed in a place where she actually has been, was great. Etne is full of saga and history. The place inspires me to make more stories.

From Etne my path goes back to Horten and Løvøya outside Horten. Here there is another church of stone. It was built on the ruins of a church from the 1200 th century. There is a beautiful well under the trees here. People drop coins and make wishes. It is said that the water has a healing power. When I was asked to do something for schoolchildren about this place, on this place, I was so happy. And I was glad there were so little history. The less history, the more legends and fantasy.cropped-5e147-stc3b8dle_kyrkje_2_foto_atle_aas_thumb.jpg

To do storytelling in a landscape, and know that here on this spot all these things happened, or could have happened, has been an important part of my storytelling the last ten years. It is great.
And it often places me outside in the wind and the rain, playing with the wild nature that I love so much.


maskedans 2The darkness took me by surprise every night on Bali. Suddenly it was pitch dark. It was so different from the soft light of the Scandinavian summernights.
But here the darkness was full of spirits, colours and sounds. Smell of food. Music from a great orchestra of insects. The sound of the drums from the village where gods and heroes woke up every night and danced, sang and played the old stories. Every night there were perfomances at the temple place. There were dance, puppet theatre and mask play. The old stories from Ramayana and Mahabarata were danced and told over and over again. I was a very young storyteller at this time at the beginning of my career. And I wondered if this was real. In this world culture was appreciated, art was important and artists loved. It took me by surprise and it inspired me in several ways.

Visiting other countries and different cultures often makes us see our own country and culture in another light. In Norway the storytellers were drawing lines between theatre and storytelling.
This is theatre – this is storytelling.
This is dance – this is storytelling.
We were defending our artistic independence from theatre with all our energy. In doing so we almost forgot we had maskedansbodies and voices. Storytellers were sitting on their hands because they were afraid of destroying the inner images., or standing awkwardly still in the middle of the stage in honour of the inner images. In the darkness of the nights on Bali I could see how small we were. The body is always there, the stage is all around us, there is music in the body and the voice. If we let it free it will all play and sing with the story.

I was also inspired to look for myth and ritual in my own culture. I took up the runes, the Norse and Christian mythology and the sagastories from Snorre, Saxo and Island. I don´t always agree with the myth so I always try to find my own story in the story. I look for the stories that are not told, the stories behind the lines, the stories of the wife and the children and the slaves. So many others have told the stories of the viking warriors. They can do without me.

These questions are important for me:
Whose story is this?
What gods and heroes am I giving my voice to?
Is there a hidden myth behind what I do now?
In what temple am I playing and singing?

As a performer I am always standing on someones temple place, and there are always some gods and heroes involved. A free artist is never free, but we still have some choices.

This was my last post of artistic challenge. And, yes, it was a challenge. Thank you for following me.



Nå er jeg kommet til veis ende med ”Simon og visjonen”.

Men hvordan kan man avslutte en historie her? Mye henger jo i luften. Hva skjedde egentlig med Simon den kvelden hos Markus? Ble noe forandret etter dette? Kan mennesker egentlig forandre seg, eller endrer vi bare uttrykk etter ytre forhold og forutsetninger? cd707-skjolden20og20stadt20200620118

Her, ved slutten av historien, har Simon en del problemer. Disse problemene kommer ikke til å løse seg selv. Tenk bare på den store gjelden jeg ga ham i et av de siste kapitlene! Tenk på restskatten på en halv million som han har å slite med! Det var dårlig gjort å sette ham i en sånn lei knipe.

Så er det alle de andre involverte. Ta for eksempel hans kone, Sara, som flyttet fra ham like før hun fikk barnet deres og bosatte seg et annet sted. Hvor er hun nå? Og Daniel, sønnen deres, hvordan gikk det med ham? Vet han at han har en pappa?

For ikke å snakke om Ruth, som tjente hos ham i flere år, mistet jobben, kjæresten og forstanden for hans skyld, men som så plutselig ødela et helt manuskript og rømte på dør. Hva får et menneske til å oppføre seg på denne måten, og hvor er hun nå?
Jeg skulle ønske jeg kunne ordne en lykkelig slutt her. Enten jeg ser film eller leser bok så elsker jeg lykkelige slutter der alle snille får hverandre og alle slemme kommer i fengsel. Jeg ville så gjerne gjort Simon til en fornuftig familiefar. Han kunne jo gjort seg ferdig med prestestudiet og flyttet sammen med Sara igjen! Eller så kunne jeg latt ham bli musikklærer, det ville han passet til. Hans karisma ville kommet godt med foran et kor eller som musiker.

Det er bare det at jeg ikke tror på noe av alt dette.

Ta først dette med den store restskatten. Det er ingen måte å slippe unna restskatt på hvis man først har fått det. Kemneren er den vanskeligste av alle kreditorer. I tillegg lot jeg det jo gå nedover med Simons inntjeningsevne samtidig som han gikk inn i en personlig krise. Her er det nok ingen annen utvei enn tvangssalg og konkurs.

Ja, sånn ble det. Tvangssalg og konkurs. ”Esekiels disipler” med lokale og det hele ble overtatt av hans konkurrent Storm Knausen, englefyrsten i ”De utsendte”. Denne hadde siklet på lokalene og senteret til Simon i årevis. Simon måtte pent se på at Storm Knausen vandret inn i hans aller helligste og at skiltet på utsiden med
”Esekiels disipler, en vei for deg som ønsker mer … ”

ble erstattet av

”De utsendte, en vei for deg som ønsker mer …”.

Men ellers fortsatte jo mye som før i disse lokalene. De samme lokalene, de samme medlemmene og mange av de samme foredragsholderne også.

At Simon og Sara ble gjenforenet og at Daniel fikk se sin pappa hver eneste dag, er heller ikke særlig sannsynlig. Det hadde gått fem år nå.  Og i fire av dem hadde Daniel ikke sett pappaen sin i det hele tatt. Han var en fremmed mann. Hva Sara angikk var hun nå lykkelig samboende med Andreas på tredje året og snart ferdig med utdannelsen til sangpedagog. Hun hadde slett ikke behov for sin forhenværende dirigent, ektemann og visjonær. Men det lykkes Simon å få kontakt med henne. I et halvt års tid greide han faktisk å overholde faste samværsavtaler med Daniel.

Simon ble aldri prest. Han ble ikke guru innen alternativbevegelsen heller. Og dessverre ble han heller ikke musikklærer, noe han kunne ha passet til. Da han mistet senteret og visjonen sin, var han arbeidsledig et halvt år, mottok offentlige ytelser og gikk på arbeidssøkerkurs. Dette var svært ydmykende for han. Men det var i denne tiden han hadde fast kontakt med Daniel, sønnen sin. Han hadde også mye kontakt med Markus. Josef og Jakob så han aldri mer.

