Har du hørt ordtaket: "Tale er sølv, men taushet er gull"??? DET ER TULL!! Jeg vil heller ha et ordtak som sier: "Tale er gull, men taushet er tull"!!

Visst finnes det mye unødvendig prat og skravling. Visst kan det være fint å tie sammen. Men tausheten blir først gull når kontakten er opprettet. Når kontakten ikke er der, er talen nødvendig. Språket er vårt ypperste uttrykksmiddel. Ønsker, behov, følelser og tanker må settes ord på skal de får kraft!

Har du også hørt uttrykket: "Et bilde sier mer en tusen ord"? Javisst, javisst, sånn kan det være av og til hvis det er et virkelig godt bilde og den som ser på forstår seg på akkurat denne kunstneren. Men det er så mange bilder for tiden…. Det svirrer omkring av bilder på skjermer og mobiler. Bilder som ikke sier noen ting. Noen ganger kan ett ord kan si mer enn tusen bilder.

Det er mange historier om vise menn som viser sin visdom ved å holde munn mens narren og tullingene skravler i vei og utleverer seg selv og sin tåpelighet. Vi ser det for oss: Den vise, den kloke og ettertenksomme som sitter litt i bakgrunnen og ser det hele utenfra uten å utlevere seg. Joda, noen ganger er det klokt å tie stille og vente til rett øyeblikk med en kommentar. Vente til den blir hørt! Men taushet er ikke nødvendigvis et tegn på klokskap, det kan også være et tegn på tomhet og tafatthet. Ofte er det et tegn på sjenanse. Taushet kan også brukes som et pressmiddel og en manipuleringsteknikk. Det er pussig hvordan ett menneskes taushet kan bringe en hel gruppe mennesker ut av fatning. På et møte der alle sier sin mening, er det kanskje en som sitter taus i bakgrunnen og betrakter det hele. Det er utrolig hvor mye energi den ene personen kan sluke. Det er kanskje ikke vondt ment, og jeg vet at jeg selv i mange situasjoner nettopp har vært denne personen, den som tier stille og gjør andre usikre. Den som får de andre til å lure på: Hva mener hun egentlig? Hva tenker hun egentlig om dette? Syns hun vi er dumme? Syns hun ikke noe om dette prosjektet?

Taushet kan være klokt, men det er den mest effektive måten å kvele god kommunikasjon på. Å ikke kommentere et utsagn, å ikke svare på henvendelser, er en avvisning som er mye kraftigere og når mye dypere enn å si med ord: "Akkurat i dag har jeg ingen mening om den saken" eller "Jeg har ikke så mye å si deg akkurat nå, men jeg ringer igjen i morgen." Hvis man virkelig vil psyke ut en annen person og få vedkommende til å føle seg hjelpeløs og dum, skal man svare med taushet.

I våre dager er mobiltelefonenen kommunikasjonens nærmeste hjelpemiddel og verste fiende. Det er ikke lett å skulle være til gjengelig til enhver tid. Men den som ved hvert forsøk på å ta kontakt opplever å få signalet "Avbrutt anrop, bruker opptatt", kan få vanskeligheter med å tro på at man egentlig er gode venner og glade i hverandre. Tekstmeldingen som aldri får svar, er som en kald skulder.

Brukt bevisst (eller ubevisst) kan taushet være et effektfullt pressmiddel for å få andre ut av balanse og å få dem dit man selv vil. Taushet kan drepe. Men det virker bare så lenge man virkelig har den makten over mennesker og de andre syns det er bryet verd å få kontakt med deg. En vakker dag kan det hende at omgivelsene ikke lenger syns det er bryet verd å prøve å nå inn. Denne polsk-jødiske historien forteller en omvendt variant av "Prinsessen som ingen kunne målbinde" som er ganske befriende. …

“Finnes det ingen i hele verden som kan FÅ MIN DATTER TIL Å SNAKKE?” brølte kongen.
“Hun har jo ikke sagt så mye som ETT ORD på mange år. “
Kongen var opprørt. Dette var noe han ikke kunne kontrollere. Han klarte ikke verken med overtalelser, smiger, vold eller makt å få sin datter til å snakke. Derfor tok han en beslutning. En god konge er en konge som tar raske beslutninger!
“Hun skal gifte seg med den mannen som kan FÅ HENNE TIL Å SNAKKE, om det så bare er ETT ENESTE ORD!!” Klubbet han ned i armlenet på tronen sin.

“Deres høyhet” kremtet visiren forsiktig. “Da foreslår jeg at kongen sender en budbærer til hver del av riket for å tilby Deres datter i ekteskap med den mannen som kan bringe henne ut av tausheten.”

