Jeg liker å sitte på kafé, gjerne med en bok. Med cappuccinoen i den venstre hånden og en bok i den høyre hånden, satt jeg fordypet ved et bord på fortauet ved en tilfeldig kafé en tilfeldig sommerdag. Men boken jeg leste var ikke tilfeldig. Jeg var fullstendig oppslukt. Da hørte jeg plutselig en stemme fra nabobordet som sa:

“Hva leser du for noe interessant da?”

Og der, ved nabobordet, strakte en tilfeldig mann hals og forsøkte å se ned i boken min. Jeg kviknet straks til. Tenk at noen var interessert i hva jeg leste!! OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg rettet meg opp og fortalte villig om bokens innhold:
“Den handler om at mange av de keltiske runene har opphav i forskjellige tretyper, og om hvilke sjelelige kvaliteter disse forskjellige tretypene står for.”
Hodet fra nabobordet trakk seg påfallende raskt tilbake. Med et likegyldig “Å, ja,” var han tilbake til sitt eget bord og i sin egen sone. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg hadde sagt noe galt. Hadde jeg ikke bare svart på spørsmålet hans? På vei hjem demret det for meg. Mannen hadde faktisk ikke interessert seg for hva jeg leste. Han hadde bare brukt dette som en innledende frase til noe som kunne ha blitt til en samtale. Kunne ha blitt … dersom jeg ikke hadde utmattet ham med min forelesning om tretypene på de britiske øyer på åttehundretallet.
Men antakelig gikk jeg ikke glipp av så mye. Jeg er ikke god på “small talk” og overfladiske bekjentskaper. Det skal helst gå rett fra “hei” til meningsfulle samtaler og dype relasjoner. Og hvis denne personen ved nabobordet virkelig hadde vært interessert i mitt bekjentskap, ville han ha holdt ut med mine betraktninger om runer og trær og ikke ha latt seg skremme bort så lett.

Hendelsen fikk meg likevel til å tenke. Er det ofte sånn at jeg lytter mer til ordene folk sier enn til intensjonen deres? Lytter jeg mer til bokstaver og mindre til handling? helgenæs

Kommunikasjon! Der har vi det igjen. Kommunikasjon!! Det fins ingen oppskrift på kommunikasjon, Selv om man har gått på kurs i kommunikasjon, lest bøker om kommunikasjon, tatt utdannelse i drama og teaterkommunikasjon eller selv holder kurs i fortellerteknikk og kommunikasjon, så blir man aldri en mester i dette. Hver gang man åpner munnen er det som for første gang. I muntlig kommunikasjon og samtale kan alt misforstås. Alt kan gå galt. Ordene, de praktfulle ordene som jeg er så glad i, og som jeg elsker å bruke i muntlig fortelling, er faktisk opphavet til de fleste misforståelser.

Det er ikke kunsten å holde foredrag som er vanskelig. Å stå foran en forsamling og holde en tale er småting i forhold til dette med å finne den gode samtalen som bygger de gode, dype relasjonene mellom mennesker. Det er her man våger alt.

Jeg betrakter runen Madur eller Madr runen mader
Madur uttales M. Helt i slutten av et ord kan den også uttales R.
Den ligner et tre. Den kan også ligne et menneske som strekker begge armer i været. Og den assosieres med et menneske.
Dette tegnet kan også ligne et horn. I den gammel germanske futharken heter dette tegnet Elkir og assosieres med hornet til en elg.

Formen på denne runen kan man oppdage i gamle hus, det er formen på bærebjelkene som holder alt oppe.
Dette er en rune det står respekt av. Man respekterer jo tross alt et stort horn på et dyr. Og man respekterer gjerne et menneske som står i denne stillingen. Og i hvert fall respekterer man bærebjelken i et hus, den som hindrer at man får taket i hodet. Runen står for beskyttelse, kraft og god kommunikasjon, enten den heter Madur eller Elkir.

Det er flere runevers om Madur som omhandler menneskets kår, menneskets samhørighet med jorden og menneskets dødelighet. Det verset jeg selv setter sterkest i forbindelse med dette tegnet kommer fra Håvamål, og blir satt i forbindelse med dette tegnet av Ronolfur Jonsson:

Menneske er menneskets glede.