Men noe manglet. Simon var rastløs. Så da Esther inviterte han med på et antroposifisk sommerseminar i Sveits, var det ikke nei i hans munn. De skulle bo hos noen slektninger av henne i Alpene. Der ble han snart opptatt av kunst, arkitektur, kosthold og myter. Faktisk oppdaget han at han kunne holde foredrag om ”Kristusmyten” på en helt spesiell måte. I et og et halvt år var han en elsket foredragsholder innenfor Steinerbevegelsen og gikk alvorlig inn på å leve i pakt med alt som var naturlig. Han gikk i jordfargede klær og spiste bare økologisk mat. Men så ble det slutt mellom han og Esther.

Etter dette gikk han over til å holde foredrag for firmaer og næringsliv. Om det ikke lenger var noe åndelig i talene hans, så var det i hvert fall noe visjonært. Her kunne han bruke sin karismatiske utstråling og talegaver til å skissere opp fem punkter om hvordan man fornyer sine drømmer og reiser seg etter et fall. Mennesker elsker å få skissert opp punkter og oppskrifter. Simon hentet eksempler fra eget liv, de eksemplene som passet. Særlig var den delen der hans økonomiske fall ble beskrevet populær. Tenk at en så overbevisende og vellykket mann som Simon hadde vært så langt nede. Men ved hjelp av de fem punktene hadde han reist seg igjen. Sånt vil mennesker høre om. Vi elsker å høre om andres fall, og vi elsker punkter og oppskrifter på hvordan vi kan klare hva som helst. 71dfa-p7090296

Det må ha vært under en turne med et av disse foredragene han til sist kom tilbake sin gamle hjemby. Det var gått noen år.

Han hadde aldeles ikke tenkt å gå forbi sine gamle lokaler der hans egen visjonsskole ”Esekiels disipler” hadde holdt til. Han hadde tenkt å dra rett til hotellet og forberede foredraget til dagen etter. Men livet er underlig. Det man bestemmer seg sterkt for å unngå, har en egen tendens til å dukke opp på veien. Og da Simon bare skulle stikke ut en liten tur for å kjøpe tyggegummi, fant han seg plutselig i en kiosk på den siden av byens torg der han kunne se rett over til de gamle lokalene sine. Det var umulig å la være. Han gløttet bort på lokalene. Men over døra stod det ikke ”De Utvalgte, en vei for deg som ønsker mer … ” slik som han hadde trodd. Det skiltet var også tatt ned og byttet ut med et skilt. Hva var det som stod der? Han kunne ikke se det herfra. Han krysset torget. Der, utenfor den gamle inngangen til senteret, så han det stod: ”Litteraturhus”. Hva i all verden var det?

Døra var åpen. Det var noen der. Det første som møtte ham var en liten bokhandel med bøker fra små og litt ukjente forlag. Det var der han hadde pleid å ha resepsjonen, tenkte Simon. Den hadde vært slitt, men nå var den pusset opp og malt i gylne farger. Der, bak disken, hadde Esther pleid å trone. På den andre siden var kantina. Der hadde visjonsdisiplene hans pleid å sitte i pausene og betro hverandre drømmer. Kantina var der ennå. Den var visst blitt også blitt pusset opp. Utenfor døra som førte inn til selve kantina stod det enda et nytt skilt. Simon leste:

Ruths cafe

For deg som ønsker mer enn visjoner…

Det var da et merkelig navn på en kafé. En merkelig undertittel også. Mer enn visjoner? Som om det gikk an å få mer enn visjoner!

Det satt noen der inne. Praten gikk livlig ved små bord. Simon åpnet døra. Englebildene og andre åndelige symboler var erstattet med bokhyller med brukte bøker. Ingen la merke til ham. Noen snakket sammen. Andre satt bøyd over bærbare pc er, papir eller bøker. Noen leste høyt for de andre ved bordet. De tente stearinlysene var plassert i vinduene. Kaffeduften fikk neseborene hans til å vibrere. Det var noe kjent ved den kaffen. En kvinne gikk mellom bordene og førte hviskende samtaler med dem som satt der. Det var noe kjent med henne også. Plutselig så hun opp og rett på ham.

”Ruth!” sa Simon. ”Hva gjør du her?”

Hun stod et øyeblikk og stirret på mannen i døråpningen. Så unnskyldte hun seg for de skrivende ved bordene og gikk rett mot ham.

”Kan jeg hjelpe deg med noe, Simon?” Stemmen hennes var anstrengt nøytral.

”Hva gjør du her?” gjentok han.
Hun smilte svakt. Kanskje hadde hun tenkt å spørre ham om det samme.
”Jeg hjelper dem med å lage historier. Det kalles skriveverksted.”

”Ja, du har vel treningen i det.” falt det ut av munnen hans, men han kunne ha bitt tunga i seg. Det siste han ønsket nå var å rette oppmerksomhet mot dette med bøkene hans og hennes innvirkning på dem.

”Det er jeg som har skrevet alle bøkene dine” hadde hun ropt til ham den siste kvelden før hun ble borte. Og han hadde vel innsett lenge at hun hadde hatt rett den gangen. Han hadde i hvert fall ikke greid å utgi noen bøker uten henne siden.

Ruth lo. ”Ja, du kan si det sånn.”



I løpet av de tre årene Ruth hadde bodd hos ham kunne han ikke huske å ha hørt lyden av Ruths latter. Hun hadde en trassig latter, slo det ham.

”Kom igjen i morgen,” sa hun. ”Da er det lyrikkaften.” Stemmen hennes var annerledes, den også.

Nå snudde hun seg og gikk tilbake til de skrivende. Simon ble stående et øyeblikk, litt tafatt, før han snudde og gikk ut igjen. Han hadde ikke et øyeblikk tenkt seg tilbake neste kveld. Han hadde planlagt å kjøre videre rett etter å ha holdt det foredraget for Telehelp A/S. Men hvordan det var eller ikke var så dukket han faktisk opp neste kveld på lyrikkaften. Han visste ikke selv hvorfor. Det var som om noe dro ham til hans gamle lokaler. Dessuten hadde han et spørsmål.

Ruth hilste ham med kjølig vennlighet da han kom. Hun viste ham en plass sammen med de andre ved ett av de små bordene. Så begynte et utvalg av Ruths elever å lese diktene sine for de oppmøtte. Simon klarte ikke å konsentrere seg. Det var for mange minner i dette rommet. Og det var Ruth. Hans usynlige tjener gjennom fire år, men som han så tragisk hadde måttet kaste på dør. Hun behandlet ham som luft. Eller ikke som luft, mer som en hvem som helst. Det var som om disse tilfeldige skribentene var mer interessante enn ham. Hvordan orket hun å høre på disse meningsløse skribleriene deres når han satt der?