“God ide!” fastslo kongen. “GJØR NOE! Alt er bedre enn at jeg aldri skal høre min datters stemme.” Han reiste seg og skulle til å forlate salen. Så snudde han seg og føyde til, nærmest i distraksjon: “Den mannen som prøver og mislykkes skal miste hodet.” Visiren noterte flittig. Å gi ordre om hoderulling til folk som mislykkes var en ren rutinesak.

Og dermed dro budbringere over hele kongerike og annonserte kongens enestående tilbud. Kongsdatteren skulle giftes bort med hvem som helst som fikk henne til å ytre ett ord.

Blant disse som hørte denne kunngjøringen var det tre sønner av en jødisk enke.
Salomo, den eldste, bestemte seg med en gang for å prøve lykken.
“Jeg skal reise til prinsessen,” sa han. “Jeg er sikker på at jeg kan få henne til å snakke.”
Og alt hva moren gråt og bønnfalt ham om å ikke ta en så tåpelig sjanse, så hjalp det ikke.
“Hvorfor i all verden tror du at prinsessen vil snakke til deg når hun ikke har snakket til noen annen?”
Men Salomo lo den sjarmerende latteren sin som alltid fikk ungpikehjerter til å smelte. “Mamma, da, “ sa han, overbærende. Hun forstod jo ingenting, hun var jo nesten førti år gammel og hadde glemt hvordan det var å være ung. “ Jeg er jo så kjekk at alle jenter prøver å få snakke med meg hele tiden. Hvorfor skulle denne prinsessen være noe annerledes? Jeg har en egen evne til å se på jentene så de virkelig føler seg sett og akseptert av en mann. Jeg har rett og slett det de vil ha. Ingen kan stå for meg. Og tenk når jeg blir kongens svigersønn så kommer vi til å bli rike og få det godt!”

Det gikk som det måtte. Han frigjorde seg bestemt og overbærende fra sin mors gråtkvalte omfavnelser og reiste til byen og ba om tillatelse til å snakke med prinsessen. Det var ingen problemer med å få tillatelse. En vennlig tjener førte ham til prinsessen kammer og i timevis ble han der. Først slo han an den vanlige hilsenen: “Hei vennen….” og så på henne som om han så tvers gjennom henne. Han la hodet på skakke og kom nærmere. Dette pleide alltid å virke. Men ikke denne gangen. Hun var taus. Så begynte han å snakke at hennes skjønnhet var helt spesiell. Hun var taus. Så begynte han å snakke om at hans skjønnhet var helt spesiell. Hun var taus. Så snakket han videre om sine egne eiendommelige egenskaper. Han passet på å heve det høyre øyenbrynet på akkurat den måten som pleide å få jentene til å knise. Men hun stod der bare og så uinteressert på ham. Da ble han forvirret og kjørte opp tempoet. Han flørtet, han skravlet, han sang, ja, han til og med danset for henne. Men hun sa ikke ett ord.
Neste morgen ble Salomo halshugget og det vakre hodet hans ble satt på en stake på bymuren til skrekk og advarsel.

Etter dette fortsatte budbringeren igjen. Han gikk over hele landet med kongens tilbud. Den neste som ville forsøke seg var Abraham, enkens nest-eldste sønn.
“Men gutten min!” tryglet moren. “Du så jo hva som hendte med din bror Salomo. Dere er jo alt jeg har! Jeg trygler deg, glem den der dumme prinsessen!”
Men Abraham skjøt haken fram og så ned på sin mor. Så løftet pekefingeren til haken mens han ristet bedrevitende på hodet. “Men mor da.” sa han. Som når man snakker til et barn som burde vite bedre. “Du vet jo at jeg er den som er mest begavet i familien! Så belest og så klok som jeg er så kan jeg holde et hvilket som helst foredrag og holde en hvilken som helst konversasjon gående. Jeg kan få henne til å bli så interessert i det jeg snakker om at hun simpelthen bare må kommentere det! Hun kommer til å føle at jeg tar henne på alvor – at jeg ikke bare ser på henne som et billig sexobjekt, men at jeg virkelig ser henne som det mennesket hun er bakom all pynten! Og tenk når jeg blir kongens svigersønn! Vi kommer til å bo i et stort hus og du skal aldri bekymre deg igjen..”

Og så dro Abraham av sted, og akkurat som sin bror så ble han tatt med til prinsessens rom der han snakket og snakket og holdt de mest innfløkte foredrag om de mest interessante, aktuelle og kultiverte ting. Men uansett hvilken diskusjonsteknikk han brukte, så svarte hun ikke med ett eneste ord. Neste morgen kunne man se hans intelligente hode pryde bymuren.

