Det var ikke ett gresstrå å se den sommeren. Det var ikke noe grønt i mils omkrets. Alt var sand. Alt var brunt. Egentlig trivdes jeg godt hos de danske slektningene der vi ferierte  denne sommeren for lenge siden. Hver dag lekte jeg i et stort ørkenlandskap med søte, små sommerhus spredt utover sammen med husker og sklier og lekende barn. Men i dag var hodet tungt. Solbrentheten sved og det var altfor mange fluer som surret rundt. I løpet av dagen vandret vi langt gjennom ørkenlandskapet helt til sjøen der vi kunne ta et bad. Det hadde ikke regnet på lenge. 
Natten var lang og varm. Jeg lå i nederste køyeseng sammen med kusinen min. Det var morsomt å sove i samme seng så lenge vi var våkne begge to og hvisket, kniste og la planer. Men etter at sengekameraten min sovnet den kvelden, ble jeg liggende og kjenne på solbrentheten mens jeg betraktet fluepapiret som var montert i taket. Det var proppfullt av fluer, men stadig surret de rundt og rundt i rommet. Om jeg bare hadde et glass vann … Jeg våget ikke be om noe slikt. For tidligere på dagen hadde det kjørt rundt flere biler med megafoner i vinduet og kraftige røster som ropte ut: “Spar på vannet! Det er vannmangel! Husk å spare på vannet!” Så jeg sparte på vannet og tørstet. Etter å ha hørt på fluesurret i mange timer, begynte det å danne seg et mønster i surringen. Rytmiske gjentagelser og overtoner. Og etter enda flere timer, var det som jeg hørte melodier i fluesurret. Timene sneglet seg av sted. Da morgenen kom, drakk jeg begjærlig av appelsinjuicen på det provisoriske frokostbordet ute i sanden.

Det var noe langsomt og seigt over leken den dagen. Bilene med “Spar på vannet”- megafoner sirklet rundt oss noen ganger. Og jeg tenkte på fossene på Vestlandet hos Farmor. Jeg skulle gjerne hatt dem her nå. Varmen kjentes som et fengsel.

Det kom fra nord. En mørk sky bredte seg fort utover himmelen og over ørkenlandskapet med sommerhus. En svak rumling kom gradvis nærmere og økte i styrke. Snart løp nervøse mødre rundt i sanden for å og samle inn hjorden av små og store barn som hadde vært ute og lekt i “ørkenen”. Så brakte det løs. Maken til torden har jeg ikke hørt verken før eller senere. Vi satt tett sammen og holdt oss for ørene, men lyden trengte inn bak hendene, inn i øregangene.

Etter hvert tok nysgjerrigheten over. Det hørtes smell på taket og det smalt et par ganger i vinduet. Små isklumper falt ned fra himmelen. Vi åpnet ører og øyne. Hva var dette? Jeg hadde aldri sett noe lignende. Hvite kuler og gjennomsiktige kuler styrtet ned fra himmelen. Hagl, het det.
Hagl så store og klare som klinkekuler! Mødrene greide ikke å holde de dristigste guttene igjen mer. De løp ut foran huset og kom tilbake med hendene fulle av gjennomsiktige klinkekuler av is. Vi stod og betraktet disse isklumpene med religiøs age og respekt. Så dette var altså hagl. Jeg hadde hørt om det, men aldri sett det.

Ørkenen var ingen ørken mer. Den var forvandlet til «de tusen innsjøers land» – et landskap med små innsjøer med isklinkekuler på breddene. Mens det enda regnet, løp vi ut i badetøy, dusjet og danset og plasket i dammene. Vi sprutet vann på hverandre og skrek av fryd over å kunne sløse med dette som vi hadde vært så gjerrige på til nå. Luften var så frisk som det skulle vært en julidag ved Sognefjellshytta.

Dette haglværet ble diskutert i årevis etterpå. Det ble referert til ved kaffebordene og i familieselskapene som et eksempel på brå værforandringer. Dette var mitt første møte med hagl, og det er denne opplevelsen jeg ser tilbake på når noen sier “hagl”. Alt hagl jeg har støtt på siden, har vært fisefint og feigt i forhold. Nei, hagl, virkelig hagl, er store som klinkekuler, smeller mot ruta og er litt farlig. Sånn oppfører hagl seg. Det kommer plutselig ned fra himmelen, kaldt, hardt og rensende.