Kvelden var over. Glasset med caffe latte var kaldt. Egentlig hadde han aldri likt caffe latte. Folk var på vei ut, men Simon somlet. Der kom Ruth bort til ham.

”Har du noe å bidra med?” Ruth hadde en kurv i hånden. ”Det er ikke inngangspenger, men folk legger gjerne igjen noe.”
”Jeg har ikke tatt ut kontanter.”
”Nei, du bruker jo ikke det.” Stemmen hennes hadde fått en litt hard klang plutselig.
Hun stod og så på ham. Han hadde vært dyr den gangen. Han hadde kostet henne kjæresten, jobben i forlaget, boligen og fornuften. Hvorfor hadde det vært så viktig å leve i hans visjon? Og hvorfor spurte han ikke? Hun ble stående litt til. Så trakk han pusten.

”Ruth” sa han endelig. ”Den kvelden du gikk … jeg trodde du skulle komme tilbake. Hvor ble du av?”
Hun satte fra seg kurven med småpenger og seg ned på den andre siden av bordet. De fleste hadde forlatt lokalet. Et par unge kulier ryddet opp bak disken.

”Hvorfor trodde du jeg ville komme tilbake?”
”Du hadde jo ingen penger og ingen andre steder og gå.”
”Jeg hadde jo senteret, ”Esekiels disipler” lo hun, litt rart.

Så fortalte hun at hun hadde faktisk gjort som han hadde foreslått den kvelden, gått ned til senteret og bedt om et rom mot å rydde i kjøkkenet. Men etter å ha ødelagt minnepinnen til det som skulle blitt Simons nye bok og redde økonomien hans, var hun nok litt rystet. Hun hadde tilbrakt et par netter på en hard sovesofa på et trist loftsrom som ble brukt som lagerplass for eksemplarer av Simons bøker. Der, mellom bøkene som hun selv hadde hjulpet ham til å skrive, hadde hun omsider kommet på å skru på mobilen sin. Det var moren hennes som ringte. Foreldrene hennes hadde forsøkt å få tak i henne lenge.
”Men ble du ikke plukket opp av en ung mann?” Skjøt Simon inn. Det var jo det Esther hadde fortalt.
”Faren min ser kanskje litt ung ut bakfra,” sa Ruth.
Han hadde kjørt fra hjembygda på Vestlandet for å hente henne. Tingene og klærne hennes hadde de hentet hjemme hos Simon uten at han hadde merket det.

Hun hadde sovet mye den sommeren og spist vafler med rømme. Hun hadde kommet på at hun likte å gå turer i fjellet og sitte i lange lyse kvelder ved kanten av en fjordarm sammen med søsken og venner hun hadde glemt. Det viste seg at de var der ennå.

Først jobbet hun litt i nærbutikken. Så tok hun opp litteraturstudiene igjen. Men fordi hun selv var begynt å skrive, søkte hun seg inn på skrivekurset i Sørka.
”Jo, det var sikkert interessant,” sa Simon uinteressert.
”Har du fått utgitt noe?”

Ruth kremtet. Jo, hun hadde da utgitt en roman.
Han så fort opp. ”En roman? Hva heter den? Har du den her?” Simon ville liksom ikke tro at Ruth hadde utgitt en hel roman, lille Ruth som hadde vært så avhengig av ham.
Ruth dro litt på det før hun nølende pekte opp på hylla like ved bordet der de satt. Boka hadde grønt omslag og viste en kvinne bakfra som så ut som hun løp fra noe.  Hun var kledd i rødt. Tittelen på boka var:


Det stod med store, røde bokstaver.

Men hun forsikret at både navnet og handlingen var helt tilfeldig valgt og hadde ingenting med virkeligheten å gjøre.


”Simon!” sa Markus.
”Markus!” sa Simon.

Han hadde ikke kommet så langt at han hadde tenkt oppsøkte den fjerde av studiekameratene som hadde fått visjonen. Men nå stod plutselig Markus der. ”Er du prest?” utbrøt Simon forbløffet. Markus smilte. OLYMPUS DIGITAL CAMERA

”Er det så underlig? Vi studerte jo teologi sammen. Er det greit at jeg setter meg litt?”
spurte Markus på den kjente, stille måten sin som hadde irritert Simon så voldsomt den gangen. Nå nikket han bare. Det ble stille en stund. Det fulgte alltid stillhet og tenkepauser med Markus. Enda en ting som hadde irritert ham den gangen.
”Det høres ut som om prest var det siste du regnet med å bli …”
Spørsmålet ble hengende i luften. Uten et ord hentet Markus et glass vann med isbiter og satte det foran sin gamle studiekamerat.
”Hvorfor er du her?” spurte Simon plutselig.
”Jeg jobber her, jeg er sykehusprest. Hva gjør du her?”
Simon sukket. ”Jeg skulle besøke Josef.”
Markus nikket. ”Du har kanskje ikke sett ham på en stund …”

Det ble stille igjen. Markus hadde visst god tid.
”Hvorfor ville du besøke Josef, sa du?” kom det stille etter en stund. Simon hadde ikke noe svar. Ikke noe han ville si høyt i hvert fall. Han hadde hatt et ønske om å få tilbake et gammelt kameratskap, kanskje en bekreftelse på at de andre hadde sett det samme som han. Og så hadde han i et øyeblikk trodd han kunne hjelpe Josef … Simon rettet seg opp. Isvannet klarnet hjernen.

”Så du ble prest, du. Men ingen av de andre som fikk visjonen ble prester. Ikke Jakob, ikke Josef, ikke jeg…”Han hadde nevnt visjonen. Han hadde ikke tenkt å nevne den for Markus.
”Visjonen.” sa Markus langsomt. ”Tenker du på det der nede ved stranda den gangen?”
”Ja,” Simon ble ivrig nå. ”Ingen av de andre vil snakke om det. Men du var der, vi så det, Esekiels syn, de fire vesener og hjulene…”

”Hysj!” Markus stemme lød plutselig streng. Simon stoppet. Han var ikke vant til å bli stoppet i sine taler.
”Ikke si mer. Du snakker det hele i stykker.” Presterollen til Markus var som strøket av ham. Han reiste seg og rakte Simon et visittkort. ”Kom innom meg i kveld.” Så gikk han.

