Det er Mikkelsmess. Du vet – Mikael med sverdet eller lansen. Mikael dragedreperen. Erkeengelen som kastet ut Lucifer og som henter oss når vi er ferdige her. Hva så? Tror jeg egentlig på det?

Jeg trodde på engler da jeg var barn. Men det var ingen behagelig tro. Jeg var redd for dem. Det hang bilder av dem ved barnesengen. Store bevingede vesener i lange serker, ofte med sverd. Alltid ytterst på et stup eller lenende over et uskyldig barn i søvn. Det skumle ved dem var at de var usynlige. De kunne plutselig stå ved siden av sengen med sverd og store fjær uten å syns. Noen ganger måtte man av ulike grunner stå opp av sengen midt på natten. Jeg var redd. Ikke for mørket. Ikke for tyver. Ikke for spøkelser. Nei. Jeg var redd for å kollidere med en av englene som stod rundt sengen min! …

Det var en lettelse å ikke tro lenger. Ingen usynlige vesener kunne komme og sperre veien for meg. Ingen engler og ånder kunne komme og plassere seg ved siden av meg uten mitt samtykke. Jeg hadde vel nok med å ordne opp i det jeg kunne se, om jeg ikke skulle engste meg for det jeg ikke så også!

Men det er alltid interessant å lese om hva mennesker opp gjennom tidene har trodd på. Og når jeg leste sagn, legender, myter og eventyr om engler og andre vesener, var det kun for å dyrke mine kulturhistoriske interesser, naturligvis. Og tolker man historier symbolsk, kan mye man ikke tror på bli meningsfullt likevel.

Det var altså ene og alene var på grunn av mine symbolske og kulturhistoriske interesser jeg 29. september for noen år siden hadde søkt opp til Slottsfjellet i Tønsberg ved ruinene av Mikaelskirken. Jeg satt der stille og lyttet – lot høsten fortelle meg noe. Her hadde det stått en stor kirke. Hit hadde folk valfartet. Hvorfor akkurat her, hvorfor akkurat hit? Var det noe spesielt med dette stedet? Steinen var iskald. Himmelen var dyp blå. Over meg fløy plutselig en flokk traner.

Jeg begynte å tenke på historiene om erkeengelen. Der nede ved sjøen, der kunne dragen ha ligget. Og så skulle Mikael ha kommet med sverdet sitt oppe fra høyden her og drept den. Hm. Det var noe som skurret. Jeg fikk ikke historien om Mikael dragedreperen til å stemme.

Jeg prøvde med en annen historie. Den historien som starter i himmelen. Legenden forteller at i tidenes morgen var Vårherre bosatt i Himmelen, omgitt av et hoff av engler. Intrigene lå nok og ulmet lenge, men blusset opp da Vårherre, ved siden av sine Himmelske aktiviteter, startet med et jordisk prosjekt. Det ryktes at han tenkte på å skape mennesker. I begynnelsen var englene visst like fientlige til menneskene som jotnene i norrøn mytologi skal ha vært da æsene bestemte seg for å skape mennesker. I begge historier bryter det ut krig.

Lucifer, den største og mest praktfulle av erkeenglene, hadde visst en usedvanlig velutviklet estetisk sans. Han hadde vært en illsjel når det gjaldt å gjøre himmelboligen større. Nå følte han seg både tilsidesatt, vraket og misforstått. I et forsøk på å forklare seg overfor englene fortelles det at Vårherre tok englene med på en ekspedisjon ned til jorden der han inviterte til en slags ”omfavn-treet” – kurs. Han ba dem stille seg rundt treet, berøre det og gi det navn. Men ingen av dem var i stand til å gi treet navn. Det var bare mennesker som kunne kjenne treets bark, dets duft, dets kraft og gi det navn. Englene skulle beskytte menneskene, bringe dem viktige budskap, minne dem på at om de hadde en himmel i seg – selv om de bodde på jorden. Men englene kunne aldri riktig berøre det jordiske og heller ikke kjenne seg berørt av det.

Ja, det var her det braket løs. Lucifer var uenig og bygget en egen trone. Han ville ta over Himmelmakten siden Vårherre var blitt helt på styr. Og det var her det ble krig. Den første krig. Og det er her Mikael for første gang dukker opp og leder de som kjemper på Vårherres side. Han har plutselig et sverd, og med det skjærer han hull i himmelen og sender både Lucifer og alle som er på hans side ned i avgrunnen. Etterpå fortelles det at han strøk med flatsiden over hullet og gjorde det helt. Det er et arr i himmelen. Arret etter en erkeengel!

Hm. Det var noe som ikke stemte med den historien også.

Jeg satt på kalde steinrester etter en Mikaelskirke og lot høsten fortelle meg noe. Så skjedde det. Det fløy en flokk traner over himmelen. Jeg hørte suset fra dem. I det samme hørte jeg også et flerstemt gisp fra flere mennesker. Jeg var visst ikke alene. Det stod også andre og stirret opp mot tranene. Noe var der. Noe strøk forbi oss. Alt ble stille.

Her kommer det jeg ikke kan forklare. For det var i dette vindpustet, denne stillheten, dette ”noe” som strøk forbi, at jeg fanget opp historien om Mikael. Den historien som stemte. Nei, det var ingen som sa noe. Ingen som fortalte, opptrådte eller forklarte. Bare noen traner og et vindpust. Men noe åpnet seg der i stillheten og nærværet. En historie som bare kan fortelles av himmel, vindpust, høst og urolige hjerteslag. Jeg hadde kollidert med en engel!

Så hva gjør jeg med Mikael? Tror jeg på ham, eller tror jeg ikke på ham?
Ingen av delene. Jeg går bare ut under åpen himmel og lytter. Og der, under flyktende fugler, vingeslag og høst, stemmer jeg mine historier mot et arr i himmelen.

Opplevd og fortalt av Tone Bolstad Fløde

Reklamer