"Go up on the roof at night
In this city of the soul."

I dag 30. September, er det 800 år siden den store Sufi poeten og mystikeren Jelaluddin Rumi ble født. ”Håper han får en fin dag, da.” var svaret jeg fikk da jeg nevnte denne begivenheten for noen venner. Nei, begivenheten ser ikke ut til å angå så mange.

Hvordan feirer man en død dikter? …

Han er død, ja. Men hans kraftfulle dikt og historier omkring kjærlighet, ekstase, ånd og visdom rammer sterkt den tiden vi lever i nå. Han skal visst ha sagt at hans stemme ville komme tilbake til oss når vi trengte den mest. Og vi trenger den mest. Vi trenger den nå! Mennesker fra mange ulike kulturer har kjent seg underlig hjemme i hans diktning. Og vi trenger poeter, stemmer og historier som bygger broer mellom ulike kulturer, tro og livssyn.

Han ble født i det gamle Persia, den delen som nå er Afghanistan. Hans barndom var ubeskyttet og sårbar i et land rammet av uro og krig. Hans familie måtte flykte fra mongolske styrker som invaderte området. Det fortelles at han overtok sin fars praksis som mystiker og religiøs lærer. Men det var møtet med den karismatiske Shams fra Tabrix, en omvandrende dervish, som inspirerte ham til å skrive poesi.

Hvordan man feirer en død dikter… Det vanlige er å holde foredrag. At en interessert elite samler seg i auditorier og lytter til tolkninger og betraktninger om den døde dikteren.

Egentlig burde vi ha feiret ham med å gå opp på taket og synge.
Om jeg er gal? Ja, i følge Rumi ville ikke det vært det verste. Å bli litt gal. I hvert fall ikke hvis det er den galskapen som kommer av kjærlighetens ekstatiske glede.

"If you want what visible reality can give, you´re an employee.
If you want the unseen world, you´re not living your truth.
Both wishes are foolish,
But you´ll be forgiven for forgetting
That what you really want is
Love´s confusing joy."

Å si at man ”forstår” Rumi ville ikke bare være en overdrivelse, men en direkte misforståelse av poeten og mystikeren. Jeg sier det rett ut: Jeg forstår ham ikke. Men ordene hans vekker gjenklang i mitt indre. Ingen annen poet har fått blodet til å banke i årene mine som Rumi. Han har forresten selv gitt instruksjon på hvordan diktene hans skal leses:

”Listen to presences inside poems,
Let them take you where they will.
Follow those private hints,
And never leave the premises.”

Når jeg leser Rumi, går jeg mystikerens vei. Jeg følger de private hintene i mitt indre og lytter til de strengene som klinger i mitt hjerte. Det er som å møte en kjær og savnet, men hemmelig venn. Man blir redd for å snakke høyt om det.

”I saw you last night in the gathering,
but could not take you openly in my arms,
so I put my lips next to your cheek,
pretending to talk privately. “

Den fysiske, erotiske kjærligheten og den åndelige opplysningen synes å gå sammen i et befriende hele hos Rumi. Noen lærde vil vel si at den erotiske kjærligheten er et bilde på den virkelige kjærligheten – som er den åndelige. Jeg er ikke så sikker… Det virker mer som om det fysiske, det sjelelige og det åndelige blir løftet opp til et annet plan. Det er som om kjærligheten blir født på ny.

”Rub your eyes and look again with love at love”

Men – altså – hva var dette med å gå opp på taket og synge?
Jo, du forstår: Rumi sier at egentlig er vi alle som fløytehull i en diger fløyte som skaperen har spikket til. Og i den er hver eneste tone viktig for at det skal gå opp i den store klangen i universet.

Det er en grunn til at vi er her, sier Rumi. Det er en grunn til at akkurat du, at akkurat jeg er her. Vi har en bestemt oppgave, noe vi skal fullbyrde i dette livet. Det er greit hvis vi glemmer alt annet, bare vi gjør denne oppgaven.
Men hva er oppgaven?
Jeg sa det jo nettopp: Å synge ut sin tone!

”God picks up the reed-flute world and blows.
Each note is a need coming through one of us,
A passion, a longing-pain.
Remember the lips where the wind-breath originated,
And let your note be clear.
Don´t try to end it.
Be your note.
I´ll whow you how it´s enough.

Go up at night in this city of the soul.

Let everyone climb on their roofs
And sing their notes!

Sing loud!"

Kontemplert, forstått/misforstått og fortalt av Tone Bolstad Fløde
Oversettelsene av Rumi: Coleman Barks

Reklamer