Hva gikk det av Markus? ”Kom innom meg i kveld” … Ingen ba Simon om å komme innom. Det var andre som kom innom ham. Det var alltid andre som skulle gjøre avtaler med Simon og vente til han hadde tid. Likevel visste Simon at han måtte komme. Han måtte avlyse torsdagavtalen med Ester og komme. Markus hadde tydeligvis et annet forhold til visjonen enn både Jakob og Josef. b38a8-p9280489

Etter en del leting i regnværet fant han riktig portrom og riktig ringeklokke. Det luktet fisk i oppgangen. Murpussen falt ned av veggene. Hva slags borettslag eller sameie var dette? Tjente sykehusprester ingenting?

”Her oppe!” hørte han Markus sin stemme fra etasjen over. Han var ventet.
”Jeg visste du ville komme”, sa Markus da Simon var oppe i døråpningen. En hånd var strakt fram. Prestekragen og presterollen var borte, tilbake var bare Markus. Og Markus sin toromsleilighet var ren og ryddig. De fleste av hyllene var dekket med bøker. I et hjørne stod en gitar. På et skrivebord lå en munnharpe.
”Jeg øver meg litt av og til”, sa han, litt unnskyldende. Simon syntes litt synd på Markus. Markus som ikke var gal, Markus som hadde hatt den samme visjonen som han, men som tydeligvis ikke hadde klart å ta det ut i livet. Han bestemte seg for å oppmuntre ham litt.

”Du kan si det til meg, Markus. Vi hadde samme visjonen. Du har bare ikke våget å snakke om det. Har du lest noen av bøkene mine?”

Markus svarte ikke. Han gikk rolig bort til et av bokskapene sine og dro ut en liten flaske Portvin, skjenket to glass og kom tilbake med dem. Simon tok glasset som ble rakt ham. Han fikk ikke bestemt seg for om han irriterte seg over Markus sin ro eller om den var behagelig. Vanligvis var han omgitt av mennesker som snakket hele tiden, spurte om ting eller fortalte om seg selv. Med Markus fulgte det lange tenkepauser og stillhet. Han nippet til glasset en evighet før han begynte å snakke.

”Hva er det du egentlig lengter etter?” Kom det til slutt.
Simon så fort opp. ”Jeg lengter ikke, jeg har aldri lengtet, det er menneskene i denne verden som lengter. Vi som har fått visjonen har alt vi trenger.”
Markus satte glasset fra seg og så direkte på Simon. ”Hvor er Sara og Daniel?”
Simon skvatt til. ”Hvorfor spør du om det? Hva har de med dette å gjøre?”Var han kommet her for å svare på indiskre spørsmål om sin fortid? Markus forstod tydeligvis ingenting av hans kall.
”Sara åpnet aldri sitt hjerte, Markus, aldri.” Slo Simon fast.
”Men det gjorde du?” Markus så på ham, direkte og rolig.

Nå fikk det være nok! Irritasjonen fikk overtaket. Markus levde her i denne trange leiligheten og arbeidet som en lusen sykehusprest. Han burde være takknemlig for å få besøk av Simon som var en kjent person.
”Si meg, hvem tror du at du er? Jeg har hatt min egen TV-serie, jeg har skrevet bøker, jeg holder foredrag i inn og utland om visjoner, jeg har til og med startet min egen skole. Hva har du gjort på denne tiden?”

Ikke en mine forandret seg i Markus ansikt da han tok fram en pakke tobakk og begynte rulle seg en røyk. ”Er det greit om jeg røyker?” Han overrasket mer og mer. ”Røyker du, Markus?”
Markus syntes visst det var et overflødig spørsmål. Han åpnet hensynsfullt et vindu før han tente røyken.

”Du spør hva jeg har gjort. Jeg har gjort ferdig en utdannelse, blitt prest og siden har jeg hjulpet folk. Jeg trives blant de som er utsatte og utenfor. Jeg snakker mye med dem.  Og så skriver jeg dikt.” Det siste føyde han til litt unnselig

Simon smilte skjevt. ”Dikt? Ja, ja, det må du jo få lov til. Men hvorfor det? Hva med visjonen? Var det ikke grunnen til at vi fikk visjonen at vi skulle dele den med andre?”

”Jeg deler hele tiden med andre, jeg, Simon. Jeg deler alt jeg har. Deler ord, oppmerksomhet, ting. Noe du har lyst på her?”

Simon ble mer og mer forvirret. ”Hvorfor ba du meg egentlig om å komme?”
Heller ikke denne gangen svarte Markus direkte.
”Du så det du så, Simon, der nede på stranda den gangen. Det gjorde jeg også, jeg så det jeg så. Men jeg har aldri følt noen trang til å overbevise andre om at jeg så noe eller hva jeg så eller hva det betydde. Jeg har lest i avisa og sett på TV at du mener det var Esekiels syn fordi noe av det du så minnet deg vel om synet som bli beskrevet i Esekiels bok. Men det går ikke an å få et annet menneskes visjon. Visjoner og drømmer er en personlig gave til den som får det.  Det kan aldri overdras hvis du skjønner hva jeg mener …”

Simon hadde aldri hørt Markus si så mye på en gang, og han forstod veldig lite. Han syntes Markus satte det hele på hodet.
”Hva pokker er det du snakker om?” 9f668-2012-08-142012-40-03

Markus smilte for andre gang i kveld.
”Min visjon lever i meg, Simon. Den brenner i meg hele tiden og stadig får den nye former. En kan ikke henge seg opp i en enkelt visjon slik som den så ut på et bestemt tidspunkt. Den må skinne gjennom i det man gjør!” Markus sin stemme hadde aldri vært så inderlig, men Simon forstod fremdeles ingenting.
”Du snakker i gåter,” sa han.
”Livet er en gåte. En stor og vidunderlig, grusom og uutgrunnelig gåte!” Markus sin stemme var stillferdig igjen. Som om han hadde opplevd noe han ikke ville ut med.
”Ikke hvis man har sett den i visjonens klare lys!” sa Simon bestemt.

Igjen stillhet. Markus stumpet røyken. Han gikk bort for å lukke vinduet.
”Sikker på at du gjorde det, Simon? Var det virkelig livet du så i de spinnende hjulene på stranda som du snakket om i intervjuet i Morgenpressen i fjor? Eller var det din egen iver etter å bli kjent?”
”Det er det verste jeg har hørt, for en påstand!” Simon var sint, han slo ut med armen, veltet porvinglasset så den røde væsken rant ut over bordet og ned på buksene hans, han reiste seg, men det var for sent. En stund ble de begge opptatt av å hente vann, helle over, tørke …

”Det var ikke meningen å fornærme deg, Simon. Jeg bare spør. Du har jo så mange tilhengere som tror på deg.” Markus sin stemme var tilforlatelig og stille mens han skjenket et nytt vinglass.
”Takk, jeg skal ikke ha mer”, sa Simon mens han tok imot vinglasset.

