"Du må komme med en gang. Jeg står akkurat her og skal åpne kista!" Sånn falt arkeologens ord i telefonen. Jeg glemte fort grunnen til at jeg hadde ringt. "Dæven!" falt det ut av meg. For jeg så henne for meg alene ute på Oseberghaugen i ferd med å åpne kista med restene etter to kvinner som ble gravlagt der på åttehundretallet. …

Naturligvis braste jeg avgårde. Det var jo i dag Oseberghaugen skulle åpnes igjen. Etter å ha fått ligget i fred skulle dronningen, eller hvem det var som er begravet der, opp i lyset igjen. Og her satt jeg i min egen verden!

Det var fullt av folk på haugen. Mange interesserte var møtt opp pluss skoleklasser og barnehageklasser. For dette var virkelig et historisk øyeblikk. Vi fikk stille oss i kø og gå langsomt rundt hullet som med stor presisjon var gravd opp. Det regnet og blåste. Barna hoppet og slo floke. De jublet til fotografene. Det minnet i det hele tatt om en helt vanlig 17. mai dag. Feststemning og dårlig vær og taler og dårlig påkledde barn. Jeg gikk forbi hullet og så en åpnet steinsarkofag. Og der var det – et skrin av metall. Etterpå ble skrinet langsomt løftet ut av sarkofagen. Jeg så ingenting. Jeg stod i bakerste rekke nederst på haugen mens showet foregikk på toppen. Men av utrop som: "Ser bra ut, git" "Kista er like hel, da er det kjangs for DNA", forstod jeg at det hadde gått bra. Så måtte vi gi plass da skrinet ble båret ned fra haugen og inn i en stasjonsvogn.

Og det var det. Jeg hadde liksom sett for meg arkeologen i ensom majestet mens hun løftet lokket av kisten, men skjønte i det samme at det nok hadde vært allegorisk tale. Det er ikke slik man behandler gamle funn. Man åpner ikke slike ting i øs pøsende regnvær med mange mennesker tilstede. Kista skulle naturligvis til Oslo. Langsomt gikk jeg ned fra haugen. Skoleungdom og barnehagebarn hadde gått hjem. Folk frøs og løp til bilene sine. Jeg stod et øyeblikk og så inn i stasjonsvognen. Det avlange skrinet som stod der, virket smertefullt alminnelig. Det var noe nakent og ensomt over det. Det kunne ha inneholdt hva som helst.
Funnet fra Oseberghaugen har så mange historier rundt seg. En stund var det Dronning Åse som lå der. Så var det en kvinne av religiøs betydning. Den ene teorien avløser den andre. Og den ene fortellingen avløser den andre. Hva ville de to kvinnene tenkt hvis de visste at de hele tiden skulle graves opp igjen, at knoklene deres skulle ordnes med og undersøkes – gang på gang? Jeg aner ikke. Og ingen aner. Ingen aner jo egentlig hvem det var som ble begravet der. Det er nettopp det som trigger. Hva vil de finne ut om dem denne gangen? Vil de finne noe i det hele tatt? og hvis de finner noe – hvilke nye historier kommer til å spinnes rundt Oseberghaugen? og hvor lenge kommer de historiene til å være sanne?

Det var en stor dag. Kanskje de finner ut noe veldig stort og viktig. Men jeg tenkte ikke på dette da jeg regntung og vindblåst satte meg inn i bilen. Jeg tenkte på sjåføren som skulle kjøre denne dyrebare lasten til Oslo. Kjørte han sikkert? Hadde han sovet godt om natten? Tenk om han sovnet bak rattet… Ville det skje noen ulykker på veien? Kanskje han ville være uoppmerksom et øyeblikk og kjøre over en fartsdomp i sytti km i timen, så det skranglet og sang i lasten… Og de som skulle åpne lokket, de som virkelig skulle åpne det og ikke bare allegorisk – ville de gjøre det med respekt, ville de behandle knoklene av de to kvinnene med den ømhet og følsomhet de fortjente?

Nå er haugen tom. En tyvekroning ligger i steinsarkofagen i tilfelle noen om noen hundre år skulle ha mistet oversikten over historien og grave opp haugen igjen.

Jeg kjenner meg ensom. Og jeg håper at den stasjonsvognen når vel fram til Oslo.

Observert og grublet av Tone

Reklamer