Hva ville vi vært uten “de andre“?
Uten familien, uten barna, uten foreldrene, uten kjæresten eller bestevennen?
Hva ville vi vært uten “de andre”.
Uten naboene, kollegene, klassekameratene, de forbipasserende på gata, de andre på bussen? Uten de andre ville vi ikke visst hvem vi var, hva vi var eller hvor vi var. Uten de andre ville du vært fortapt. Sammen med andre skapes vår personlighet. Mot de andre forstår vi oss selv. Samtidig vil de andre alltid være de andre – den andre er alltid den andre. Vi kommer ikke helt inn i hodene på hverandre. Aldri ensomme, men alltid ensomme. Det er hva vi er. Men om og om igjen strekker vi hendene ut etter en annen, en vi kan forbinde oss selv med.

Historien til Antoine de Saint-Esupéry Den lille prinsen er en av de best solgte bøker i verden. Den handler om skjørheten, skjønnheten og følsomheten i relasjoner, enten det er kjærlighetsforhold eller dype vennskap. Den lille prinsen kommer fra en annen planet. På denne planeten bodde han helt alene i velordnet ensomhet. En dag stod det en rose der. Rosen lyste opp hans liv og fylte hele hans planet med skjønnhet, men den var dessverre litt forfengelig og stolt. Og etter hvert irriterte prinsen seg slik over de fjollete ordene til denne rosen at han forlot både rosen og hele planeten. Dette angret han bittert etterpå. Rosen hadde fylt hele planeten hans med duft. Hvis man har en venn som fyller hele ens verden med duft så er det idioti å henge seg sånn opp i et par uheldige og usikre formuleringer at man kaster dette fra seg. Det fortelles om hvordan prinsen reiste på måfå rundt i verdensrommet og besøkte utallige asteroider. Det var mange roser der. Men ingen var som Rosen. Rosen hans var spesiell og enestående, den eneste rosen i verden. Den fantes utallige roser, men bare en Rose. Sånn er det med dype, verdifulle relasjoner. Det fins mange, men så finns det egentlig bare en. OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For mange nettbrukere gir det stor selvfølelse å ha mange “venner” på facebook, mange “liker” og en drøss med kommentarer på tilfeldige statusoppdateringer. Man “legger hverandre til” og sletter hverandre som venner etter som det passer. Men hvem av alle disse nettvennene tror du er der hvis du virkelig skulle trenge en venn? Hvem vil holde hånden din når du gråter? Hvem vil bli stående hos deg i det øyeblikket du ikke har flere festligheter å by på? Noen mennesker har det så travelt med å få mange venner og bekjentskaper at det ikke blir virkelig tid til å inngå dype, rike vennskap. Ja, man vet ikke riktig hva det er en gang.

Det er spesielt ett kapittel i boken Den lille prinsen som gjør inntrykk på meg: Kapittelet om reven. På en asteroide møter prinsen en rev som instruerer ham i hvordan de kan bli venner. Det handler om å bli gjort “tam”. Jeg gjengir samtalen mellom prinsen og reven nedenfor direkte etter teksten i Den lille prinsen av Antoine De Saint-Exupéry.

Reven stoppet og stirret lenge på den lille prinsen:
– Å vær så snill … gjør meg tam! Sa den.
– Jeg skulle gjerne gjort det, sa den lille prinsen, men jeg har så dårlig tid. Jeg skal finne meg venner, og det er så mange ting jeg skal bli kjent med.
– Man blir bare kjent med det som man gjør tamt, sa reven.
Menneskene har ikke tid til å bli kjent med noen ting lenger. De kjøper alt ferdig i butikkene. Men det fins ikke butikker som selger venner. Menneskene har ikke venner mer. Gjør meg tam, hvis du har lyst på en venn!
– Hvordan skal jeg gjøre det? Spurte den lille prinsen.
– Du må være svært tålmodig, sa reven. Først skal du sette deg litt unna – der borte. Jeg skotter bort til deg, og du tier bom stille. Ordene er opphavet til all misforståelse. Men for hver dag rykker du litt nærmere …
Dagen etter kom den lille prinsen tilbake igjen.
– Det ville være best om du kunne komme på samme tid, sa reven. Hvis du for eksempel kom hver ettermiddag klokken fire, kunne jeg begynne å glede meg klokken tre. Jo mer tiden nærmet seg, jo gladere ville jeg være. Bortimot klokken fire ville jeg være urolig og oppskaket, jeg ville oppdage at lykken har sin pris. Men dersom du kom til forskjellige tider hver dag, kunne jeg aldri vite når mitt hjerte skulle begynne å danse … Man må ha et ritual.
– Hva er et ritual? Spurte den lille prinsen.
– Det er også noe som dessverre er gått i glemmeboken, sa reven. Det er dersom gjør en dag annerledes enn alle andre dager, en time forskjellig fra alle andre timer. OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er interessant at ingenting av dette som reven snakker om, å bli gjort tam, å gi seg god tid, å vente med ordene, å være forutsigbart og å ha et ritual er særlig verdsatt blant oss i dag.