”Skriver dikt sa du?” Simon dreide samtalen over på noe annet. ”Du sa du skrev dikt! Hvorfor gir du ikke ut disse diktene dine?”
Markus så mot bokhyllen en stund.

”Jeg gir dem ut”, sa han stille. ”Men under et annet navn.” Så reiste han seg og gikk til en boksamling nederst i hyllen. Han fisket frem noen bøker. Simon var ikke lite forundret.

”Arne Gabrielsen!” utbrøt Simon da han fikk se diktsamlingene. ”Er det du som er Arne Gabrielsen?” Han tømte portvinen i en slurk av bare forskrekkelse.

Ikke at Simon hadde lest noen av diktene til Arne Gabrielsen. Men det var et navn man kjente. Diktene hans fikk alltid gode anmeldelser og ble stadig lest høyt i visjonssirklene.
”Men hvorfor står du ikke fram? Hvorfor jobber du som sykehusprest?”

”Jeg vil holde dikteren og presten hver for seg. Jeg vil ikke at folk som søker hjelp hos meg skal bli heftet med hva dikteren har skrevet, eller at de skal søke hjelp hos meg fordi jeg er en kjent dikter. Når folk leser diktene mine vil jeg ikke at de skal bli heftet med hvem jeg er og hva jeg har gjort og hva jeg gjør til daglig.”
”Det er latterlig!” Mente Simon.

”Det er slik jeg vil ha det,” Sa Markus på den stille måten sin som alltid hadde irritert Simon.  ”Bare slik kan den visjonen jeg hadde skinne gjennom det jeg gjør.”

Simon skiftet tema igjen.
”Men noen familie har du ikke skaffet deg.” Simon hørte hånen i sin egen stemme.
”Har du?” Markus så rett på ham en stund før han snudde seg og nikket mot et fotografi i en annen bokhylle. Simon så et svakt omriss av en kvinne med gyllent hår og åpent ansikt. ”Hun studerer musikk i Italia.” sa Markus.
Og så kom det: ”Hvor er Daniel nå? Jeg hørte dere ble skilt…”

Simon angret på at han i det hele tatt hadde brakt emnet ”familie” på banen og lot som han ikke hørte spørsmålet fordi han var så veldig opptatt av å lese bak på en av Markus´ diktbøker.
”Jeg har ikke fått lest noen av diktene dine, løy han. Vil du ikke lese noen av dem for meg?”

Simon snakket høyt og litt anstrengt. Det var ikke det at han var interessert i Markus sine dikt, men det var om å gjøre å komme bort fra familietemaet.

Men Markus reiste seg og gikk mot skrivebordet. Han åpnet en skuff og tok ut noen papirer. ”Disse har ingen hørt”, sa han. ”Jeg skrev dem rett etter den turen vår på stranda, den gangen.” Markus satte seg overfor ham og leste. Han leste rolig og klart, det ene diktet etter det andre. Simon hadde aldri interessert seg for lyrikk.  Og han visste ikke om han egentlig forstod noe av det som Markus leste. Det var ikke et eneste ord i diktene som beskrev visjonen eller henviste til profeten Esekiel. Men likevel, mens Markus leste var det som om hans egen visjon, den gangen, trådte tydeligere fram. Spaserturen, tordenværet, kameratene og det underlige lyset.

”Porten” het det siste diktet Markus leste. En brennende åpning mot en annen verden ble beskrevet. Etterpå ble det stille. Simon kunne nesten høre bølgeslagene fra stranda. Han hadde ikke husket bølgeslagene fra den kvelden visjonen hadde kommet til ham. Han hadde kanskje ikke hadde lagt merke til dem. Nå var de her. Visjonen var her igjen. Simon var der. Han var i sin egen visjon. Ikke i den visjonen han hadde holdt foredrag om, ikke i den han hadde skrevet bøker om, ikke i den han hadde holdt kurs om – han var i sin egen visjon! Den som hadde utvidet alt og vist ham en større verden. Sånn var det alt var, ja. Han var ikke større enn noen annen, men han var en del av noe større. Sånn hadde det kjentes ut den gangen på stranda før han snakket alt sammen i stykker.

Simon så opp og inn i øynene til Markus. Der var visjonen. Der inne i Markus øyne så han Esekiels brennende hjul. Hjulene snurret og brant. Nå snurret og brant det inne i brystet hans også. Det var som om en port der inne åpnet seg opp. Og han kjente at det brant der en dyp brennende lengsel etter en liten gutt som het Daniel. 77c65-2012-08-132013-46-41


Simon parkerte bilen et godt stykke fra avdelingen og gikk ut. Han fant skiltet som pekte inn i skogen og gikk den oppmerkede stien mot det store huset. Denne avdelingen av sykehuset lå nemlig litt for seg, inne i skogen. Det hadde vært umulig å få snakke med Josef i telefonen, men han kom i besøkstiden. Josef fikk heller bli gledelig overrasket når han fikk se ham. sensommer 2014 042

Esther hadde etter hvert fått sporet opp Josefs foreldre. Ved å presentere seg som en gammel venn av Josef hadde hun etter hvert fått ut av dem bruddstykker av en pinefull historie. Josef hadde fått et illebefinnende der på vandrehjemmet, natten etter at de hadde fått den store visjonen. Og morgenen etter var han blitt hentet av en ambulanse. Ingenting av dette hadde Simon lagt merke til. Han hadde sittet i kafeen og snakket med Ruth mens alt dette pågikk og vært oppslukt av sin egen historie om visjonen og Ruths tolkninger av den. Det virket ikke som om Josef var kommet helt til hektene etter dette illebefinnende. Han var fremdeles på sykehus. Hva var det egentlig som feilte ham?

Simon hadde ikke vært i nærheten av et sykehus på mange år. Ikke en gang da Sara fødte Daniel, hadde han fått besøkt henne mens hun lå på barsel. Sykehus gjorde ham uvel, det måtte hun da forstå. Men nå stod han utenfor et sykehus likevel. Han ville besøke Josef og det var her han oppholdt seg når han ikke bodde hos foreldrene sine. Simon stanset foran døra og stakk en tyggegummi i munnen. Her hadde altså Josef tilbrakt mange av dagene sine etter den store visjonen, inn og ut av disse korridorene. Stakkars Josef – og så på psykiatrisk avdeling!  Skogen skulle vel virke beroligende på de svake menneskene som var innlagt der, tenkte Simon. 006

