Man hører så mange i dette Munch-året som nevner «Edvard» med fornavn og som sier at de forstår ham så godt. Man hører at enkelte insistere på at de vet hvem «Skrik» skal fremstille eller hvilke piker som stod på broen i «Pikene på broen».(som om er viktig)

I de månedene jeg arbeidet med manus til forestillingen «Mot skogen», forsøkte jeg ofte å bli kjent med Edvard Munch. Men jeg beholdt hele tiden en distanse til ham, til Edvard Munch. Det var som om vi hele tiden fortsatte å være «dis».

I dag fokuserer jeg på Tiltrekning og Løsrivelse. Tittelen på to av hans mest kjente bilder. Dragningen mellom to mennesker blir fremstilt med håret som forbindelsesledd. Disse hårstråene som så lett blir blåst avgårde eller vikler seg sammen og inn i andre ting. Men som er så lette å rive over.

Man gjør stadig et stort nummer ut av at Munch ikke giftet seg. Riktignok var det mest vanlig å gifte seg i hans tid, men det var da andre som også levde ugift, eller levde på en annen måte enn i kjernefamilier. Og selv vokste han opp sammen med sin tante. Han gjennomlevde en rekke forhold i løpet av livet, noen mer seriøse enn andre. Alle endte med løsrivelse, brudd. Edvard Munch valgte kunsten hele tiden. Han var først og fremst trofast mot «kunstens gudinne» som han kalte det. Han valgte noe annet.

De sterke erotiske opplevelsene han hadde i Fjugstadskogen med Fru Heiberg (Mia Thaulow) skriver han mye om selv. Og mange sier at det er henne vi ser i alle bildene med den lyse, eller litt rødhårede kvinnen ved sjøen eller i skogen. Men selv om det er lett å rive hårstrå over, er løsrivelsen vond. Bildet «Løsrivelse» viser en mann med et blodig hjerte.

«Da du forlot meg over havet
var det som ennu fine tråder forbandt oss
det slet som i et sår.»

Det skriver han i sine notater. De fine trådene slites ikke med en gang, og de gjør vondt, river opp.

Han opplevde dette gang på gang, tiltrekning – løsrivelse, tiltrekning – løsrivelse …
Jeg vil tro mange mennesker i dag kjenner seg igjen i dette.
Det er så lite som binder oss sammen. Egentlig kan vi klare oss fint uten hverandre. Vi har jo NAV, nettdating og venninner. Det er nesten ikke lov til å sørge etter en skilsmisse eller et brudd, man skal straks rette ryggen og «gå videre». Det vil si involvere seg med nye partnere og nye gjøremål. Leve livet.

Jeg tok med meg bildet «Løsrivelse» til en som hadde tatt utdannelse i kunstterapi og burde vite hvordan man kommuniserer med sterke bilder. Men jeg fikk straks beskjed om at jeg skulle slutte å identifisere meg med den stakkars mannen som står der med knust hjerte og heller identifisere meg med kvinnen som svever bort over havet, hun som «går videre» mot nye havner. Den som sa det hadde ganske sikkert en god mening med det. Poenget var å straks gå over fra å føle seg som et offer, til å føle seg som den som handler og kan gjøre noe med situasjonen. Men ofte kan man få en følelse av at det ikke er politisk korrekt å føle seg «forlatt»,»utsatt for noe» og i hvert fall er det fryktelig feil å oppleve seg selv som et offer. Ja, det er nesten skilsmissegrunn bare det.

Det er ikke stuerent å si at man har et knust hjerte. Man skal straks rette ryggen, logge seg på møteplassendotetellerannetellerno, kjøpe seg nye klær og nyte livet. Jeg forsøkte å gjøre som kunstterapeuten sa. Jeg forsøkte virkelig å identifisere seg med skikkelsen som «gikk videre». Men problemet er jo at hun er ikke helt virkelig. Munch har malt henne så lett, så lett, helt uten føtter som går og hjerte som blør. Kunstneren leder faktisk vår innlevelse mot mannen med det knuste hjertet. Og det var det ingenting kunstterapeuten kunne gjøre ved.

Det er dette jeg liker så godt med Munch: Han sier ikke hva man bør gjøre eller hvordan man bør føle. Han bare maler det sånn som det kan oppleves. Noen ganger føler man seg forlatt, noen ganger føler man seg som et offer, noen ganger føler man seg sjalu, noen ganger føler man bare en distanse til alt sammen. Vi er det vi er.

Kunst kan være et sted der det gis rom for å være menneske, rom for å føle det man faktisk føler. Ikke bare det man burde føle. Kunsten til Edvard Munch er i hvert fall et sånt sted. Bildene til Edvard Munch er og blir for meg et sted man bøyer kne for det menneskelige, det svake, det som ikke er hverken formmessig, estetisk eller politisk korrekt. Det som bare er.

Reklamer