Å bli gjort tam blir lett forstått som nedverdigende. Vi skal være ville og frie, jagende ute på steppene og i barene og på julebordene etter nye bekjentskaper. Det skal ikke koste noe, og det skal være lett å trekke seg ut igjen. Hvem er det som ønsker å være tam? Men det reven mener med å bli gjort tam er ikke å bli gjort til en viljeløs skapning i bur, tvunget til underdanighet. Å bli gjort tam er å bli trygg. Å få legge av seg forsvarsinstinktet når man gjenkjenner en spesiell stemme som snakker, noen spesielle skritt i trappen. Et spesielt “hei“ som ingen kan si akkurat på den måten. Noen sko som er blitt plassert på en egenartet måte i yttergangen.

Å gi seg god tid er heller ikke verdsatt. Tiden er så dyrebar og man våger kanskje ikke satse så mye på ett enkelt menneske. Det er om å gjøre å ha mange bekjentskaper, fordele tiden så man ikke investerer for mye i en som kanskje kan komme til å trekke seg.

Å være forutsigbar og å ha et ritual er heller ikke særlig moderne eller populært. Forutsigbarhet blir forstått som kjedsommelighet. Man skal komme og gå som man vil, deise inn i livene til hverandre for så å trekke seg ut igjen. For vi er jo fri. Vi vil ikke være avhengige av noen. Det ville være et stort sår for vår stolthet å innrømme at vår lykke avhenger av nærværet til et annet menneske, ja, det ville rett og slett være “synd” mot selvrealiseringens ånd. Så holder vi heller flotte taler med vakre ord om hvor mye mer vi setter pris på hverandre når vi ikke tar hverandre som en selvfølge.

Ritualer er heller ikke et populært ord. Men alle har ritualer. Alle som har en eller annen forbindelse av betydning har en eller annen form for ritual. For når vi har et felles ritual, et ritual som vi begge kjenner, så vet vi hva som forventes av oss. Vi behøver ikke å streve for å knekke koder for forventninger omkring hvem man skal være for hverandre.

Men alt dette tar tid, informerer reven. Det skjer ikke på en dag.
Reven er skeptisk til ord. Med ord kommer misforståelser.
Virkelige gode relasjoner bygger på forutsigbarhet og gode ritualer. Kjærlighet er handling, ikke ord. Det handler om hva man faktisk er for et annet menneske.
Det handler om å bli gjort tam.

Har jeg tid til å gjøre noen tam? Er jeg tålmodig nok? Og er jeg innstilt på selv å bli tam? Man risikerer jo så mye. Man kan miste, savne og sørge. Man kan bli avvist og skuffet. Men hva er livet egentlig verd uten? Vi er hverandres gleder og sorger. Og en dag mister vi hverandre. Det kan vi ikke forhindre. Men å forlate en som fyller planeten sin med duft på grunn av noen usikre formuleringer og uheldige ord? Det tror jeg aldri den lille prinsen gjør en gang til. For prinsen har skjønt det nå. Det er mange planeter, men bare en planet. Det er mange roser, men bare en rose.
Bak vår febrilske søken etter relasjoner, kjærlighet og vennskap ligger en taus bønn:

“Å kjære – gjør meg tam!”

Kilder:
Håvamål,
Den lille prinsen av Antoine De Saint-Exupery
The History Of Runic Lore av Lars Magnar Enoksen

Advertisements