Følte Simon et snev av dårlig samvittighet for at han ikke hadde vært der for Josef morgenen etter visjonen? Var han lei for at han ikke en gang hadde lagt merke til at vennen var forsvunnet i en ambulanse mens han selv hadde sittet og snakket med Ruth? Egentlig ikke. Det Simon følte lignet mer forundring. Hvordan gikk det an å bli psykisk syk morgenen etter en så fantastisk visjon? Denne plagen var nok noe Josef hadde hatt fra før. Det var tilfeldig at den hadde brutt fram akkurat den morgenen. Det triste var at på grunn av sin psykiske sykdom hadde ikke Josef fått den veiledningen han hadde trengt i hvordan visjonen  skulle tolkes og leves ut. Men dette siste skulle bli annerledes nå. Simon skulle ta igjen det forsømte. Han ville forklare visjonen for Josef og hjelpe han på beina. Da ville nok den gamle studiekameraten hans få kraft til å komme ut av nervøsiteten, eller hva det nå var han led av, og kunne starte på sitt livs bestemmelse. Simon så for seg overskriften i ukeblader og aviser: ”Visjonær fikk meg ut av psykiatrisk helvete” med bilder av både han og en smilende Josef ved siden av Simon. Josef skulle bli hans nærmeste hjelper i tiden fremover. Han kunne få bo hos Simon, i hvert fall en stund, og siden flytte ned på ”Esekiels disipler” og hjelpe til der.

Simon fant Josef på en stol i oppholdsrommet. Han kjente ham så vidt igjen.  I studiedagene hadde alle sagt at Josef hadde ”gummiansikt”. Ingen kunne etterligne foreleserne, spille sketsjer og fortelle historier som Josef. Nå fantes det ikke liv i det overmedisinerte ansiktet hans. Forsiktig fant Simon en stol og plasserte seg på den andre siden av bordet. ”Kjenner du meg igjen, Josef?”

Langsomt løftet Josef et ansikt som var altfor tynt og altfor pløsete samtidig. Øynene til Josef så på Simon uten å se noen ting. Det fantes ikke gnist i dem. Men så skjedde det noe. Josef reiste seg så fort at stolen bak ham veltet, han kom bort mot Simon og ropte ut:

”Simon, du er Simon”! Simon hadde også reist seg nå, i forskrekkelsen, akkurat tidsnok til å ta imot Josef som var kommet seg over på den andre siden av bordet for å slå armene om Simon. Det var en litt voldsom velkomst, men Simon ble varm om hjertet. Han var velkommen.

Simon holdt fremdeles rundt Josef da de sammen gikk mot den lille sofagruppen i hjørnet der det var plastkopper og termoser med kaffe og te. ”Vil du ha kaffe?” spurte Simon. Da stoppet Josef og stivnet. Han stirret fryktsomt på Simon, som om han hadde fått et tilbud om noe langt sterkere og farligere. Simon ble oppmerksom på en pleier borte ved døren, det lot til at han var oppmerksom på opptrinnet og fulgte med.
”Jeg drikker aldri kaffe!” Sa Josef hardt. ”Aldri!” Simon fikk seg ikke til å spørre om grunnen, om det var at Josef ikke tålte kaffe eller om det var en prisippsak. 212

”Urtete?” forsøkte Simon igjen, litt forsonende.
Josef myknet og tok imot et kruset som Simon litt uvant skjenket ham. Simon var ikke vant til å servere noen.

Nå satt de i sofaen. ”Du er flink til å skjenke te, Simon.” sa Josef.
”Jeg gjør så godt jeg kan” sa Simon og skjenket til seg selv også nå.
”Det vet jeg, for jeg vet alt!” føyde Josef bestemt til.
”Om hva?” Simon fikk ikke helt tak på dette.
Nå bøyde Josef seg fortrolig mot Simon og hvisket:
”For noen år siden hadde jeg nemlig en visjon! Da fikk jeg vite alt. Men så ble jeg plutselig innestengt på dette stedet.”  Simon la merke til at de nå var to pleiere, og de beveget seg nærmere.
”Jeg er veldig lei for at du ble syk, Josef, og jeg er lei for at jeg ikke kunne komme før.”

Plutselig satte Josef fra seg tekruset med et smell så teen skvulpet. Han stirret rett på Simon.
”Det er det alle tror, at jeg er syk! Men jeg har fått et kall til å frelse verden! Det er bare det at jo mer jeg snakker om det jo mer stenger de meg inne. Foreldrene mine vil ikke tro på meg. Jeg får ikke begynt frelsesarbeidet for de holder meg innestengt her. Men nå er du jo kommet! Kan du forklare dem at jeg er en profet og så få meg ut herfra så jeg kan få begynt på min oppgave? Det er derfor du er kommet, jeg vet det. Jeg vet alt!”

Nå var de tre pleiere borte ved døra.

Simon kjente seg uvel. Det var ikke sånn han hadde forestilt seg at det ville bli å snakke om visjonen. Josef snudde det hele på vrangen, det var som om visjonen ble noe sykt.
”Mener du det vi så nede på stranda for fem år siden?” Simons stemme var anstrengt rolig . ”Hadde du samme visjon som jeg? Hva så du?”

Da med ett reiste Josef seg opp og løftet armene opp over hodet Med rungende Gammeltestamentlig profetstemme, ropte han ut: «Esekiels syn, jeg så Esekiels syn!»  Bordet veltet så teen fløt utover knærne til Simon. Men han registrerte knapt at det brant i lårene.
”Esekiels hjul” ropte Josef mens armene strakte seg mot taket og det lød ekko i veggene av den overraskende dype stemmen han plutselig hadde fått.  ”Jeg så Esekiels hjul!”
Da var de der, nå var de fire stykker i blå frakk. Tre fikk lagt Josef ned. Den fjerde ga ham en sprøyte.

Simon ble trengt til side nå. Han stod i bakgrunnen og hørte på Josef sin usammenhengende talestrøm om vesener, engler, troner, lys og brennende hjul. Alt det Simon hadde holdt foredrag om, skrevet bøker om og holdt kurs om, alt han hadde meditert om og tjent penger på kom ut i et sammensurium av bilder som ikke ga noen mening. Og det var nesten det verste av alt. Den store visjonen ga plutselig ingen mening!

Den beroligende sprøyten gjorde Josef spakere. Og mens de førte ham ut hørte Simon, en sår klage:
”Det var så fint der inne i alt lyset at jeg ikke ville komme tilbake. Lyset er så dårlig her. Men så var det ingen vei inn igjen i lyset heller. Og så ble jeg sittende fast et sted imellom.” Resten gikk over i mumlig og gråt. En av pleierne snudde seg mot Simon i døra og sa: ”Jeg håper ikke det er du som setter ham på disse tankene!” Besøkstiden var slutt.

