Det er en gammel brønn på Løvøya. Kilden til denne brønnen er sagnomsust. Vannet skal ha helbredende virkning. Fra gammel tid har folk valfartet dit med sine plager, særlig ved midtsommertid, de har drukket av vannet og håpet på å bli friske. De sjømennene som strandet der, tørste og syke, spurte ikke om vannet hadde helbredende virkning. For en som er tørst er ingenting så helbredende som vann. Og enhver kilde blir hellig for en som har greid seg uten friskt vann en stund. Etter at stedet ble kristnet og kirken ble bygget (ved hjelp av Vårherre og underjordiske (javisst, både overjordiske og underjordiske kan samarbeide om slikt)) kom både helbredelsen og helligheten ved stedet inn i mer faste og organiserte former. Brønnen ble kalt St. Olavs kilde. Enda den godeste Olav aldri har satt sine ben der. Og så kom pilegrimene strømmende langveisfra for å ofre en mynt til St. Olav og be en bønn. Den som lytter til kilden kan kanskje høre hvilke ønsker de hvisket ned i brønnen.

Les resten av dette innlegget »

Advertisements