Vi er i de tider da “solen snur”. Vi bruker fremdeles slike begreper som “solen snur”. Ikke fordi vi ikke vet bedre, men fordi deler av språket vårt heller uttrykker opplevelser enn fysiske og vitenskapelige kjensgjerninger. Opplevelsen av å gå inn i mørket og miste solen av syne er stor for mange mennesker på denne tiden av året. En gang i tiden var man redd for at solen ikke skulle komme tilbake igjen. Det var ingen selvfølge at “solen snudde”. Kanskje den var slukt? Kanskje dette var begynnelsen på et evig mørke? Og kanskje utførte man ritualer som skulle hjelpe solen i sin snuoperasjon. Men så oppdaget man vel etter hvert at solen snur, gang på gang, uansett hva vi gjør og helt uten vår hjelp.

Lyset kommer tilbake gang på gang uten at vi egentlig har noe med det å gjøre. Uten at vi fortjener det. Uten at vi påvirker det. Lyset kommer alltid tilbake.

Siden sommeren har jeg holdt på med å skrive betraktninger rundt hver rune i vikingenes futhark. Jeg sitter i dag med runen “sol”. Den uttales “s”. Bilde
Med seier rir jeg ut i slaget. Med seier kommer jeg tilbake igjen. 
Lyder et runevers.

Det er slik vi gjerne vil ha det – ikke sant? Alltid like optimistisk, sikker på at ting skal gå bra, og så går det bra. Jeg ser for meg en ridder i rustning, kanskje en fra “Ringenes herre”, ride ut for å nedkjempe den onde fyrsten i Mordor. En som kjemper fordi han (jada, jada, eller hun) vet at han (jada, jada, eller hun) er på den riktige siden og at han (gidder ikke gjenta meg selv) kjemper en meningsfull kamp og vil komme ut med ære enten han lever eller dør. Men dette er altså et eventyr. “Ringenes herre” er et eventyr. Og det er et eventyr at den som rider ut i kamp kjemper en meningsfull kamp og kommer seierrik tilbake. Skjønt eventyr kan uttrykke mye sant. Bilde

Mange av oss opplever livet som en kamp. En kamp for å overleve, skaffe nok penger. En kamp for å rekke alt som det er maktpåliggende å rekke. En kamp for å bli ferdig med alt før jul. Så kommer julen og man opplever at uansett hvor mye man har forberedt er det en del grunnleggende ting man ikke kan styre eller kontrollere. En kamp for å komme ut av ensomheten. Og så opplever man at jo mer ensom man er jo vanskeligere er det å komme ut av den. En kamp for å realisere seg selv som kunstner. Og så opplever man at mye av tiden egentlig må brukes til helt trivielle ting. En kamp for å komme gjennom hverdagene, fordi man kanskje ikke har krefter til alt det nødvendige som skal gjøres. Og alt er like viktig, like nødvendig. Og det er alltid noen som klager. En kamp mot kolleger for å få økt anseelse. En kamp for å fullføre utdannelsen. Kanskje egentlig handler det om en kamp mot seg selv. Mange av oss blir aldri gode nok for oss selv. Livet oppleves ofte som en kamp. Men det er dessverre ikke alltid en meningsfull kamp.

For hvem er fienden egentlig? Fienden er ikke “Mordors fyrste” eller “Djevelen” eller nazistene eller tyrkerne. Fienden er noe utflytende, noe vi ikke får tak på, men som vi likevel har en uklar følelse av å kjempe mot. Som “bøygen” i Peer Gynt. Den som ba ham gå utenom. Ikke gjennom. Dette klebrige, utflytende, kvalmende beistet vi ikke får helt tak på.

Mangel på tid. Mangel på penger. Mangel på mot. Mangel på tiltakslyst. Mangel på lyst i det hele tatt. Sorg. Gamle sår. Kan man egentlig kjempe mot slikt?

Jeg sitter her og kjenner på at jeg ikke lenger tror på denne “seieren” som runeverset omtaler. Seier betyr jo også at noen andre taper. Jeg vil ikke gjøre meg avhengig av en lykke som innebærer at noen andre taper.

Men det er flere runevers om “sol”. Dette er runeverset etter Bureus:

Solen bøyer sitt kne

Det er nok et huskevers for de som skal lære runer første gang, for tegnet kan se ut som noen som bøyer kne. Likevel leder det tanken mot at selv solen må gi opp en gang.

Men for oss er solen en stor kraft. En livgivende kraft. En farlig kraft. Uten solen ville vi ikke vært her. Du har sikkert hørt denne gamle fabelen om vinden og solen. Men her er den en gang til:Bilde

Vinden og solen diskuterte hvem som kunne få frakken av en mann. Han gikk vel der nede på jorden med kragen brettet opp og ryggen bøyet. Kanskje han så ned i asfalten der snøslaps klumpet seg. Kanskje han lurte på om kalosjene hans var tette nok til å holde isvannet ute. Vinden skulle prøve først. Den blåste seg voldsomt opp som bare vinder kan. Den nøyde seg ikke med en flau og sjenert bris. Den steg opp til kuling og storm. Selv orkan. Men mannen trakk bare kappen tettere til kroppen. Hodet sank lenger ned mellom kragen.

Så var det solen sin tur. Solen steg opp og skinte på mannen. Varmet ham. Snøslapset tørket opp. Mannen rettet seg opp, slo klaffene ned og så seg rundt. Og så, stille og rolig tok han frakken av seg og la den på armen.

Dette er seieren som solen gir. Solen som bøyer kne. Denne seieren vokser fram fra en naturlig prosess. Seier uten angst, temperament og nedkjempelse av fiender.

Runeverset etter Ole Worm er slik:

Solen lyser over landene. Jeg bøyer meg for dens helligdom.

Å bøye kne for solen, tro og håpe på en stigende varm og livgivende kraft er noen ganger alt man kan gjøre. Seier er ikke bare å ride ut i kamp mot en fiende. Seier kan også være å akseptere livet som det er, og å være i det som er, sånn som det er.

Dette er kanskje det vanskeligste av alt: Å aksepterer det som er, sånn som det er – også når vi ikke kan gjøre noe som helst for å endre det.

Men vi kan se mot solen og tro på dens stigende kraft. La varmen fylle sjelen allerede før den er der. La strålene skinne gjennom lemmer og ledd, hjerte og nyrer. Den kraften som stadig overvinner mørket og som kan få en frossen mann til å ta av seg kappen. Den kraften som får mennesker til å våge å ta av seg rustningene og senke forsvaret. Den kraften som gang på gang står opp og overvinner kulde og mørke. Den kraften velger jeg å tro på. Den kraften velger jeg å vente på.

Da jeg begynte å skrive var det mørkt og tåken lå over hustak og fjorden som jeg ser fra vinduet. Jeg ser ut. Solen er stått opp. Den tegner et rosa og gyllent slør over snødekkede hustak. Det er like før jeg begynner å tro på den. Bilde

Kilde: «The History Of Runic Lore» av Lars Magnar Enoksen

Håvamål.

Advertisements