Men Simon måtte samle seg litt før han kjørte hjem. Han var helt skjelven. Nå kjente han også at han hadde fått brannsår av den varme teen. En eller annen i resepsjonen hjalp ham med noe midlertidig å smøre på det rødflammede området, men buksene var gjennomtrukne av te. Han satte han seg litt i en stol utenfor resepsjonen for å gi dem tid til å tørke litt. Dette møtet hadde virkelig ikke gått etter planen. Besøket hadde ikke hjulpet Josef, det hadde tvert imot satt i gang et nytt anfall. Men hvordan skulle Simon kunne vite at det skulle være så ille fatt med Josef?

Kunne det være mulig at de hadde hatt samme visjon? Og kunne den i så fall virke så ulikt på folk? En ting var Jakob, som avviste jo alt som en drøm. Men Josef hadde tydeligvis trodd på visjonen og tatt den helt bokstavelig. Han hadde til og med forstått at dette var Esekiels syn. Simon hadde i fem år reist rundt for å tale om Esekiels syn og viktigheten av å ha visjoner. Han hadde dannet en skole for å fremme visjonens kraft. Fem bøker hadde han skrevet om visjonens virkninger. Var det ikke sånn at bare man styrket det visjonære hos mennesket så ville resten av mennesket følge med?

Når Simon tenkte seg om så hadde jo Josef alltid vært litt spesiell. Han hadde nok blitt syk uansett. Og dessuten var det jo han, Simon, som hadde fått kallet til å spre visjonen til andre mennesker. Likevel kjente han seg så matt. Det var en merkelig tom følelse i mellomgulvet og hodet var tungt som bly. Han lente hodet mot hendene på bordet for å slappe av et øyeblikk. Snart skulle han kjøre hjem.

”Kan jeg hjelpe deg med noe?” sa en vennlig stemme. Simon hadde visst duppet av litt.
Nå hadde en mann hadde stanset ved bordet hans. Simon var ør og så ikke først hva som stod på navnskiltet hans, men det fortalte at det var en som arbeidet her.  Og den lille hvite kraven fortalte at det var en prest som hadde snakket til ham. Simon rettet seg opp. Sånn som han hadde sittet stod han i fare for å bli forvekslet med en av pasientene.
”Tror presten at man behøver sjelesorg?” sa han spøkefullt.
”Presten tror at man muligens behøver et medmenneske,” var svaret. Det var noe i stemmen, noe direkte og stillferdig som Simon kjente igjen og som en gang hadde irritert ham grenseløst.  Han måtte se opp en gang til.


Ja, hvorfor hadde egentlig ingen av de andre oppsøkt ham og blitt en del av visjonsarbeidet? Hvorfor hadde for eksempel ikke Jakob tatt kontakt? Jakob jobbet jo ikke langt unna. Han hadde vært ved fakultetet hele tiden. Etter endt studier hadde han fått stipendiat og underviste og veiledet nye studenter. Han måtte da vite at Simon var i nærheten!


Kunne det tenkes at Jakob følte seg underlegen fordi han ikke til fulle hadde forstått visjonen og tatt den på alvor den gangen? Jo mer Simon tenkte jo sikrere ble han på at akkurat sånn var det. Jakob ville nok bli lettet dersom Simon tok initiativet til en prat. Simon bestemte seg der og da for å integrere Jakob i Visjonsveien. Han ville være en brobygger og rett og slett foreslå et felles seminar mellom ”Esekiels disipler” og Teologisk fakultet! Dette var noe som kom til å bli husket for ettertiden! Simon fant nummeret til Jakob og ringte ham samme kveld.

Det virket som om Jakob var trøtt den kvelden. I hvert fall tok det litt tid før han oppfattet hvilken Simon det var som var i den andre enden. Men sånn hadde jo Jakob alltid vært, litt reservert og litt distansert. Da Simon foreslo at han skulle stikke innom en av de nærmeste dagene, ble det en pause i den andre enden. «Jeg har ikke mulighet.» brummet Jakob. «Men du kan jo ta en tur innom fakultetet neste uke, for eksempel torsdag klokken elleve.» De avtalte torsdag klokken elleve.

At Simon måtte komme til Jakob og ikke omvendt, styrket Simon sine anelser om at Jakob hadde dårlig samvittighet fordi han aldri hadde møtt opp i noen av Simons foredrag og kurs. Han var nok veldig nervøs for å møte ham, tenkte Simon. Så nervøs at det var viktig at de møttes på Jakobs territorium. Og når det var så viktig å avtale et nøyaktig tidspunkt for når Simon skulle komme, kunne det tyde på at han ønsket å forberede seg. Men Simon skulle ikke gå i rette med ham, han skulle tvert imot strekke ut en hånd.

Da dagen opprant for møtet mellom Simon og Jakob, var Simon for en gangs skyld ute i god tid. Han var ved fakultetet en halv time før tiden. Noe sånt hadde aldri hendt før. Men det skulle bli fint å møte en gammel studiekamerat og muntre ham opp litt. Sannelig kunne det trenges litt visjoner her i disse triste lokalene som var så til de grader preget av tekst og teori. Tenk at Jakob, som hadde hatt den samme visjon som han selv, var blitt sittende igjen her! Jakob hadde sikkert fortalt alle kollegene sine at i dag skulle han møte selveste Simon Esekielsen fra ”Esekiels disipler”. Kanskje han skulle tilby seg som gjesteforeleser ved fakultetet? Hvor mye tjente gjesteforelesere egentlig? Lenger kom ikke Simon i tankegangen for nå stod han utenfor Jakobs kontor.

Simon la merke til navnskiltet på døra, men overså skiltet med ”Opptatt”. Han tråkket rett inn: «Her er jeg, Jakob!» sa han friskt. Jakobs skjeggete ansikt kikket distre opp fra en papirbunke. Han var ikke alene. Han og en lyshåret ung dame, en student, satt med en papirbunke mellom seg og diskuterte. Jakob nikket mot Simon: ”Vent utenfor så lenge”, sa han kort. Simon ble så forbløffet at han gjorde som Jakob sa, trakk seg ut i gangen igjen. Hadde ikke Jakob kjent ham igjen? Det kunne han umulig ha gjort. Simon hadde jo forandret seg på de siste fem årene. Sånn som de ville le av dette når de om et øyeblikk traff hverandre. Jakob ville nok skamme seg, og Simon skulle være spøkefull og storsinnet, tenkte han, mens han trasket fram og tilbake i korridoren og ventet.