Jeg holder på å skrive en fortelling for hver rune i i vikingenes futhark. Jeg gjør det fordi disse tegnene og deres navn og runevers får fram et vell av assosiasjoner i meg. Jeg gjør det fordi det er godt å gripe tilbake tak i forfedrenes tegn. Rekkefølgen er tilfeldig. Den tredje siste runen jeg fokuserer på er HAGALL. Da jeg begynte å skrive om runene var det sommer. Nå snør det utenfor. Det er glatt ute, Veiene er som skøytebaner.

Runen HAGALL – hagl representerer H.
Runeverset sier: “Hagl er kaldt korn”

Hagl er dramatisk og det er et resultat av kompliserte krefter i naturen.
Meteorologisk defineres det som is-lignende konsistens som dannes i vannrike skyer kombinert med sterke oppadgående luftstrømmer. Det skilles mellom sprøhagl, vanlige hagl og is-hagl. De to siste er mest vanlige om sommeren, i varm luft. Ishagl er store isklumper på størrelse fra erter til grapefrukt. De kan være livsfarlige. Det var disse som kom ut fra åpen himmel denne sommeren for lenge siden.

Når det brygger opp til tordenvær, er det som om hele naturen går og murrer og lader opp til et raserianfall. Den fjerne rumlingen fra en skjult fiende nærmer seg. Så lyner og tordner det. Hagl kommer ned blandet med iskaldt regn. Når hagl faller er det hardt og kaldt, men det renser skikkelig opp. Endelig kom det. Endelig kom den usynlige fienden fram og man vet hva man har å hanskes med.

Hagall er når motargumenter, motforestillinger eller depresjon som har ligget og murret og skapt vond stemning kommer fram og viser seg som det de er. Hagall er vår gode motstander, han som får oss til å skjerpe oss!

Hagall er i virksomhet når du får hard og kald kritikk på et kjært prosjekt du holder på med, og du må bestemme deg for om du vil endre dramaturgien eller styrke den og heller forberede deg på den motstand og kritikk du nå vet vil komme.

Hagall er som en slags drastisk medisin, antibiotikakuren som er slitsom å gå gjennom, men som gjør kroppen fri fra bihulebetennelsen.

Hagall er den vanskelige samtalen, krangelen, som opprører og skiller de to som elsker hverandre, men som på sikt fører dem nærmere sammen.

Hagall er når en kjær venn eller kjæreste forteller deg om måten du ubevisst sårer ham/henne på og du først blir rasende over den urettferdige kritikken, men så takknemlig fordi du fikk sjanse til å se deg selv i en annens lys.

Hagall er som et gråteanfall som letter sjelen.
Den rensende spriten i det åpne såret.
Hageslangen som spyler ut vinterens grønske,
Hagall er hagl. Det svir, men gjør godt. Det renser.

Legg merke til at tegnet inneholder flere andre runer.

Vi ser runen “Is” som står for risiko og muligheter,
“Gebo” som betyr “gave” og er en slags korsvei der flere krefter møtes.

Samtidig kan vi skimte “Naud” der det er et  Runen “Hagall” forener mange 17032013224motstridende krefter. De er avhengige av hverandre: Is, gave, nød og det gode året. De er der samtidig. Runen “Hagall” minner meg om å omfavne livet sånn som det er, i all sin kompleksitet.behov, en nød som må møtes,

Og “År” som blant annet handler om å høste fruktene av sitt strev.

Mens det haglet i Danmark den sommeren for lenge siden, følte jeg meg fullkomment trygg og i gode hender. Det var ikke bare fordi jeg visste at det ville gå bra til slutt – at etter uværet ville det komme bedre vær. Det var også fordi jeg faktisk hadde det bra mens det haglet. Samtidig med haglet var det trygghet. Sammen og samtidig med isen var det varme.

Hagall – den gode motstanderen – herder og renser. Samtidig kombinerer den de motstridende krefter som er betingelsene for at vi i det hele tatt er til.

Isen og snøen har et godt tak over naturen og oppkjørselen og hagen rundt huset. Men det spraker i ovnen og kaffen er ferdig.