Da kongens budbringere igjen ble sendt ut til de fire verdenshjørnene, bestemte den yngste sønnen Saul seg for at han ville prøve det de to eldste brødrene hadde prøvd, å få prinsessen til å snakke. Da ble hans stakkars mor fullstendig ute av seg. Hun skrek og klamret seg til sin yngste sønn som var alt hun hadde igjen.

“Mor” sa Saul fast. “Jeg må reise og hevne mine brødre. Men i motsetning til dem så vil jeg komme tilbake!” Så hentet han en lysestake, puttet den i lommen og forlot sin sørgende mor.

Da Saul kom, så han hodene til sine to brødre på bymuren.
“Dere er ikke glemt, Salomo og Abraham,” ropte han opp til dem.
Så gikk han inn til kongen og sa fram sitt ærende.
“Men er ikke du litt engstelig for å ta på deg noe slikt når du tenker på hvordan det gikk med dine to brødre?” sa kongen. Han prøvde å skjule det, men han var litt overrasket over å få besøk av enda en av den familien.
“Nei, deres Majestet,” svarte Saul rolig. “For jeg er overbevist om at jeg kan få prinsessen til å snakke.”
Kongen sukket og trakk på skuldrene. “Å, den stakkars moren deres. Men, men. Det er din egen avgjørelse!”

Så ble Saul ført inn i prinsessens værelse.
Prinsessen stod der og så på ham med en uhyggelig taushet. Han stilte seg foran henne og sa ingenting han heller. Taushet ble besvart med taushet. Taushet som var til å ta og føle på, bare at ingen gjorde det. En hel time stod de sånn. I taushet.

Så hentet Saul fram lysestaken han hadde i lommen. Han begynte å snakke til den om vær og om vind og alt som falt ham inn. Hun stirret forbløffet på ham. Så satte hun hendene i siden:
“Er du helt gæærn eller, du står der og snakker med en lysestake?”
Saul smilte.
“Kanskje. Men lysestaken og jeg er gamle venner, skjønner du. Og nå, gamle kompis, har du hjulpet meg med å hevne mine to brødre, for prinsessen har snakket!” sa han, henvendt til staken.

Vaktene som hadde gjemt seg bak et forheng spratt fram og sa:
“Vi hørte deg, prinsesse. Du snakket! “

Da Saul og prinsessen ble ført fremfor kongen ble de mottatt med trompetstøt og applaus.
“FANTASTISK! Ropte kongen. “Og du skal få se at jeg er en konge som holder ord! Du skal få gifte deg med prinsessen! Nå! Hva sier du til det?!

“Jeg vil ikke ha henne” sa Saul.
Det ble helt stille i salen.
Ville han ikke ha prinsessen? Men alle vil jo ha PRINSESSEN???
“Hvorfor…” begynte kongen.
“Fordi den tåpelige jenta er årsaken til begge mine brødres død, og til mange andre unge menns død!” sa Saul fast.
“Hvorfor i all verden skulle jeg gifte meg med en som er så tåpelig og så grusom?”
Det virket som om hele salen hadde mistet munn og mæle. Saul fortsatte:
“Jeg skal gå tilbake til moren min og fortelle henne at mine brødre er hevnet og at det ikk blir flere henrettelser bare på grunn av en dum prinsesse.”

Saul forlot palasset og dro hjem til sin mor som gråt av glede da hun fikk øye på ham.
“Kommer du levende, men hvorfor er ikke prinsessen med?”
“Fordi jeg vil gifte meg med ei jente som har vettet i behold og som elsker meg og som jeg elsker, ikke en eller annen som leker med folks liv. Jeg gifter meg med Hannah i landsbyen, og jeg skal gi deg mange, mange barnebarn og det vil gjøre opp for de sønnene du har mistet.”

Så leverte han tilbake lysestaken til moren sin og gikk over til Hannahs hus for å fortelle henne hele historien.
Og Hannah likte historien så godt at hun med en gang gikk med på å gifte seg med Saul. Straks etterpå kom det ene barnet etter det andre. Og barna likte også historien veldig godt.

Prinsessen? Ja, historien ble jo fortalte videre fra munn til munn. Det er jo sånn at gode historier lar seg ikke stoppe samme hvem som sier de har enerett på dem. Så snart visste hele kongeriket om prinsessens og kongens tåpeligheter, og ikke en eneste mann spurte om hennes hånd etter dette.

Mer eller mindre fritt etter en jødisk historie.
Du finner den i "The Prince Who Thought he was a Rooster"

Så taushet er ikke gull, taushet er tull! Så kjære venner, bekjente, uvenner og ukjente tause lesere: Snakk ut!