Endelig forsvant den lyshårete unge kvinnen ut av kontoret til Jakob. En liten evighet etterpå hørte han stemmen til Jakob der inne fra:  ”Værsågod”! Det var da svært så formell Jakob hørtes ut. Men han hadde jo ikke gjenkjent Simon og trodde vel det var en hvem som helst som stod der ute og ventet. Øyeblikket var kommet. Simon skred langsomt inn i Jakobs kontor der han satt bak PC n og bladde gjennom noen utskrifter.
«Kjente du meg ikke igjen?”                                                                               .
Endelig så Jakob opp. Ansiktet hans røpet ingenting.
”Jo, men du var for tidlig ute og jeg måtte avslutte samtalen først.” svarte han lett.  ”Vil du ha kaffe?”  Jakob helte pulverkaffe i et pappkrus og fylte på med kokende vann uten å vente på svar. ”Værsågod! Du må unnskylde at jeg må være kort. Jeg har veiledninger i hele dag. Hva har du på hjertet?”

Simon var himmelfallen. Hverken gjensynsglede eller overraskelse var å spore i den gamle studievennens ansikt. Jakob hadde kjent ham igjen hele tiden, men det var som om han ikke forstod at Simon var viktigere enn en hvilken som helst student!  Simon stirret ned i et pappkrus med pulverkaffe som om det var selve symbolet på den dårlige mottagelsen. Så var det som han kom på noe. Da Jesus kom tilbake til sin hjemby Nazareth hadde jo ikke han heller fått en god mottagelse. ”Ingen blir profet på sitt eget hjemsted,” mumlet han ned i den beske pulverkaffen.
Jakob ristet på hodet.
”Hva? Å, ja, du og de profetgreiene dine. Vil du være profet her også, Simon?»

Var Jakob frekk? En ting var at han ikke forstod Simon sitt kall, men en annen ting var å være frekk!
Simon forstod at dette møtet ville ikke bli som planlagt. Jakob hadde vel levd sitt lille liv her blant studenter og papirer og ikke fulgt med hva som hadde foregått utenfor i løpet av de siste årene.  Men han ville ikke gi seg ennå. Forslaget var for godt! Så Simon rettet seg i stolen, satte pappkruset på skrivebordet og kom med forslaget.2d547-skjolden20og20stadt20200620095

”Jeg er kommet for å gjenoppta der vi slapp sist, Jakob. Du var jo der du også og så det samme som jeg. Jeg har tenkt på om vi to ikke skulle starte et felles seminar over visjoner i Det Gamle Testamente.” Jakob så helt uforstående på ham. ”Kan du oversette, Simon? Det er mulig jeg er litt treg i dag…”
Simon forklarte: ”Jeg synes at du og jeg skal gå sammen om et felles seminar, vi har jo tross alt hatt samme visjon. Vi så jo begge «Esekiels syn» der nede på stranda.” Det ble stille en stund, Jakob så ned. Simon ga ham tid til å ta dette inn over seg, det var tydelig at forslaget var kommet overraskende på ham og han måtte vel tenke seg om. Så begynte han å snakke.

”Jeg vet ikke hva slags visjon du hadde, Simon, men den var i hvert fall ikke min.”
Kunne det være mulig? Simon stemme ble intens.
”Men du så jo Esekiels hjul, du som jeg! Vi så det jo alle sammen! Vi ble rykket bort til de overjordiske sfærer!”

Det ble stille igjen. Jakob hadde lent seg tilbake i skrivebordstolen. «Rykket bort, ja. Hm. Det var vel det du ble da. Og Josef også.» Jakob snakket mer til seg selv enn til han.  Det slo Simon at han virket atskillig eldre enn sine 32 år.
”Jo, det er godt mulig vi alle fire var rykket bort en liten stund, Simon. Men du var den eneste som ble igjen der! Du kom aldri tilbake!”
”Hva mener du?” Simon skjønte ingenting. «Aldri kom tilbake?»
Jakob lente seg frem over bordet igjen.
”Det stemmer at vi alle hadde en drøm, Simon, vi drømte at vi så Esekiels hjul. Drømmen ble fremkalt av en felles skuffelse over et seminar over samme tema. Det var underbevisstheten som kompenserte for det engasjement som manglet i våre studier. Men det var en drøm, Simon. Og en drøm er noe man våkner av. Du har ikke våknet, du drømmer enda!”

”Men vi drømte ikke, vi var våkne. Vi var der, Jakob. Du var der.” Simon nesten ropte nå.
”Ja, men nå er jeg her!” Var Jakobs nøkterne svar. Og jeg venter en ny student om fem minutter.

Jakob reiste seg for å vise at samtalen var over. Simon reiste seg også, litt for brått, og kom i det samme til å sveipe bort i papirbunken og velte pappkruset med kaffe som han nesten ikke hadde rørt. Brun væske rant utover papirbunken.
”Nei, nei, oppgaven hennes!” stønnet Jakob fortvilet. Han rev til seg tørkepapir fra en vask borte ved døra og dekket papirene med den. All oppmerksomhet var nå rettet mot å redde oppgaven til studenten. Simon var glemt.

Men i døråpningen snudde Simon seg likevel og så mot sin gamle studiekamerat. Han var plutselig kommet på noe:

«Den ettermiddagen etter seminaret, da vi måtte gå fordi bilen var borte … Fant du noensinne ut hvem som tok den?»
Jakob gløttet opp fra papirene og sølet.
«Bilen stod der hele tiden. Jeg hadde bare glemt hvor jeg parkerte den. Synsbedrag, Simon. Synsbedrag!»
Arkene var reddet. Noen var lagt ut over gulvet til tørk, andre ut over skrivebordet. Jakob rettet seg opp og så rett mot ham:

”Jeg syns du skulle gå inn for landing nå og ikke lure flere mennesker. Spesielt når du vet hva som skjedde med Josef. Jeg var selv med på å bære ham inn i ambulansen den morgenen på Vandrehjemmet etter denne såkalte visjonen din! Har du overhode tenkt på ham? Besøkt ham? Tenkte ikke det nei …»

Da Simon forlot korridorene til Jakob bestemte han seg for at Jakob var den det var synd på. Han hadde jo fullstendig lukket igjen sitt hjerte for visjonen. Han hadde rett og slett avvist den fordi han ikke klarte den oppgaven som fulgte med. Møtet med Simon ble vel en for sterk påminnelse om hva han i sin tid hadde fortrengt og så ble han aggressiv i stedet. Simon følte seg ikke krenket. Den som føler seg krenket gjør det bare fordi man selv lar seg krenke.  Men trist var det.

”Spesielt etter det som skjedde med Josef.” hadde Jakob sagt. Josef hadde han heller ikke hørt noe fra på disse fem årene. Han hadde jo også vært der på stranda. Var han reist ut av landet? Josef, ja. Josef med «gummiansiktet». Han hadde alltid gjort seg bemerket med sine vitser og sine klovnestreker. Josef hadde vært en student som alltid lot seg rive med. Han husket de lange diskusjonene med foreleserne. Simon måtte smile når han tenkte på Josef. Hva var det som hadde hendt med ham?

Han satte Esther på oppgaven med å spore ham opp.